President Francois Bozizé har styrt landet siden det voldelige kuppet i 2002, da Ange-Felix Patassé ble styrtet ved hjelp av soldater fra nabolandet Tsjad. Bozizé suspenderte grunnloven, opprettet en bred rådsforsamling for å forme en ny konstitusjon og ble valgt til president i et demokratisk valg i 2005. Hans regime har likevel blitt kritisert for utbredt korrupsjon og menneskerettighetsbrudd, spesielt i den urolige nordlige delen av landet.
Bozizés regjering er finansielt svak, stadig mer autoritær og har lite legitimitet utenfor hovedstaden Bangui. Bare 7 prosent av representantene i parlamentet er kvinner.
Væpnede opposisjonsgrupper
Ingen velfungerende opposisjonspartier eksisterer. Opposisjonen består av opprørsgrupper organisert etter regionale og etniske linjer.
Patassé, som styrte mellom 1993 og 2002, også med misbruk av makt og vold, er for øyeblikket i eksil i Togo. Han representerer hovedopposisjonen i Den sentralafrikanske republikk. Bozizés regime står overfor væpnede opprørsgrupper lojale mot Patassé, som /k/ Armée Populaire pour la Restauration de la Démocratie (APRD),/k/ som er ledet av Bedaya N’Diadder og er aktive nær den nordvestlige grensen mot Tsjad. The People’s Democratic Front (FDPC) er også aktive i nordvest. En ny opprørskoallisjon, Union des Forces Démocratiques pour le Rassemblement (UFDR) ble etablert i nordøst i 2006. Alle disse gruppenes mål er statsmakt, og spesielt kontroll over Bangui.
Bozizés kontroll, som ikke strekker seg utenfor hovedstaden, er avhengig av de utplasserte FN-styrkene i Den sentralafrikanske republikk og Tsjad (MINURCAT), samt av fransk militær støtte i form av EU-styrker (EUFOR). Disse internasjonale styrkene ble utplassert i september 2007 for å hjelpe Den sentralafrikanske republikk med å kontrollere ustabiliteten og de porøse grensene mot Sudan og Tsjad. Styrkene er relativt små og har bare kapasitet til å støtte Bozizé. De gir minimal sikkerhet til befolkningen i nord.
Bozizé er også avhengig av Det internasjonale pengefondet (IMF) for å utbetale lønninger for å unngå offentlig uro. Det politiske systemet er med andre ord meget ustabilt.
Humanitær krise
Den sentralafrikanske republikkens sosiale forhold kan vanskelig beskrives som noe annet enn en humanitær krise. Landet har en kritisk mangel på infrastruktur, som veier og telekommunikasjon, og i realiteten finnes ingen offentlige tjenester utenfor Bangui. Alvorlige krenkelser av menneskerettighetene foregår, med kvinner og barn som de mest sårbare for overgrep. Det er anslått at 290.000 mennesker er internt fordrevne, og at omtrent 14.000 sentralafrikanske flyktninger i Tsjad og 20.000 i Kamerun venter på å få komme hjem.
Storparten av befolkningen har ingen tilgang til helsetjenester, den forventede levealderen er på 43,7 år, og barseldødeligheten ligger på 1100 per 100.000 fødsler. I følge FNs utviklingsprogram (2007-2008) ligger Den sentralafrikanske republikk på 171. av 178 plasser på Human Development Index. Helsekrisen ble forverret av en tyfoidfeber i november 2007, og en hjernehinnebetennelsesepidemi i februar i 2008. Over 250.000 mennesker er antatt å være Hiv-positive, og de fleste av disse har ikke tilgang til antiretroviral behandling. På grunn av fattigdom, mangel på utdanning og patriarkalske systemer i rurale områder er kvinner mest utsatt for viruset.
På den positive siden har antallet bistandsorganisasjoner i republikken økt fra 3 i 2006 til over 30 i 2008. De fleste tar seg av humanitære oppgaver som matsikkerhet, helsetjenester og utdanning. Men likevel er bistandsarbeidet i nord, hvor behovet er størst, begrenset på grunn av kriminelle bander og dårlige veier.
Den sentralafrikanske republikk har en av verdens mest underutdannede befolkninger, hovedsakelig på grunn av utbredt fattigdom, og dessuten fordi utdanningsbudsjettet er magre 1,45 prosent av det årlige budsjettet. Lese- og skrivekyndigheten i befolkningen over 15 år er 48,6 prosent. Det er også minimal mediedekning i landet, og de fleste medier er begrenset til Bangui, grunnet den høye analfabetismen og den svake infrastrukturen. Nye lover ble vedtatt i 2004 i den hensikt å skape en mer variert presse som er kritisk til regjeringens politikk og korrupsjon. Til tross for dette er dekningen av den politiske opposisjonen minimal.
Økonomisk avhengighet
Den sentralafrikanske republikk har viktige naturressurser, samt gunstige forutsetninger for landbruksindustri. Økonomien er i hovedsak basert på jordbruk. Diamanter, uran, gull, tømmer, kaffe, bomull og tobakk er hovedkildene for eksport, men utviklingen av disse er begrenset på grunn av at landet ikke har tilgang til havet.
Den økonomiske utviklingen i Den sentralafrikanske republikk er dårlig grunnet blant annet ufaglært arbeidskraft, svak infrastruktur og en generelt dårlig forvaltning av nasjonale budsjetter. I 2008 plasserte Transparency International republikken som nummer 151 av 180 i den årlige Corruption Perception Index og erklærte dermed Den sentralafrikanske republikk som et av de mest korrupte landene i verden. Omtrent 57 prosent av befolkningen lever i rurale områder med liten eller ingen tilgang til den formelle økonomien, og over 60 prosent under fattigdomsgrensen. Siden 2006 har den økonomiske veksten imidlertid økt gradvis på grunn av forbedringer i finansforvaltningen. Den sentralafrikanske republikk har et enormt økonomisk potensial, men ustabilitet, dårlig styresett og høy gjeld begrenser dette potensialet, og følgelig den menneskelige utviklingen.
Fredsforhandlinger
I juni 2008 sikret Bozizés regjering en avtale om fredsforhandlinger med opprørsgruppene. Kravet om amnesti mot straffeforfølging for krigsforbrytelser, inkludert mot tiltaler fra Den internasjonale krigsforbryterdomstolen (ICC), har vært hovedankepunktet under forhandlingene. Siden landet er rikt på mineraler, og på bakgrunn av en historie med flere kupp og borgerkrig, vil det være en enorm utfordring for alle parter å overholde en fredsavtale basert på politisk maktfordeling.
Leiesoldater, væpnede pastoralister og kriminelle bander fra nabolandene Tsjad og Sudan skaper ytterligere politiske utfordringer i de nordlige provinsene. Selv om det ikke finnes en organisert fagbevegelse, er protester over lave lønninger og lammende fattigdom vanlig, spesielt i hovedstaden. Den sentralafrikanske republikk står overfor en ustabil politisk fremtid, hovedsakelig på grunn av konflikten i nord og sosial uro i sør. Bare en forbedring av sosiale forhold og utvikling av et godt styresett kan gjøre det mulig for befolkningen å nyttiggjøre seg de rike naturressursene, noe som igjen kan gi utvikling for kommende generasjoner.