Menneskerettighetssituasjonen er meget dårlig. Økonomien er elendig, det er mangel på vanlige varer og landet er avhengig av matvarehjelp. Ungdommen flykter fra landet. Samtidig er opposisjonen svak og splittet, og har liten tillit i befolkningen.
I 2009 er det 18 år siden Eritrea ble en sjølstendig stat. Utviklingen i disse årene er historien om eventyret som gikk over til tragedie, og om en president - Isaias Afewerki - som har gått fra avholdt frigjøringshelt til brutal og uklok enehersker.
Uavhengighetskrig og begeistring
Det moderne Eritrea ble formet i årene 1890-1941, da det var italiensk koloni. Etter 11 år under britisk kontroll, og en påtvunget union med Etiopia fra 1952, gjorde keiser Haile Selassie landet til etiopisk provins i 1962. Det førte til en uavhengighetskrig som varte i 30 år og utarmet begge land. Krigen skapte også to frigjøringsbevegelser; ELF og EPLF; med EPLF som helt dominerende fra 1982.
Til hele verdens forbløffelse slo EPLF-styrkene til slutt den etiopiske hæren, og tok hovedstaden Asmara 24. mai 1991. Samtidig vant deres allierte TPLF fra den etiopiske provinsen Tigray over Mengistu-regimet i Etiopia.
Seieren førte til stor begeistring og håp de første årene. En FN-overvåket folkeavstemning i 1993 ga overveldende støtte til uavhengigheten. Landet var preget av fred og gjenreising. EPLF skiftet navn til PFDJ - Folkefronten for demokrati og rettferd. De holdt fast på makten, men en ny, demokratisk grunnlov ble vedtatt, og en uavhengig presse ble gradvis tillatt.
Ny ødeleggende krig
Omslaget kom i 1998. Det begynte med motsetninger med den nye regjeringa i Etiopia om økonomiske spørsmål, og utviklet seg etterhvert til en konflikt om grensa mellom landene. Det var primært Etiopia som prøvde å endre grensene, og som plasserte soldater i et område som ifølge tidligere kart var eritreisk. Men Isaias Afewerki valgte å svare med fullt militært angrep.
Resultatet ble en stor krig, som varte i to år, kostet titusener av unge eritreere livet, ødela økonomien, og gjorde regimet mer eneveldig. Etter midlertidig eritreisk framgang de første årene endte krigen med etiopisk seier og våpenhvile i 2000.
Nederlaget førte til åpen opposisjon mot Afewerkis styre; først fra en gruppe ledende intellektuelle, så fra en del av PFDJs sentralkomite. Høsten 2001 slo Afewerki og hans nærmeste tilbake; fengslet motstanderne i sentralkomiteen og andre opposisjonelle, og stengte den uavhengige pressa. Siden har situasjonen blitt gradvis verre, både politisk og økonomisk.
Uavklart konflikt
Etter våpenhvilen satte FN inn tropper i en sone langs eritreisk side av grensa. Grensespørsmålet ble brakt inn for Haag-domstolen. Da domstolens kjennelse i hovedsak ga Eritrea rett, valgte Etiopia etter en første aksept å avvise resultatet. Fysisk demarkasjon av grensa kom aldri i gang.
Som reaksjon gjorde Eritrea FN-styrkenes arbeid mer og mer vanskelig, og kastet dem helt ut våren 2008. Den oppnevnte grensekommisjonen har erklært domstolens kart for gjeldende og oppløst seg sjøl. Troppene står igjen mot hverandre, og Etiopia okkuperer fortsatt området Eritrea fikk tilkjent.
Økonomisk sammenbrudd
Situasjonen har ført Eritrea nær økonomisk sammenbrudd. Det lille landet holder en enorm hær mobilisert, og våpenkjøpene har bidratt til en svær utenlandsgjeld. På grunn av konflikten går den etiopiske handelen over Djibouti, så de eritreiske havneanleggene i Massawa og Assab går på tomgang. PFDJ har blitt landets største eier og har monopolisert mer og mer av næringslivet. Mye av økonomien holdes i gang ved direkte bruk av hæren og ungdommene som er utskrevet til nasjonal tjeneste.
Landet er fra naturens side karrig og tørt. Det har derfor alltid vært jordbruksmessig fattig, men nå er det helt avhengig av nødhjelp. I 2008 har mangel på alminnelige matvarer blitt tydelig også i hovedstaden Asmara. Industrien er lite utviklet. En avtale med et kanadisk selskap om utnyttelse av de rike mineralressursene kan gi inntekter, men først etter noen år.
Undertrykt opposisjon
Politisk har Afewerki og hans nærmeste krets holdt hardere og hardere på makten, og undertrykker alle kritiske ytringer. Landet ligger nær bunnen på internasjonale lister når det gjelder pressefrihet og politiske menneskerettigheter.
Utenrikspolitisk har regjeringa prøvd å øke Etiopias vanskeligheter i Somalia, ved å støtte den islamistiske Islamic Courts Union (ICU). Dette og andre spørsmål har ført til konflikt også med Djibouti, med en åpen grensetrefning sommeren 2008.
Opposisjonen mot Afewerkis regjering er spredd på en rekke ulike grupper og partier, som alle arbeider i eksil. De er svake, og har store vansker med å opptre samlet. Mange av dem får nå støtte fra Etiopia og opererer delvis derfra, og dette diskrediterer dem trolig i Eritrea. Blant vanlige eritreere i og utenfor landet holder regimet seg oppe på en blanding av gammel lojalitet, frykt og mangel på alternativer. Men situasjonen har ført til en økende strøm av ungdommer og andre som forlater landet. 1100 - 1200 flyktninger blir offisielt registrert i nabolandene hver måned.
Eritreas befolkning gikk inn i 2009 i en meget vanskelig situasjon, preget av varemangel og utrygghet, og med redsel for en ny krig hengende over hodet.