Regjeringen blir også kritisert for brudd på menneskerettighetene, og problemer i jordbrukssektoren levner det store flertallet av zambiere i fattigdom ved overgangen til et nytt århundre. Dette står i kontrast til optimismen som preget landet etter 1991.
Oppløpet til Zambias andre flerpartivalg i 1996 var preget av konflikter. Opposisjonen krevde revidering av de tidligere grunnlovs- og valglovsendringene, som i praksis stengte den tidligere presidenten Kenneth Kaunda, fra å stille til valg. Han var da presidentkanditat for United National Independece Party (UNIP), som tapte.
I tillegg hevdet de at kun halvparten av de stemmeberettigede var registrert. Bare to opposisjonspariter valgte å stille til valg, resten boikottet. Kun halvparten av de registrerte velgerne stemte, og MMDs valgseier med 60 prosent har derfor neppe krav på å kalles representativt for folkemeningen.
Det forsinkede lokalvalget i 1998 fulgte samme trend, og bare 27 prosent av de stemmeberettigede stemte.
Misnøyen med MMD-regjeringen og president Frederik Chiluba økte raskt etter valget. I 1997 kom dette til uttrykk gjennom sivil ulydighet igangsatt av opposisjonen, streiker og kuppforsøket fra militære offiserer. Kuppet ble raskt slått ned, og regjeringen, som allerede var anklaget for å kneble opposisjonen, brukte kuppet som anledning til å innføre unntakstilstand og arrestere påståtte kuppmakere. Blant disse var Kaunda og en annen presidentkandidat. Arrestantene ble løslatt i løpet av 1998, mens 59 av de involverte soldatene ble dømt til døden i 1999.
Samtaler mellom opposisjonspartiene og regjeringen, igangsatt etter press fra utenlandske donorer, førte ikke til resultater. I hovedsak skyldtes dette at regjeringen ikke var villig til å diskutere komprosmisløse krav fra opposisjonen.
Opposisjon og kritikk
I 1999 gikk fem opposisjonspartier sammen om å stifte Zambian Alliance for Progress (ZAP), og myndighetene prøvde innledningsvis å hindre disse fra å registrere seg. Kaunda trakk seg fra politikken i 1999, angivelig etter flere mordforsøk og en dom i høyesterett som erklærte ham statsløs og dermed fratok ham retten til å stille til valg.
Chilubas regjering har fortsatt sin undertrykking av opposisjonspartienes ledere. Regjeringen har også angrepet den uavhengige pressen, som i 1999, da journalister fra The Post ble anklaget for spionasje etter å ha skrevet om anklager om at zambiske ministre hadde samarbeidet med den angolanske opprørsbevegelsen União Naçional para a Indepêndencia Total de Angola (UNITA).
Den trege fremdriften i å fremme kvinnerettigheter har blitt kritisert både internt og av internasjonale givere. I 2000 ble en nasjonal kvinnepolitikk endelig innført, etter å ha ligget på is siden tidlig på 1990-tallet.
Sosiale forhold
Zambia har en av de laveste forventete levalderne i Afrika sør for Sahara, bare 38 år. Helsetjenestene er dårlige, og har blitt ytterligere forverret ved at leger har gått til streik over dårlige arbeidsforhold i offentlige sykehus.
Mellom 1996 og 1999 har immuniteten mot tuberkolose og meslinger gått ned med over 20 prosent, og nesten 40 prosent av zambiske barn var underernærte. Dette er et trist bilde i et land hvor 19 prosent av befolkningen er hiv-smittet.
Generell fattigdom øker, og to tredjedeler av alle zambiere antas å leve under fattigdomsgrensen. Ved slutten av 1999 var utgiftene til grunnleggende matutgifter for en familie på seks personer 200 prosent mer en basislønnen for en sykepleier eller annen ansatt i offentlig sektor.
Disse dystre forholdene står i kontrast til den relativt høye andelen av lese- og skrivekyndige over 15 år, på 78 prosent.
Økonomi
Zambias økonomiske fundament har alltid vært kobber, samt et stort jordbrukspotensiale. Det siste har derimot aldri vært fullt utnyttet på grunn av satsing på kobber. Chilubas regjering har fulgt strukturtilpasningsprogrammene til IMF og Verdensbanken gjennom 1990-tallet, med liberalisering av markedet og privatisering av tidligere statseide selskaper.
I mars 2000 ble de siste av de tidligere statseide gruvene Zambia Consolidated Copper Mines (ZCCM) solgt til den sørafrikanske gruvegiganten Anglo-American Corporation (AAC). I juli 2000 ble det klart at den zambiske regjeringen satt igjen med en gjeld på over 770 millioner USD som en følge av gruveprivatiseringen.
Liberaliseringen av jordbrukssektoren har ennå ikke ført til noe markert oppsving for jordbruket. Produksjonen av mais, Zambias viktigste matvare, synker av årsaker som har med produksjonsforholdene å gjøre. Maisproduksjonen var i 1997 og 1998 nesten det halve av hva den var i 1996, og massiv import ble nødvendig.
Zambisk kobbereksport har også sunket i andre halvdel av 1990-tallet, samtidig som den internasjonale prisen på kobber har hatt en negativ utvikling.
Internasjonale finansinstitusjoner hadde et næmere forhold til Zambia gjennom 1990-tallet enn hva bilaterale givere hadde. Norge var blant de siste, og frøs hjelpen i en kort periode før og etter valget i 1996.
Utbetaling av hjelp fra bilaterale givere startet opp igjen etter Paris-klubbens møte i 1997, og kommentatorer foreslo at givernes politiske betingelser måtte følges mindre nøye ettersom regionale konflikter begynte å påvirke Zambias stabilitet.
Zambia er nå kvalifisert til omfattende gjeldssletting under HIPC-initiativet (Heavily Indebted Poor Countries). Selv om dette skulle redusere gjelden kraftig, blir rentene anslått å fortsette å øke med nesten 80 prosent fram til 2002.
Framtidsutsikter
Det skal avholdes valg i 2001, og konkurransen for å bli neste presidentkandidat har allerede rystet landet og MMD.
Ti medlemmer som har vist interesse i å stille som presidentkandidater har blitt ekskludert fra partiet, og dette gir en pekepinn om at Chiluba kan komme til å endre grunnloven slik at han kan stille til valg til en tredje presidentperiode. Opposisjonspartiene har dessuten vist liten vilje til å samarbeide.
På det økonomiske plan er det ventet at gruvesalget til AAC vil føre til økt produksjon og tiltrekke investeringer. Jordbruksproduksjonen har økt i 1999. Det er ventet at denne utviklingen, kombinert med gjeldsslette, vil få bukt med inflasjonen, som ligger på rundt 25 prosent. Hvilken betydning dette får for vanlige zambiere gjenstår enda å se.