I 1991 inviterte TPLF alle grupper som hadde stått mot Mengistus militærstyre, til å delta i en nasjonal konferanse og i en koalisjon for overgangstiden. Men allerede året etter ble grupper som ikke føyde seg under TPLFs dominans, skjøvet ut. trakk seg fra lokalvalgene i 1992 fordi deres kandidater ble fysisk angrepet, fengslet, slått og drept, og fordi de i realiteten ikke fikk noen sjanse til å delta i et meningsfylt valg. Året etter ble andre politiske grupper ekskludert fordi de deltok på en konferanse av opposisjonelle grupper.
Staten ble reorganisert i 1991, og delt inn i etniske regioner. Siden opposisjonen mot Mengistu var organisert i etniske motstandsbevegelser, kunne ingen ny makthaver vinne legitimitet uten å gi etniske grupper større selvstyre. TPLF-koalisjonen dannet egne satellittpartier i hver etnisk gruppe for å styre delstatene og temme regionale ledere. Delstatsregjeringer som er styrt av satellittpartiene, har fremdeles rådgivere fra TPLF som i praksis bestemmer deres politikk.
De fleste av Etiopias velutdannede dommere tjente enten Mengistu-regimet eller måtte gå i eksil. I 1991 ble derfor de fleste erfarne jurister sparket. Rettsaken mot Mengistu-regimets hovedansvarlige ennå ikke avsluttet, på grunn av ressursmangel. Krisen i rettsvesenet ble forverret gjennom desentraliseringen. For å bemanne lokale domstoler, måtte en ty til lynkurs i jus. I dag finnes det dommere som ikke har annen utdanning enn tolv år skole og et halvt år i rettspleie. Lokale politikere overstyrer ustraffet domstolenes avgjørelser. Køene er så lange at det kan ta år før en enkel sak kommer opp for retten.
Stor fattigdom på bygdene
Over 80 prosent av befolkningen lever fremdeles på landsbygden og livnærer seg av jordbruk. Fattigdommen er overveldende på bygdene, og jordlappene blir mindre for hver generasjon. Med en befolkningsvekst på nesten 3 prosent, øker det økologiske presset på naturressursene. De fattigste drar til byene i håp om en jobb, de syke håper på medisinsk hjelp. De fleste ender et eller annet sted som tiggere. Byene er i rask vekst, og særlig skaren av fattige, tiggere, syke og gatebarn vokser raskt.
På bygdene er de fleste analfabeter. En alfabetiseringskampanje på 1970-tallet fikk en pris fra for å ha redusert analfabetismen fra over 80 til offisielt 40 prosent. De fleste har i mangel på anledning, glemt sine leseferdigheter igjen. I dag blir de fleste barn tatt opp i skolen, men kvaliteten på undervisningen er dårlig. Et flertall av barna dropper ut tidlig fordi de må hjelpe til hjemme. De andre forlater skolen uten annet enn en mangelfull opplæring. Utsikt til å kunne videreføre utdanningen er minimal.
Helsestell er et annet svakt kapittel på bygdene. Det finnes klinikker mange steder som ikke er bemannet eller med bare en sykesøster. De har ikke utstyr, ingen hygiene og ingen medisiner, og ofte er de uten vann og strøm. I byene finnes det sykehus med oppdatert utstyr og effektive legeteam, men bare en liten del av befolkningen kan dra nytte av deres tjenester.
Det store flertallet i Etiopia er bønder. De ble organisert i bondelag under landreformen av 1975. I begynnelsen var dette selvstyrte administrative organer på bygda, men allerede i 1978 tvang Mengistu bondelagene inn under hans styre. Hans «Etiopiske arbeiderparti» satte en «kader» i hvert bondelag for kontroll ovenfra. Etter 1991 ble partikadrene raskt erstattet av kadrer fra TPLF eller lokale støttespillere. De kontrollerer alt som foregår på bygda, de kjenner bøndene, og gir signaler ovenfra om hva som forventes av dem. Bondelagene styrer bøndenes tilgang til små kreditter, gjødsel, rådgivning, nødhjelp, jobber og helsetjenester. Bøndene vet at de ikke kan tillate seg å utfordre kadrene ved å motsi deres ønsker og krav.
Bøndene har det vanskelig, men det står enda verre til med minoriteter blant dem. Håndverkere anses som etterkommere av slaver, og er utelukket fra sosial integrasjon. Giftermål med en håndverker er ikke akseptert for bøndene, og de er ikke med i det lokale styret. Mengistu-regimet prøvde å forandre på skikken og fikk dem i noen år integrert, men dette er fullstendig gått tilbake i de aller fleste bygdene.
Kvinner styrer husholdningen, men er underordnet mannens autoritet og er økonomisk avhengig av ham. Det finnes kvinner med god utdanning og atskillig bedre kår, blant de høyere lagene av befolkningen, men relativt få jenter får anledning til å ta høyere utdanning. Særlig på bygdene får guttene fortrinn. Jentebarn blir utsatt for forskjellige grader av omskjæring, og arrangerte ekteskap, ofte i svært ung alder, arter seg ofte som tvangsekteskap. Ekteskap gjennom bortføring praktiseres ennå i noen etniske grupper, selv om det er forbudt ved loven.
Store forskjeller mellom fattig og rik
Etiopias hovedeksport er fremdeles landbruksråvarer – kaffe er største eksportprodukt, etterfulgt av skinnvarer og levende kjøtt. Det har vært ført en markedsliberal politikk siden 1991, med synlige konsekvenser særlig i hovedstaden: import av biler har økt dramatisk, og trafikken blir kaotisk i rushtiden. Forskjellen mellom fattige og rike øker stadig, og byggeboomen i hovedstaden viser det tydelig: Det bygges hoteller og forretningsbygg, men få boliger for de fattigere lag. Rikdommen manifesterer seg også i bryllupsskikker i den øvre middelklassen, som i økende grad demonstrerer penger og pengemakt – så sterkt at noen religiøse grupper nå prøver å fordømme og forby overdådige bryllupsfester.
Den moderne økonomien er dominert av en gruppe halvstatlige tiltak som er i hendene på en liten politisk elite særlig fra Tigray. Til sammen utgjør deres investeringer, dels i individuelle, dels i partiets underorganisasjoners navn, et formidabelt forretningsimperium for partiet. Tigray kontrollerer blant annet transportsektoren som tidlig ble «privatisert», veibygging, byggebransjen og forskjellige andre industrier. Gjødselsindustrien er også i deres hender. Via lokale fordelingsnett i hendene på satellittpartiene i delstatene, har de hånd om hele gjødselsfordelingen. Bondelagene og statens rådgivere påtvinger bøndene gjødsel på kreditt. Om avlingen svikter pga. manglende regn eller andre klimatiske påvirkninger, krever de like fullt inn gjelden, om nødvendig med makt. Fengsling på grunn av gjeld for gjødsel, er en gjenganger i bøndenes klager.
Krigen mot Eritrea har satt økonomien på en hard prøve. Men regimet fant veier for å få folk flest til å betale «frivillige» bidrag «til støtte for de fordrevne og for krigen,» som det het offisielt. I byene merket man riktignok lite til krigen selv mens offensiven sto på: bortsett fra vervekampanjer for militæret og innsamlingsaksjonene, gikk livet som normalt.
En meningsløs krig?
Krigen mot Eritrea brøt tilsynelatende ut på grunn av et lite stykke land rundt Badme. Etiopia fastholder at en ikke har noen territoriale krav til Eritrea, men bare forsvarer Etiopias suverenitet. Men bak krigen ligger økonomiske motsetninger så vel som en diametralt motsatt etnisk politikk; mens Eritrea vil bygge en enhetlig nasjon av alle etniske grupper i landet, har Etiopia gitt nasjonalitetene utstrakt selvstyre, i alle fall i teorien, og innen rammen av en ukrenkelig tigreansk dominans. Det går dårlig sammen. Bak krigen ligger det også en konkurranse om maktposisjoner. Etiopia ønsker å være den dominerende makten ved Afrikas horn, i kraft av sin befolkningsmessige, økonomiske og ikke minst militære styrke. Uten at verden reagerte, grep Etiopia til utilslørt maktbruk ved å sende styrker inn i Somalia. De slo ned på OLF-styrkene som opererte fra somalisk jord, og ryddet i samme slengen opp i Somalia til fordel for etiopiske politiske målsetninger.
Valget i mai 2000 viste mer enn noe annet at regjeringen har en svært sterk kontroll over bøndene. Opposisjonen greide ikke å vinne flere enn 14 mandater i et føderalt parlament på 550 representanter, på tross av massiv misnøye i store regioner og en spektakulær åpning for en offentlig diskusjon og valgkamp i siste liten.
Lang vei til demokrati
Fredsforhandlingene fører ikke frem, og særlig Etiopia har tilsynelatende ikke noe hastverk med å få forhandlingene på riktig spor. Tiden arbeider for Etiopia, som støtter opp under etniske motstandsgrupper i Eritrea, tillater dem radiosendinger fra Tigray og undergraver Eritreas enhet og gjenoppbygging.
I januar-februar 2001 ventes det lokalvalg i Etiopia. I virkelig frie valg ville opposisjonen kunne vinne en betydelig innflytelse i lokale og regionale parlamenter, og i noen områder kunne de få majoritet. Men ingen forventer at noe slikt skjer. Koalisjonen har så stor kontroll over bøndene gjennom bondelagene, flertallet i nesten alle valgkretser, at de kan tvinge fram det valgresultatet de ønsker. I noen valgkretser der opposisjonen vant i år 2000, fikk bøndene klar beskjed: Vil dere ha gjødsel, kreditt, skoler og helsestell, så gå til dem dere valgte – ikke kom til oss. Bøndene våger ikke å ta den sjansen. De vet at makthaverne mener alvor.
Den "lojale" opposisjonen i Etiopia, de som prøver å stille til valg, håper på en langsom demokratisk oppmykning over tid. De ser på demokratiet som et skjørt barn som vokser langsomt og trenger tålmodig pleie. Den radikale opposisjonen mener derimot at kampen allerede er tapt, og at direkte motstand er blitt en borgerplikt og eneste utvei. Demokratiet har utvilsomt dårlige kår for tiden, men det er lov å håpe. I alle fall har Etiopia i dag en demokratisk grunnlov, og folk går til valg. Det skjer brudd på menneskerettighetene, men ikke så utilslørt som under Mengistu-styret. Og det finnes en fri presse, selv om kvaliteten er dårlig, økonomien ekstremt svak, og rekkevidden ikke når ut over de 10 til 15 prosent av befolkningen som bor i de største byene. Det gir i alle fall et grunnlag for framvekst av en demokratisk opposisjon, som langsomt kan skape et press nedenfra for større frihet, demokratiske valg og respekt for menneskerettighetene i byene og på bygda der flertallet bor.