Tanzania hadde ettpartistyre fra uavhengigheten i 1961 og fram til 1995. Tanganyika African National Union (TANU), omdannet til Chama Cha Mapinduzi (CCM) i 1977, var landets eneste parti. Julius Nyerere, som døde i oktober 1999, var landets første president fra uavhengigheten og fram til 1985, og leder av partiet til fram 1990.
Høsten 1995 ble Tanzanias første flerpartivalget gjennomført. CCM fikk meget klart flertall og Benjamin Mkapa ble valgt til president. Det andre flerpartivalget ble gjennomført høsten 2000. Mkapa ble gjenvalgt med 71 prosent av stemmene for en periode på 5 år, og CCM økte sin dominans i nasjonalforsamlingen til 206 av i alt 231 valgte representanter.
Stabilitet
I Parlamentet er det etter siste valg representert i alt 5 partier. Største opposisjonsparti er Civic United Front (CUF) med 16 representanter. Dette er en nedgang fra 24 i 1995 og indikerer at opposisjonen er svak og at Tanzania fremdeles har karakter av en ettpartistat.
Utviklingen på Zanzibar, som sammen med Tanzania dannet unionen Tanganyika i 1964, har vært preget av mer politisk uro, særlig knyttet til gjennomføringen av valgene i 1995 og 2000. Amin Abeid Karume ble valgt til president for Zanzibar i 2000 og ble dermed samtidig en av to visepresidenter i unionen. Han er sønn av Zanzibars første president. CUF boikottet valget, men det har senere kommet i gang politiske samtaler mellom CCM og CUF og en avtale om enighet ble signert i oktober 2001.
En regner med en fortsatt stabil politisk utvikling fram til neste president- og parlamentsvalg i 2005. President Mkapa kan da etter konstitusjonen ikke gjenvelges og det kan åpne for en politisk strid om etterfølger.
Selv om Mkapa foreløpig framstår som landets ubestridte leder møter han stadig kritikk for ikke å ha maktet å bekjempe korrupsjon slik han lovte i valgkampen både i 1995 og 2000. Flere giverland har holdt tilbake bistand inntil det ble ryddet opp, men Tanzania figurerer fortsatt høyt i utbredelse av korrupsjon. En sak som de senere år har vært sentral i diskusjonen om styring i Tanzania har vært innkjøp av et meget kostbart flyovervåkingssystem fra Storbritannia.
Media har utviklet seg til en variert flora av dagsaviser og magasiner av ulik karakter og hvor politisk diskusjon og kritikk foregår ganske fritt, selv om den statlige Daily News fortsatt er dominerende.
Utviklingen av NGOer har skutt fart med frigjøring fra formell tilknytting til CCM. I UNDPs oversikt opereres med i alt 554 NGOer. Ikke minst organisasjoner som arbeider for kvinners rettigheter har skutt fart. Et eksempel på disse er Women Advancement Trust (WAT) som ledes av Tabita Siwale, en tidligere minister. Organisasjonen legger avgjørende vekt på kvinners rett til å arve og disponere fast eiendom, på opplæring og informasjon, husbygging og lånemuligheter.
Stor fattigdom
Tanzania tilhører gruppen av de minst utviklede land i verden og dette setter sitt klare preg på dekning av elementære menneskelige behov som for eksempel tilgang på rent drikkevann. 42 prosent av befolkningen lever under den nasjonale fattigdomsgrensen og 20 prosent er beregnet å ha mindre enn én USD pr dag å leve for. Dødeligheten er høy, særlig barnedødeligheten. Forventet levealder er beregnet til 51 år, som tross alt er høyere enn i mange andre afrikanske land som har opplevd en klar økning i dødeligheten de senere år.
Malaria er fortsatt den enkeltsykdom som fører til flest dødsfall, anslagsvis 300 000 pr. år. Dette kan reduseres betydelig med forholdsvis enkle midler. Det er satt i gang forsøksprosjekter i to distrikter, Rufiji og Morogoro, med sikte på å redusere dødeligheten av malaria og så langt med gode resultater.
Regjeringen gir prioritet til den nasjonale strategien for fattigdomsreduksjon og helsepolitikk med vekt på bekjempelse av hiv/aids. Det er anslått at 140 000 mennesker døde av aids i 1999, og at om lag 1,3 millioner tanzanianere i dag er hiv-smittet. Disse tallene er betydelig lavere enn i flere andre afrikanske land. President Mkapa har i de senere år satt kampen mot aids på dagsorden. Det er etablert en nasjonal aids-kommisjon og det er planlagt en større medisineringskampanje, i første omgang rettet mot hiv- positive, gravide kvinner.
Sterk befolkningsvekst
Tanzania har gjennom flere tiår hatt en befolkningsvekst i størrelsesorden 2,5 –3 prosent pr. år. I 2000 var befolkningstallet økt til anslagsvis 33 millioner. Den sterke befolkningsveksten gjør at en stor andel av befolkningen består av yngre mennesker som legger store byrder på utdanningssektoren. Tanzania har likevel maktet å oppnå en relativt høy grad av leseferdighet som omfatter 75 prosent av den voksne befolkning.
Andelen elever i grunnskolen falt kraftig i en årrekke, men har vært økende de senere år. For å oppnå bedre elevdekning er det vedtatt å avskaffe skolepenger i grunnskolen. I videregående skole var det registrert 227 000 elever i 2000, hvorav halvparten ved private skoler. Antallet universitetsstudenter var nærmere 8000 herav over halvparten ved University of Dar es Salaam.
Kolonial næringsstruktur
Tanzanias økonomi er fortsatt preget av den næringsstruktur som ble etablert under kolonitiden. Landbruk, skogbruk og fiske står i forgrunnen, og produksjon og eksport av såkalte cash-crops; cashew-nøtter, kaffe, bomull, tobakk og sisal utgjør 50 prosent av BNP. Utvinning av mineraler, særlig gull, har vist stor økning, men utgjør fortsatt en liten andel av BNP. Handel og turisme er den nest største sektor i økonomien med 16 prosent av BNP, og på tredje plass kommer finansnæringen med 10 prosent av BNP.
Under Nyerere ble det lagt stor vekt på å industrialisere landet ved hjelp av en planøkonomisk tilnærming basert på statlig eierskap og importert teknologi. Mange giverland sluttet opp om dette, ikke minst de nordiske land. Men det storstilte forsøket viste seg vanskelig å gjennomføre. I dag utgjør industri fortsatt bare rundt 8 prosent av BNP.
Fra en klar og bevisst sosialistisk politikk under Nyereres lederskap har Tanzania under betydelig internasjonalt press utviklet seg i retning av en mer markedsstyrt økonomi og med fristilling, avvikling og privatisering av statlige institusjoner. Med Verdensbanken i spissen ble det lagt press på tanzanianske myndigheter for å foreta strukturendringer og mer åpenhet for utenlandsk kapital. Det legges nå betydelig vekt på å øke produktiviteten i landbruket samtidig som det inviteres til private investeringer fra utlandet.
Tanzanias store avhengighet av de internasjonale cash-crop-markedene sammen med fallende valutakurs for den tanzanianske shilling i forhold til sentrale utenlandske valutaer, gjør at landet har hatt vanskeligheter med å få til en stabil økonomisk utvikling.
Etter mange år med svak økonomisk vekst opplever Tanzania nå imidlertid klar vekst på omkring 5 prosent pr år regnet i faste priser. Men med den sterke befolkningsveksten blir likevel bruttonasjonalprodukt pr. innbygger fortsatt meget lavt og blant de laveste i Afrika, 268 USD i 2000.
Bistandsavhengighet
Fortsatt er landet sterkt avhengig av bistand som kanaliseres gjennom offentlige budsjetter, samtidig som bistanden tjener som viktig kilde for tilgang på utenlandsk valuta.
Landets betalingsbalanse viser fortsatt betydelige underskudd hvert år og har økt fra under 500 mill USD i 1996 til nærmere 700 mill USD i 2000. Bistand i form av lån og støtte har bidratt til å dekke denne differansen, men samlet nasjonal utenlandsgjeld har steget fra 6,0 milliarder USD i 1997 til ca 8 milliarder USD i 2002, tilsvarende størrelsen på årlig nasjonalprodukt. Den årlige betjening av offentlig gjeld over statsbudsjettet utgjør omkring 15 prosent av statsbudsjettet. Tanzania har tidligere forhandlet med Parisklubben og oppnådd avskriving av gjeld i størrelsesorden 1 milliard USD. Fra og med 2002 vil Tanzanias deltakelse i det Internasjonale pengefondet (IMF) og Verdensbankens initiativ overfor Heavily Indebted Poor Countries (HIPC) – begynne å gjøre seg gjeldende i statsbudsjettet.
Finansminister Basil P. Mramba la i sin budsjettale 13.juni 2002 fram en rekke forslag til reformer og forbedringer som legger opp til fortsatt stabilisering av den økonomiske politikken og med et nært samarbeid med internasjonale partnere, bla annet om gjennomføring av HIPC avtalen. Samarbeidet med Verdensbanken og IMF er prioritert og det forventes utbetalinger av samlet bistand i størrelsesorden 1 milliard USD. Finansministeren anslår den økonomiske vekst til 6,3 prosent for 2003 og tar sikte på å begrense inflasjonen til 4,5 prosent pr. år. Regjeringen vil fortsette med privatiseringen av de såkalte parastatals- statsbedrifter. Finansministeren legger også stor vekt på reformer i skattesystemet med bedre innkreving samtidig som visse avgifter blir fjernet eller ettergitt.
Utviklingen fremover
Norges samarbeid med Tanzania har nylig vært reforhandlet, og et Memorandum of Understanding for perioden 2002-2006 ble undertegnet 4. juni 2002 . Det ble der lagt vekt på å prioritere godt styresett, menneskerettigheter, fattigdomsreduksjon, veibygging, forvaltning av naturressurser og sosial utvikling med vekt på utdanning og støtte til hiv/aids-arbeid.
Tanzania fremstår som et stabilt land med bra relasjoner til det internasjonale samfunn og med muligheter for fortsatt økonomisk vekst og forhåpentlig en forbedring av levekårssituasjonen for større befolkningsgrupper. Dette vil være hovedutfordringen i årene framover og Tanzania har betydelige muligheter til å lykkes.