Igjen er Eritrea en av verdens største produsenter av flyktninger; unge menn og kvinner som rømmer unna den håpløse situasjonen skapt av den tidligere så populære friggjøringsbevegelsen og landets enerådende diktator Isaias Afwerki.
Menneskerettigheter
Det utpekte eritreiske parlamentet vedtok en ny grunnlov i 1997, samtidig som det ble gjennomført en generell lovrevisjon. Grunnloven og lovverket definerer i utgangspunktet Eritrea som et demokrati hvor menneskerettigheter skal respekteres og beskyttes. Landet har også ratifisert en rekke av de internasjonale menneskerettighetskonvensjonene. Men grunnloven er aldri blitt iverksatt, ei heller blir annet nasjonalt eller internasjonalt lovverk respektert av president Isaias Afwerki og hans regime (frigjøringsfronten skiftet navn til Folkefronten for demokrati og rettferdighet i 1994, men omtales fortsatt stort sett som EPLF). Domstolene i Eritrea er underlagt politisk kontroll, og rettsavgjørelser går sjelden imot regimets interesser. Dommere er ofte militære uten noen juridisk utdanning.
Ingen politisk opposisjon er tillat i Eritrea, ingen uavhengige medier eksisterer, sivilsamfunnet er fullstendig kontrollert av EPLF og statens institusjoner er stort sett underlagt militær kontroll og kommando. Alle frie sivilsamfunnsstemmer – blant dem menneskerettighetsforkjempere, journalister og fagforeningsledere – er blitt kneblet og fengslet av regimet. Alle individer som ytrer seg kritisk til regimets politikk, uavhengig av politisk ståsted, står i fare for å bli fengslet uten rettergang. Det samme gjelder kristne som tilhører nyetablerte kirkesamfunn (bare den ortodokse, katolske, og lutheranske kirke er godkjente kirkesamfunn), Jehovas Vitner, bahai og andre religiøse minoriteter. Også noen etniske minoritetsgrupper er utsatt for forfølgelse på bakgrunn av sin etnisitet.
Det er anslagsvis mange tusen politiske fanger i Eritrea i dag. Fangeleire og fengsler er spredt utover hele landet, og forholdene i fengslene er svært dårlige. Noen fanger blir oppbevart i shippingkonteinere i ørkenområder, hvor temperaturen er over 50 graders varme. Andre blir holdt i huler eller under åpen himmel. Det er også rapportert om utstrakt tortur og mishandling i fengslene. Flere innsatte har dødd på grunn av uverdige forhold, tortur og mangel på mat og medisinsk hjelp. Mange er også blitt henrettet, uten noen rettergang eller dom.
Nye kriger
Etter tretti år med frigjøringskrig hadde mange eritreere håp og drømmer om bærekraftig fred og utvikling av landet. Men krigene har fortsatt for Eritrea, trolig nettopp på grunn av den lange frigjøringskrigen, som sosialiserte EPLFs lederskap inn i en krigs- og voldskultur. Regimet har siden frigjøringen drevet landet inn i væpnede konflikter med Sudan, Jemen, Djibouti og Etiopia. Den andre store Etiopia-krigen fra 1998-2000 begynte som en grensekrig, men var trolig forårsaket av dypere politisk og økonomisk konkurranse mellom de styrende partier i Eritrea og Etiopia. Titusener av eritreere og etiopiere ble drept, før en fredsavtale ble inngått etter at Etiopia hadde vunnet krigen militært. En internasjonal domstol vedtok hvor den nye grensen skulle gå; en grensedragning Etiopia ikke har akseptert.
Eritrea startet en ny grensekonflikt med Djibouti i 2008, samtidig som FN også anklaget Eritrea for å støtte militante islamistiske grupperinger i Somalia med det formål å destabilisere utviklingen i landet. På bakgrunn av disse hendelsene vedtok FNs sikkerhetsråd i desember 2010, på oppfordring fra afrikanske medlemsland, å sanksjonere Eritrea politisk, militært og økonomisk.
Eritrea opprettholder full militær mobilisering og har anslagsvis ca. 350.000 kvinner og menn i militæret. På bakgrunn av at det er ca. 3 millioner innbyggere i landet er Eritrea således verdens mest militariserte land. Lite tyder på at president Isaias Afwerki vil foreta noen demobilisering i nær fremtid.
Manglende utvikling
Eritrea begynte på bar bakke i 1991, med et land i ruiner, men også uten noen gjeldsforpliktelser. Mange hadde håp om at et hardtarbeidende folk og en målrettet regjering skulle greie å skape rask og stabil økonomisk vekst. Men på grunn av partiets kontroll over økonomien, den andre Etiopia-krigen, og den sterke militariseringen av samfunnet, har landets økonomi blitt sterkt svekket. Regimet har tatt opp store internasjonale lån, deriblant for å finansiere massive våpeninnkjøp for å militarisere landet. Videre har regimets brutale menneskerettighetspolitikk og knebling av det sivile samfunn medført at internasjonale bistandsdonorer enten har oppgitt sine utviklingsprosjekter i landet eller er blitt kastet ut av regimet. Også den store eritreiske diasporaen har redusert sine overføringer av penger til hjemlandet, trolig som et uttrykk for opposisjon til regimet og i fortvilelse over den fastlåste politiske situasjonen.
Myndighetene bruker hærstyrken til organisert tvangsarbeid, og greier dermed å drifte viktige samfunnsfunksjoner. Fortvilelsen mange eritreere føler over å jobbe år etter år uten betaling på prosjekter som begunstiger landets militære og politiske elite, er en hovedårsak til at mange deserterer og flykter fra landet.
Eritreiske myndigheter satser nå sterkt på å få inntekter fra gruvedrift og utnytting av landets rike mineralressurser. Flere internasjonale gruveselskaper driver leting etter gull og andre mineraler, og det forventes kommersiell drift fra ca. 2012.
Selv om myndighetene har gjennomført noen utviklingsfremmende tiltak, som blant annet skolebygging og brønnboring, er Eritrea fortsatt regnet som et av verdens minst utviklede land. Folket lever i stor fattigdom, og på grunn av regimets isolasjonspolitikk kommer heller ikke tilstrekkelig med humanitær nødhjelp frem til en sultrammet befolkning.
Et splittet folk
Det eritreiske folk sto sammen for å slåss for frigjøringen av sitt land. Samholdet og optimismen fra begynnelsen av 1990-tallet er nå borte. Folket er i dag splittet i synet på regimet og på veien fremover. Titusener av unge rømmer fra Eritrea hvert år; og flere hundre tusen eritreere bor nå i flyktningleire i Sudan og Etiopia. Eritreere er også en av de største asylsøkergruppene til Norge.
Den eritreiske diasporaen er splittet i synet på president Isaias Afwerki og utviklingen i landet. Flyktningene som rømte under frigjøringskrigen har i stor grad støttet EPLF, mens dagens flyktninger rømmer fra EPLFs autoritære politikk.
Siden ingen uavhengige organisasjoner er tillatt i Eritrea, påhviler det diasporaen et stort ansvar for å bygge sivilsamfunnsallianser som kan påvirke utviklingen i hjemlandet i positiv retning. Nye tiltak for å organisere profesjonelle eritreere i eksil, slik som en eritreisk juristforening, er etablert, men mye gjenstår. Den politiske opposisjonen i eksil er svak og mangler bred folkelig støtte. Siden dagens regime er dominert av Tigrinya høylandsbeboere, ser man også tendensen til at dypere kulturelle og religiøse motsetninger i det eritreiske folket forsterkes.
Det er lite som tyder på at forholdene i landet vil bedres i nær fremtid. President Isaias Afwerki har nylig uttalt at han ikke har noen planer om å trekke seg fra makten i uoverskuelig fremtid, og frie valg er utsatt på ubestemt tid.
Landfakta:
Areal: 117 600 km2 (37. størst)
Folketall: 4,9 millioner
Befolkningstetthet per km2: 42
Urban befolkning: 20 prosent
Største by: Asmara – ca. 600 000
BNP per innbygger: 299,5 USD
Økonomisk vekst: 1 prosent
HDI-plassering: 165