Historisk tilbakeblikk
I 1974 ble det gjennomført statskupp i Etiopia mot sittende keiser Haile Selassie som ble erstattet av Mengistu Haile-Mariam. Fra 1976 innledet Mengistus nye regime – Dergen – en periode med systematisk bruk av vold, der regimet arresterte 30000 og drepte flere tusen. Dette har blitt kalt for Rød Terror Kampanjen. Mengistus person er selve symbolet på en periode som blir sett på som en nasjonal katastrofe. Utover 1980-tallet kom det klarere og klarere frem at endringene fra før kuppet var få. Heller var det snakk om en videreføring av tidligere politikk, som blant annet innebar en ekstrem form for sentralisering av staten, i tråd med den kalde krigens sosialistiske tankegang. I Etiopias tilfelle kan man snakke om en form for militær marxisme. Misnøyen med regimet steg i takt med manglende endringer av den politiske strukturen og endte til slutt med at Mengistus Derg-regime falt i 1991. Et politisk skifte i Etiopia ble mer og mer sannsynlig frem mot 1991. Når regimet så seg virkelig truet begynte det å se på muligheten for fred, men forhandlingene brøt sammen. 21. mai 1991 rømte Mengistu Etiopia, og 28. mai 1991 inntok militære styrker fra EPRDF, en ny koalisjon dominert av Tigray Peoples Liberation Front (TPLF), Addis Abeba. Fra 1991 var det store forhåpninger blant folket om endelig selv å kunne gi politikken i landet riktig retning. Slike forhåpninger ble forsterket av internasjonalt press for innføring av demokrati og overholdelse av menneskerettighetene. EPRDF arvet etter tre tiår med krig en sentralisert autoritær stat, samt en ruinert planøkonomi. EPRDF gikk offensivt ut med planer om å reformere landet. De tre sentrale punktene var å desentralisere staten, innføre demokrati og liberalisere økonomien.
Overgangsperiode
Dagene mellom 1. og 5. juli 1991 ble viet til en konferanse for fred og demokrati. På denne konferansen skulle de ulike partene diskutere seg frem til en overgangsregjering med bredest mulig representasjon. Konferansen var organisert av EPRDF, som også presenterte et charter, som ble støttet av flere hundre delegater fra omkring tjuefem politiske grupperinger. Et første skritt mot implementeringen av charteret, var valget av 87 personer som skulle utgjøre et representativt råd. Charteret skulle gjelde frem til det planlagte valget, og ga også fullmakt til de 87 representantene til å velge en president. De samme representantene skulle også være ansvarlige for å skissere opp en ny grunnlov. Rådet ble valgt den 5. juli og EPRDF sikret seg 32 plasser, mens den best representerte etniske grupperingen, var Oromoene. Meles Zenawi ble valgt til president den 21. juli, videre ble Fekadu Gedamu valgt til visepresident, mens Tamirat Laynie ble statsminister. Konferansen la grunnlaget for en fireårsperiode der EPRDF styrte. Etiopia ble reorganisert i regioner, hovedsakelig basert på språk og etnisitet, valutaen, Birr, ble devaluert, en ny grunnlov ble vedtatt og nasjonalvalg avholdt. I august 1995 ble det bestemt at landet offisielt skulle hete Den Føderale Demokratiske Republikk Etiopia, noe som også markerte at overgangsperioden var over.
Reformer
Siden 1991 har regjeringen i Etiopia satt i gang flere samtidige reformer, som ville fremstått som ambisiøse uansett hvilket land som ville gjennomføre dem. Reformviljen har møtt mye godvilje fra internasjonale aktører. I den politiske sfæren har regjeringen gått i retning av å desentralisere en svært sentralisert stat og til økt føderalisering. Regjeringen har formelt søkt å skille mellom lovgivende, utøvende og dømmende makt, og har økt statens fokus på sosiale og økonomiske rettigheter, samt menneskerettighetene. Det er også gjort forsøk på å demokratisere politikken gjennom flerpartivalg og i form av kapasitetsbygging på alle nivå, som økt budsjettstyring, bedret kontroll over utgifter og bekjempelse av korrupsjon. På det økonomiske området har Etiopia prøvd å restrukturere en sosialistisk planøkonomi, i form av å gradvis nærme seg en markedsøkonomi. I denne prosessen har internasjonale aktører vært tungt involvert.
Demokratiske valg og opposisjonell misnøye
Etiopia har siden overgangen i 1991 avholdt to nasjonale valg, i 1995 og 2000. I mai 2005 avholdes landets tredje frie valg. Valget i 1995 ble en blandet erfaring for Etiopia. Organisasjonen for afrikansk enhet (OAU), den amerikanske ambassaden, samt EPRDF var ikke i tvil, dette var et stort og viktig skritt mot et fullverdig etiopisk demokrati. Andre røster var mer tilbakeholdne, mens noen var direkte forbannet. Forbannet var opposisjonen som mente at regjeringen la kjepper i hjulene på opposisjonen forut for valget, samt at trakassering og manipulasjon av velgere på selve valgdagen var vanlig. Mange opposisjonelle boikottet valget på bakgrunn av dette. Av de mer tilbakeholdne, var internasjonale valgobservatører. Selv om observatørene var mer diplomatiske i sine uttalelser, var de svært kritiske til hvordan valgkampen og selve valget fortonte seg. I 2000, det andre nasjonale valget, var bildet stort sett identisk til hva som kom frem fem år tidligere. Opposisjonelle hevdet at EPRDF systematisk hadde truet velgere i flere områder. EPRDF vant 467 plasser av 548. Selv om dette var noe mindre enn de 483 plassene regjeringspartiet vant i 1995, var forskjellen minimal. EPRDF var fremdeles de udiskutable vinnerne.
Grunnloven har også ført til misnøye hos mange motstandere av regjeringen. Det er spesielt en artikkel som har vakt oppsikt og irritasjon, nemlig retten til løsrivelse. Kritikken kom fra to fronter. En del etnisk baserte partier og frigjøringsbevegelser etterlyste autonomi for deres områder, og hevdet at EPRDF sin føderalisering var bedragersk, i form av å fremme splitt og hersk heller enn genuin selvbestemmelse for folket. Den andre fronten, de nasjonalistiske, var i mot løsrivelsen av Eritrea, og mente at føderalisering var ødeleggende for nasjonen Etiopia. Her kommer det også klart frem at frykten for at TPLF ville ta det samme skrittet som Eritrea hadde tatt i 1993 da de erklærte seg uavhengige av Etiopia. TPLF sin leder, Meles Zenawi, benektet dette, ved å hevde at en slik anerkjennelse ville skape et bedre fundament for Etiopia som en samlet nasjon. Nå, forut for valget i mai 2005, har også deler av opposisjonen – Coalition for Unity end Democracy – endring av konstitusjonen som del av sitt valgprogram. Begrunnelsen for endringene ligger i at de vil gjøre grunnloven mer vennlig overfor menneskelige og demokratiske rettigheter, samt begrense makten til det utøvende organ og sikre domstolens uavhengighet. I tillegg vil de omdefinere retten til løsrivelse, slik at den blir mer i tråd med divergerende interesser i Etiopia, og at den også skal ta hensyn til de som vil være tilknyttet Etiopia.
Eritrea og Etiopia – Fra vennskap til krig
Eritrea ble de facto en stat i 1991, og de jure en stat i mai 1993. De tette båndene mellom lederskapet i Eritrea og TPLF skapte tidligere bekymring i etiopisk politikk. Dette er spesielt med tanke på begge lederskaps enighet rundt retten til løsrivelse, noe det er sterk motstand mot blant de som står i opposisjon til EPRDF. Eritrea ble gjennom militær frigjøring og senere folkeavstemning en selvstendig stat, mens TPLF valgte å kjempe for å oppnå autonom status for Tigray-regionen innenfor Etiopia. Det er nettopp en slik autonomi EPRDF hevder at regionaliseringspolitikken skal fremme. Så langt kan det virke som om dette i stedet har hatt en destabiliserende effekt, i form av økte spenninger mellom ulike etniske grupper. På tross av alliansen mellom Etiopia og Eritrea, økte spenningen mellom landene fram mot mai 1998, da det brøt ut krig. Krigen var et resultat av økonomiske uoverensstemmelser, samt grensekonflikter knyttet til de omdiskuterte områdene i nærheten av Badme. Krigen varte i over to år, men fikk sin forløpige slutt med signeringen av fredsavtalen i desember 2000. Fredsavtalen er foreløpig ingen garanti for varig fred, og spenningen mellom Eritrea og Etiopia økte på nytt våren 2005. Krigen har også fått konsekvenser på sikt. Etiopia mistet tilgangen til havnen i Eritrea, som var svært viktig for etiopisk import og eksport. Dette har ført til at Etiopia har styrket sitt forhold til Djibouti. Før 1998 gikk to tredjedeler av Etiopias handel via eritreiske havner, og dette er nå flyttet til Djibouti.
Kvinner
Kjønnsroller er nært knyttet til sosiale og kulturelle normer, men rollene varierer mye fra en etnisk gruppe til en annen. Det er i stor grad ekteskap og morsrollen som avgjør hvilken stilling kvinnen har i forhold til arbeid, eiendom, det offentlige rom og hvilken status de har som politiske aktører. Fattigdom og underutvikling virker ytterligere i disfavør av kvinner, faktorer som også påvirker samfunnet som helhet. Et kritisk område er kjønnslemlesting. Svært mange etiopiske kvinner har opplevd å bli kjønnslemlestet men omfanget av lemlestingen varierer fra område til område. Under Derg-regimet rekrutterte opposisjonen (TPLF) kvinner til å kjempe. Siden EPRDF kom til makten i 1991 har kvinner i liten grad fått posisjoner som gir politisk innflytelse, og andelen folkevalgte kvinner har ikke økt. Andelen kvinnelige studenter har derimot økt noe den senere tid. Samtidig har politikken siden 1991 ført til en økt bevissthet rundt etnisitet, som igjen har økt omfanget av tradisjonell praksis som virker i disfavør av kvinner.
Utdanning
Antall barn med skolegang holder et lavt nivå i Etiopia, og det er færre jenter enn gutter på skolebenken. Vel halvparten av guttene i Etiopia har primær skolegang, mens dette bare gjelder for vel tretti prosent av jentene. Når man ser på sekundærutdanning er dette stort sett forbeholdt de urbane sentra. Fordi over tretti millioner mennesker under 16 år bor på landsbygda, er det en klar og stor utfordring å tilby flere mennesker utdanning utover den primære. Regjeringen har startet reformer på området, men det er fremdeles langt igjen. Likevel kan denne reformviljen på lang sikt vise seg å fremme økt kapasitet og pluralisme. Viktig da er det å samtidig øke mulighetene for jobb etter endt utdanning.
Helse
Etter at EPRDF kom til makten økte de helsebudsjettet relativt mye, dels som et resultat av kutt i militærutgiftene. Konflikten med Eritrea satte imidlertid en dramatisk stopper for denne utviklingen. Selv om økningen ikke var veldig stor, ble det i 1996/97 brukt over tre prosent på helse og utdanning. På grunn av krigen falt dette drastisk. Etiopia er det landet i Afrika med nest flest rammet av hiv og aids, bare forbigått av Sør-Afrika. Det regnes med at rundt 2,9 millioner voksne samt 250.000 barn lever med hiv, og at 750.000 barn allerede er blitt foreldreløse på grunn av aids. Selv om regjeringen har gjennomført tiltak, har det ikke hatt noen særlig innvirkning på smitteratene. På grunn av manglende helsesystem, blir hiv/aids en ekstra byrde for familier i Etiopia. Både psykisk, sosialt og ikke minst økonomisk.
Etiopias forhold til verden
Etiopia under Mengistu, bygget på en marxistisk-leninistisk ideologi, og fikk både økonomisk og militær støtte fra Sovjetunionen. Sovjetunionens fall var også slutten på disse to nasjoners samarbeid, og starten på en etiopisk reorientering i forhold til verden utenfor. I kjølvannet av maktovertakelsen i 1991 var to umiddelbare hendelser av betydning for Etiopia. FN bestemte samme år at de skulle øke bistanden til landet, og USA uttalte at de ville oppheve framtidig frysing av alle bistandsmidler. Men USA sin avgjørelse om å trappe opp bistanden kom ikke uten kondisjonalitet. Det ble lagt vekt på at Etiopias politiske og økonomiske utvikling vil være avgjørende for størrelsesordenen på bistanden. Etiopia har siden 1991 blitt viktigere og viktigere for USA. Mye tyder på at de satser på denne «kristne øya» som oppdemming for muslimsk fundamentalisme.
Veien videre
Valget i mai i år vil være en viktig indikator for Etiopias framtid. Det vil være avgjørende hvordan EPRDF, som trolig vinner valget, vil forholde seg til opposisjonen. Opposisjonen er heller ikke uten ansvar for fremtiden. Til nå har det vært vanskelig å se noen klar politisk plattform hos opposisjonen, og dermed fremstår ikke opposisjonen som et reelt politisk alternativ. Det vil være et problem ved valget i mai og i etterkant. For at det politiske klima skal bli bedre fremover må det skje en endring hos begge parter. Partene må bli mindre sensitive for kritikk og vise større vilje til samarbeid. Det er i dagens situasjon vanskelig å se noe reelt politisk alternativ til den sittende regjering. Hvis den blir sittende kan utenverden tjene på et kritisk samarbeid med regjeringen, heller enn å være utelukkende dømmende. Krigen mellom Eritrea og Etiopia er et eksempel i så måte. Internasjonale aktører var utelukkende fordømmende i sin tilnærming til konflikt, og viljen til å prøve å forstå var lav. Den sittende regjeringen har tross alt bidratt til endringer til det bedre i noen sammenhenger. Selv om brudd på menneskerettigheter, både milde og grove, forkommer ofte, er det på dette området en forbedring sammenlignet med tiden under Mengistu. Et annet område der forbedring har forkommet er opprustningen av infrastrukturen, både hva angår veinett og elektrisitet. Det er også pågått en omstrukturering av den offentlige administrasjonen som nå har blitt mye bedre. Mye gjenstår for Etiopia på de fleste områder i samfunnet. Likevel kan det være nyttig å fokusere på hva som faktisk er forbedret. Verken demokratisering eller økonomisk liberalisering er gjort over natten. Det som gjenstår å se er om det faktisk er mulig å gjennomføre to slike omfattende prosesser samtidig.
Kilde: Kjetil Tronvoll; "The Culture of Power in Contemporary Ethiopian Political Life".
Gunnar Jakobsen er mastergradsstudent i historie og skriver om Etiopia.