FN-styrken som ble sendt til Den sentralafrikanske republikk i 1998 for å skape fred og forsoning, ble trukket tilbake etter presidentvalget i 1999 og erstattet av et lite FN-kontor for fredsbygging, BONUCA. Under krigshandlingene ble våpen spredt utover i befolkningen og førte til lovløshet og usikkerhet. Avvæpningsaksjoner ble satt i gang. BONUCA ga soldater opplæring i internasjonal humanitær lov, men nødvendige reformer av det militære gikk trått. Under kuppforsøket i 2001 ble våpen delt ut vilkårlig.
Politikken i Den sentralafrikanske republikken er preget av etnisk/regionale og personlige motsetninger. Mens president Patassé har sin styrke i nord, står den tidligere presidenten Kolingba sterkt i sør. Patassé ble gjenvalgt i 1999 med knapt flertall (51,6 prosent), og opposisjonen er betydelig. Regjeringen kritiseres i den lokale pressen, men motkreftene er splittet.
Kuppet i 2001
I mai 2001 gjorde en del av hæren kuppforsøk, etter sigende ledet av Kolingba og medlemmer av Yakoma-stammen. Dette ble slått tilbake etter ti dagers kamp. Kolinga har seinere hatt tilflukt i Uganda. Det kom også til kamper i november 2001 mellom regjeringsstyrker og tilhengere av den avsatte hærsjefen, François Bozizé. Bozizé har støtte blant grupper både sør og nord i landet samt deler av hæren. Han har i 2002 oppholdt seg i Tsjad med flere hundre tilhengere og representerer en betydelig trussel mot Patassés regime. Dette har, sammen med en del grenseepisoder, ført til et spent forhold mellom Den sentralafrikanske republikk og Tsjad.
President Patassé har i økende utstrekning basert seg seg på at fremmede styrker, først og fremst fra Libya, men også fra andre Sahel-land, skal sikre hans stilling og trygge hovedstaden Bangui. De libyske troppene er imidlertid lite populære i befolkningen. President Patassé har et godt forhold til lederen for bevegelsen for frigjøring av Kongo, MLC, Jean Pierre Bemba, og presidenten i Den demokratiske republikken Kongo, Joseph Kabila. I likhet med Kadaffi ytet Bemba militær støtte til Patassé under kuppforsøket i mai 2001. Konflikten i nabolandet skaper imidlertid problemer på grunn av den store tilstrømningen av flyktninger. Dessuten holder enkelte sentralafrikanske opposisjonsgrupper til i de kongolesiske grensetraktene.
Svak økonomi
Den sentralafrikanske republikk er klassifisert som lavinntektsland med en inntekt pr innbygger på 290 US dollar i 2000. Økonomien er lite utviklet, og inntektene stagnerte i løpet av 1990-tallet. Befolkningen er liten (3,7 millioner), og de fleste lever av jordbruk og kvegdrift. Diamanter er den viktigste eksportartiklen sammen med bomull, kaffe og tømmer. Langsom vekst og lave priser på verdensmarkedet gjorde at både landbruks- og diamantproduksjonen gikk ned i 2001. Dårlig utbygd infrastruktur, kraftmangel og lang vei til havet hemmer videre økonomisk utvikling. Den sentralafrikanske republikk har i flere år engasjert seg i makroøkonomiske og finansielle reformer i samarbeid med IMF og Verdensbanken. Økonomien er blitt litt styrket. En anti-korrupsjonskampanje er lansert, men svindel og bedrag er utbredt. Liberaliserings- og privatiseringstiltak støter på betydelige hindringer.
Landet har stor ekstern gjeld og håper å kvalifisere for støtte gjennom HIPIC-initiativet for sterkt forgjeldede, fattige land. Giverbistanden er i ferd med å ta seg opp etterat den ble delvis stanset i forbindelse med urolighetene i mai 2001. Full gjenopptakelse er avhengig av en treårig IMF-avtale som ventes inngått innen utgangen av 2002. Lønnsutbetalingene til offentlige ansatte har de siste årene vært 12 til 24 måneder forsinket. Fra oktober 2000 til mars 2001 gjennomførte fagforeningene en serie streiker i protest. Dette lammet landet og førte til skifte av statsminister. Til tross for en mer spent politisk atmosfære gikk universitetsansatte til streik i 2002.
Fattigdom og aids
Mer enn halvparten av befolkningen, spesielt på landsbygda, lever under fattigdomsgrensen. Til tross for enkelte framsteg har helsesituasjonen forverret seg de siste årene. Både utdanningssystemet og helsetjenesten er blitt svekket på grunn av mangel på ressurser, politisk uro og streiker, hiv/aids-epidemien og lav arbeidsmoral blant de ansatte. Den sentralafrikanske republikk hører til de land i verden som har dårligst menneskelig utvikling. Med 14 prosent hiv-positive i befolkningen er landet blant de ti som er hardest rammet av aids. Innpå halvparten av befolkningen har tilgang til helsetilbud, men tjenestene er ofte dyre og dårlige. Mødredødeligheten er svært høy. Under halvparten av barna er vaksinert mot de vanligste barnesjukdommene. Meslinger, tuberkulose, malaria, diaré og luftveissjukdommer er utbredt. Mange lider av feilernæring, og et mindretall har tilgang til rent drikkevann. Av seks småbarn dør gjennomsnittlig ett før fylte fem år.
Omlag 60 prosent av barna ble innregistrert i grunnskolen på slutten av 1990-tallet, men tallet er i ferd med å synke. Mindre enn halvparten av elevene fullfører barnetrinnet. Betydelig flere gutter enn jenter får skolegang. Antall gatebarn har økt de seinere år og er nå oppe i flere tusen. Blant voksne kunne 35 prosent av kvinnene og 60 prosent av mennene lese og skrive i 2000.