Eritrean People’s Liberation Front (EPLF) tok over styret i landet med en ubøyelig stolthet og uavhengighetstrang. Eritrea kastet ut alle internasjonale organisasjoner i 1995, med noen få unntak. Man ga heller opp all internasjonal hjelp enn å godta at de stilte betingelser for sin innsats. I Organisasjonen for afrikansk enhet (OAU) og andre fora, vakte lederen Esayas Afeworki oppsikt gjennom udiplomatisk kritikk og en kompromissløs vilje til selv å sette dagsordenen. I noen år ble han ansett som en av de nye afrikanske ledere som skulle utvikle en ny politisk orden. Men det viste seg at han var utad som innad kompromissløs, og tydde til maktbruk heller enn å utvikle lederskap for å overvinne konflikter.
Ettpartistat
Teoretisk er Eritrea en demokratisk stat, men i praksis er kun ett parti tillatt. Den tidligere frigjøringsfronten EPLF ble omdannet til et parti under navnet Popular Front for Democracy and Justice (PFDJ), ledet av presidenten og bygd opp rundt hans person. Senere, når situasjonen er moden for det, skal det i følge Esayas tillates andre partier - men det kan ta tid.
Eritrea fikk en grunnlov i 1997, men den er ennå ikke praktisert. Det hersker således en permanent unntakstilstand som har vart siden frigjøringen. For å bygge opp landet, holder PFDJ en sterk kontroll over politiske og sosiale forhold.
Ni folkegrupper eller en nasjon?
Det lever ni ulike språkgrupper i Eritrea. Etter frigjøringen hevdet EPLF at man har skapt en nasjon gjennom 30 års felles kamp. En ny administrativ ordning førte flere folkeslag sammen i blandede regioner. Språkforskjellene blir om ikke direkte undertrykt, så i alle fall skjøvet til side. Dette skaper uro i randgrupper, særlig de som overlapper landegrensene. I Etiopia har afarfolket sin egen delstat. Dette skaper uro blant afarene i Eritrea, som vil styrke og leve i sin egen kultur.
Det finnes en betydelig gruppe eritreere i utlandet, som flyktet i løpet av de 30 årene med krig. De som fikk opphold i de rike landene kan stort sett returnere med egne midler. Men i Sudan venter en halv million eritreiske flyktninger på repatriering, og dette er en stor byrde for landet. Eritrea får hjelp fra FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) til repatrieringen, men det tar tid. De som vender hjem, har stort sett ingen andre utsikter enn å få et stykke land til å livnære seg. De får jord i lavlandet, der de lokale stammene frykter at en majoritet av innvandrere fra ulik etnisk bakgrunn truer deres kultur, landfordeling og selvstendig eksistens.
Nye sosiale forskjeller kom tidlig til syne gjennom krigsveteranenes protester mot å bli stuet vekk. Når det meldte seg gnisninger mellom veteranene og forretningsfolk som ble rike i Asmara under Mengistu-styret, eller mellom frontkjemperne og returnerte flyktninger, ble de undertrykt med jernhånd. Kvinner var velkomne som frontkjempere under krigen, og ble lovet likestilling også etter frigjøringen. Nå skyves de tilbake i sin gamle rolle som mor og husmor, mens staten gjør lite for å støtte deres krav på innflytelse i politikk og det offentlige liv.
Krig og gjenreisning
Krigen mot Etiopia som brøt ut i mai 1998, har vært en av Afrikas verste og blodigste. Selv om krigshandlingene var konsentrert i tre korte offensiver, i 1998, 1999 og 2000, har de kostet enormt i menneskeliv og materiell. Konflikten handlet tilsynelatende om et lite stykke land i Kunama-området i vest, på grensen mot Tigray. Men bakenfor lå motsetninger om den økonomiske politikken, om de etniske gruppenes rettigheter og om en maktposisjon på Afrikas horn.
Eritrea satset fra begynnelsen konsekvent på eksportorientert industrialisering. Siden landbruket ikke kan livnære befolkningen, var eneste utvei å tjene valuta til import av mat. Eritrea håpet også å kunne satse på kunnskapsbasert industri og utvikle landet til et «afrikansk Singapore». Krigen mot Etiopia ødela alle spede begynnelser. Etiopias Tigray-region satset på importsubstitusjon, og kom dermed i direkte konflikt med Eritreas eksportoffensiv. Dette er utvilsomt en av de bakenforliggende årsakene til krigen, og gjør det vanskelig for Eritrea å bygge opp igjen en selvstendig økonomi.
Våpenhvile, men ingen fred
For øyeblikket hersker det en tilstand med våpenhvile, men ikke fred. Meglingen gjennom OAU har ikke kommet lenger enn til å drøfte hvordan man skal føre forhandlingene. Jo lengre tilstanden varer, jo sterkere skaper Etiopia grunnlag for uro og nye problemer i Eritrea;
For Eritrea er framtidsutsiktene bleke: Får Etiopia det som de vil, blir Eritrea avhengig av Etiopia igjen selv om den formelle selvstendigheten ikke røres. Dette vil koste Esayas styringen, og tvinge fram en diametralt ny etnisk politikk. Hvis derimot Eritrea greier å holde på sitt, vil Etiopia sørge for uro i Eritrea i framtiden. Dette vil nøre opp under etniske konflikter, og gjøre det vanskelig for regjeringen i Asmara å bygge opp en selvstendig økonomi. Uten en sterk leder som Esayas, vil Etiopia ha strupetak på Eritrea. Med en sterk leder er det konstant fare for en ny krig. Slik sett ligger det største håpet i en styrking av demokratisk innflytelse i begge land, og en større regional integrasjon.