11. juni 2010 blåste vuvuzelaene i gang fotball-VM i Sør-Afrika. Nye stadioner, folkefest, vuvuzelaer og en egenkomponert dans for anledningen bidro til å framstille Sør-Afrika i sitt beste lys gjennom en hel fotballmåned, kritikk av vuvuzelaene til tross.
Nå fortsetter debatten om hvordan dette vil påvirke Sør-Afrika på lang sikt. Det er gjort store investeringer i infrastruktur og transport i byene der kampene ble spilt, men den økonomiske gevinsten av fotball-VM er usikker. Sør-Afrika merket den globale finanskrisen sterkt. Eventuelle positive ringvirkninger vil mest sannsynlig begrense seg til de større metropolene, som allerede står sterkt sammenliknet med mindre byer og rurale områder.
Det var også flere problematiske sider ved selve arrangementet. En ting er FIFAS enorme makt og store økonomiske gevinster fra arrangementet, en annen er historiene om kameraderi og korrupsjon, som strekker seg langt inn i den sørafrikanske eliten. Andre omdiskuterte saker har vært utestengingen av lokale selgere fra stadionområdene og tvangsflytting av fattige i forbindelse med utbygging av infrastrukturen.
Aktivister mente at de store investeringene heller burde vært brukt til å bygge boliger og levere tjenester. Nå ville ikke disse midlene nødvendigvis vært tilgjengelige for andre formål, men dersom mer langsiktige effekter uteblir, kan det bidra til å forsterke frustrasjonen blant mange fattige.
Kritikken er berettiget og viktig. Likevel skal Sør-Afrika ha stor takk for å ha gitt oss en real fotballfest som har gitt historier og bilder fra landet og kontinentet vi ellers sjelden ville sett i en norsk og europeisk offentlighet.
Urbanisering og fortsatt segregering
Sør-Afrika er et av de mest urbaniserte landene i Afrika, med over 60 prosent av befolkningen boende i byer. Byen representerer store muligheter, men også dyp fattigdom og store sosiale utfordringer, som har røtter tilbake til tiår med en rasistisk byplanlegging under apartheid. Byer var definert som hvite områder, og egne områder utenfor bykjernen ble bygd for å huse svarte med arbeidstillatelse i det hvite Sør-Afrika. Men regimet mistet kontrollen over innflytting til byene utover 1980-tallet, og de fattige townshipene ble kjernen i den lokale motstandskampen mot apartheidregimet.
Arven fra apartheidbyen lever likevel i beste velgående. Klasseskiller har erstattet raseskillene, selv om disse i stor grad følger raseskillene fra apartheid. I tillegg er det sterk innflytting til de mest urbaniserte (og rikeste) provinsene som Gauteng (Johannesburg) og Western Cape (Cape Town), noe som øker presset på boliger og tjenesteyting i allerede sterkt overbefolkede og fattige områder. Mobiliseringen mot dagens myndigheter er også konsentrert i townshipene, og nye aktivister og bevegelser trekker både på fortidas motstandskamp og dagens urettferdige fordelingssituasjon i sin kamp for retten til bolig og bedre tjenesteyting.
Sørafrikanske byer har fortsatt en boligkrise, til tross for byggingen av millioner av nye hus siden 1994. En markedsbasert boligstrategi gjør det vanskelig å bygge hus andre steder enn i utkanten, der fattigdommen allerede er stor, og prisene på land lavest. Tilflytting øker presset på townshipene, og nye uformelle bosetninger etableres kontinuerlig. Det er stor frustrasjon både over dårlige strukturer, manglende infrastruktur og transport, og over manglende deltakelse og dialog med lokalsamfunnene når nye boligprosjekter igangsettes. Retten til bolig er dermed et av de mest politiserte spørsmålene i Sør-Afrika, og er grunnlag for lokal mobilisering og protester i byer over hele landet.
ANC-seier, men kontroverser rundt Zuma
Det politiske bildet endret seg før valget i 2009, da Mbeki-allierte personer i ANC brøt ut og dannet Congress of the people (COPE). Men til tross for mye oppmerksomhet lyktes partiet ikke, og ANC fikk over 65 prosents oppslutning. COPE har ikke klart å styrke sin stilling, og har slitt med interne stridigheter og svak organisasjonsstruktur. Noen sentrale personer har etter valget meldt overgang tilbake til ANC, og det er nå en pågående rettssak om retten til lederposisjonene i parlamentet.
Valgkampen ble preget av store langsiktige utfordringer som fattigdom, ulikhet og kriminalitet, men også av finanskrise og korrupsjon. Likevel nyter ANC stor legitimitet, til tross for manglende samsvar mellom løfter og innfrielse av forventningene. Problemet er at de største opposisjonspartiene er middelklasse- og eliteorienterte, og for de fleste vil det å stemme på et annet parti ikke være noe alternativ. Partipolitikk er også preget av apartheids raseidentiteter. Selv om dette bildet er i ferd med å endres noe, mener analytikere at sørafrikansk politikk fortsatt preges av at folk stemmer på partier for hva og hvem de er, og ikke hva de gjør.
Det har også blåst litt ekstra rundt ANCs ledelse den siste tiden. Zumas privatliv har fått mest oppmerksomhet i norske og internasjonale medier, men livsstilen til andre sentrale skikkelser har også preget sørafrikanske aviser og debatter. Mediene har satt særlig fokus på næringslivsinteressene til ungdomsorganisasjonen ANC Youth League og deres leder Julius Malema, som kritiseres for en ekstravagant livsstil i en situasjon der arbeidsledigheten øker og man ikke har lyktes med store omfordelingsreformer.
Siden valgseieren i 2009 har spenningene mellom ANCs lederskap og fagbevegelsen Cosatu økt. Zuma har i stor grad videreført den samme økonomiske politikken som sin forgjenger, sist i det som ses som et næringslivsvennlig statsbudsjett, noe som har fått fagbevegelsen til å reagere. Samtidig har myndighetene også satt i gang en rekke tiltak for å skape arbeidsplasser gjennom ulike utbyggings- og infrastrukturprosjekter, og håper at en satsing etter VM vil kunne videreføre en del av disse jobbene når stadioner og annet er ferdigbygd. De får likevel kritikk for å blåse opp tallene fordi svært mange av de nye jobbene er midlertidige jobber, og skjule arbeidsledighetskrisen.
Det manglende mellomledd
Gumede (2007) mener at det manglende mellomledd i sørafrikansk politikk er at det ikke er noen aktører som snakker de fattige og marginaliserte sin sak. Over 8000 lokale protester siden 2006 er et tegn på at valgdemokratiet ikke nødvendigvis reflekterer hele sannheten om folks tilfredshet med det myndighetene har levert, og det reflekterer en politisk legitimitetskrise for lokaldemokratiet slik det fungerer i dag. Derfor blir det spennende å følge Sør-Afrika fram mot de neste lokalvalgene i 2011, som blir en syretest for ANC under Zumas ledelse – et valg preget nettopp av boligkrise, tjenesteyting og arbeidsplasser.
Landfakta:
Areal: 1,22 millioner km2 (9. størst)
Folketall: 50 millioner
Befolkningstetthet: 41 per km2
Urban befolkning: 60 prosent
Største by: Johannesburg - ca. 3,43 millioner
BNP per innbygger: 5566 USD
Økonomisk vekst: 3 prosent
HDI-plassering: 129