Både fransk og arabisk er offisielle språk i Tsjad. De fleste av Tsjads nærmere ti millioner innbyggere har imidlertid ett av de mer enn 150 lokale språkene som morsmål. Litt mer enn halve befolkningen er muslimer. De resterende er kristne eller animister.
Idriss Deby har vært president i Tsjad siden november 1990 da han, med god hjelp fra franske militære styrker, styrtet den USA støttede diktatoren Hissène Habré. Habré har siden den gang levd et luksusliv i Senegal, men ble høsten 2005 anklaget for folkemord begått i Tsjad under hans presidentperiode. Hvilken domstol som skal prosedere mot Habré er i skrivende stund (juni 2006) fortsatt ikke avklart, men at det blir rettssak mot ham er sikkert.
Dagens president, Idris Deby, utformet en ny grunnlov for Tsjad i 1994 som blant annet lovfestet at presidenter i landet bare kunne velges to ganger. Denne grunnloven måtte han selv forandre i forkant av valget den 3. mai 2006 for selv å kunne bli gjenvalgt som president for 3. gang. Deby anklages av blant andre Amnesty International og Human Rights Watch for å bryte en rekke grunnleggende menneskerettigheter. De siste årene har de blant annet påpekt at dødsdømte ikke har noen ankemulighet, at vilkårlige arrestasjoner av politiske motstandere er vanlig og at pressefrihet ikke eksisterer.
Relasjon til Frankrike
Da det daværende franske oljeselskapet Elf trakk seg ut av Tsjad i 1999 begrunnet de det med omfattende korrupsjon og minimal åpenhet i landets oljeforvaltning. Dette tok President Deby seg svært nær av og mange Afrika analytikere antok at det kun var et tidsspørsmål før den 2100 manns kraftige franske militærbasen i hovedstaden N’Djamena ble kastet ut av landet. Det har ikke skjedd. Nå tyder alt på at denne basen er viktigere enn noen sinne både for Frankrike og for president Deby. Frankrike har stasjonert flere Mirage-raketter, transporthelikoptre og jagerfly på sin base i N’Djamena de siste årene.
I april 2006 brukte de deler av denne flåten for å hjelpe Deby med å slå ned et geriljaopprør med base i det politiske opposisjonspartiet ”Front Uni pour le Changement”. For Frankrike er gode relasjoner til Tsjad ansett som meget viktig. Sett bort fra oljeinvesteringer, står Frankrike for mer enn halvparten av utenlandske investeringer i Tsjad. Tsjad utsettes for sterk amerikansk interesse på grunn av oljefunnene sør-vest i landet. I nabolandet Sudan er både amerikanerne og kineserne på offensiven på grunn av oljefunn der. Sett fra fransk ståsted er det en fare for at Tsjad amerikaniseres og at det franske hegemoniet som startet med koloniseringen dermed svinner hen. Ved å gi støtte til den politiske eliten i N’Djamena både militært og økonomisk håper Frankrike at denne tendensen kan avverges. Den Tsjad-vennlige politikken møter imidlertid motstand i den franske opinionen hvor President Chirac beskyldes for å støtte en av Afrikas siste diktatorer.
Fra bomull til olje
Før Tsjad begynte å eksportere olje i 2003 var bomull og storfe landets viktigste eksportartikler. Ingen av delene gav store nasjonale inntekter og landet har lenge figurert blant verdens aller fattigste. I UNDP sin Human Development Report fra 2005 (basert på tall fra 2003) var Tsjad på 173. plass av 177. klassifiserte land over menneskelig utvikling. Økonomisk lå Tsjad på 154. plass med 1210 (kjøpekraftsjusterte) amerikanske dollar per innbygger. Kjøpekraftsjustert er nordmenn omtrent 37 ganger rikere enn folk fra Tsjad.
Tsjad er nå ett av de landene med raskest voksende bruttonasjonalinntekt i hele Afrika. Mens de fleste afrikanske land har hatt en moderat økonomisk vekst de siste årene har Tsjad sin bruttonasjonalinntekt økt med 12 prosent i 2003 og eventyrlige 33 prosent i 2004. I 2005 eksporterte landets største oljevirksomhet Esso/Mobil, mer enn 63 millioner fat olje fra Tsjad og betalte staten mer enn 240 millioner amerikanske dollar i avgifter og royalties.
Oljefunnene i Tsjad øker og det borres stadig nye brønner. Oljeproduksjonen øker kraftig og gir større inntekter til staten enn tidligere antatt. Likevel lever de aller fleste i Tsjad under den offisielle fattigdomsgrensen. Kanskje er det en sammenheng mellom dette og at Tsjad blir karakterisert som ett av verdens mest korrupte land av blant annet Transparency International?
For å finansiere utbyggingen av den 1200 km lange oljerørledningen fra Tsjad til Kameruns havneby Kribi, krevde Verdensbanken blant annet privatisering av en rekke statlige tjenester og bedrifter innenfor vannforsyning, elektrisitet, bank, sukker, bomull, post og telekommunikasjon. Ikke alle planlagte privatiseringer er gjennomført.
Flyktninger fra Sudan og regional politikk
Den humanitære katastrofen i Darfur i Sudan har store konsekvenser også for Tsjad. Omkring 220.000 sundanesere lever i flyktningleire i det østlige Tsjad. Mange av disse er etniske Zaghawa, som president Deby. Regimet i Khartoum beskylder president Deby for å stå i ledetog med de sundanesiske opprørerne i Darfur, mens Deby hevder at Khartoum støtter deler av den politiske opposisjonen i Tsjad, spesielt den opprørske militære delen av ”Front Uni pour le Changement”. Det siste støttes av en rekke internasjonale analyser.
Hvor går Tsjad?
For noen få år siden var Tsjad ett av Afrikas fattigste land. Nå har landet oppdaget olje og startet produksjon og er for tiden et av de landene i Afrika med raskest økende bruttonasjonalinntekt pr innbygger. Samtidig fører økte inntekter til at konflikter kommer klarere til syne.
Politisk demokrati finnes kun på papiret og økonomisk åpenhet glimrer med sitt fravær utenfor oljepolitiske festtaler. Så lenge konflikten i Darfur heller ikke er løst og opposisjons politikere etablerer geriljabevegelser er det lite som tyder på en fredfull tid i Tsjad månedene og årene som kommer.
*Ketil Fred Hansen er PostDoc stipendiat ved Universitetet i Stavanger, med spesiell interesse for det fransktalende Afrika.