Sør-Afrika

Valget i 1999 ga ANC fornyet regjeringsmakt, og Thabo Mbeki ble ny president. Mens forgjengeren Mandelas presidentperiode var preget av oppgjør med apartheid, retter Mbeki blikket framover.

Valget i 1999 "beviste" at Sør-Afrika hadde klart den vanskelige overgangen til demokrati. Sammenliknet med det kaotiske vaglet i 1994, var dette heller "kjedelig". African National Congress (ANC) blei valgets store vinner med ei oppslutning på 66,5 prosent – 4 prosentpoeng mer enn i 1994. Valgseieren kan tolkes dithen at gammel lojalitet fortsatt er partiets viktigste maktbase.

På grunn av brutte løfter om forbedring av de svartes levekår, viste tidlige meningsmålinger at det rådet sterk misnøye med ANC. Men da frontene hardnet til under valginnspurten, valgte flertallet likevel å stemme ANC. Framgangen viser også at partiet har vunnet tillit hos farga og hvite velgere. 

Opposisjonen i endring

Ingen av opposisjonspartiene fikk mer enn 10 prosent oppslutning. Likevel gir omrokkeringa av opposisjonspartiene uttrykk for nye tendenser. Democratic Party (DP) vant posisjonen som landets offisielle opposisjon (9,6 prosent), i hovedsak med støtte fra frustrerte hvite velgere, og som resultat av sin aggressive kampanje mot ANC. Det gamle apartheidpartiet National Party, nå New National Party (NNP), fikk bare 6,9 prosent. DP og NNP har siden slått seg sammen til Democratic Alliance (DA), som kan komme til å vinne mange stemmer fra ANC ved lokalvalget høsten 2000.

Inkatha Freedom Party (IFP)

Det nystarta United Democratic Movement (UDM) fikk 3,4 prosent, og markerte seg som et alternativ for de mange svarte velgerne. Alliansen bak UDM består av avhoppere fra både ANC og NNP, og fikk størst oppslutning i ANCs tradisjonelle kjerneområde Eastern Cape.

Det er brei enighet om at Sør-Afrikas framtid i stor grad er avhengig av president Thabo Mbeki. Det mangler da heller ikke på spekulasjoner og analyser av den nye presidenten. Mbeki har tidligere vært lite framtredende, men har gradvis nådd toppen i ANC. Ifølge Mbekis kritikere, har han på veien opp utmanøvrert flere dyktige ANC-politikere. Den nye regjeringa består av ministre med sterk lojalitet til presidenten, og Mbeki har samtidig etablert et svært sentralisert maktapparat. Man må tilbake til apartheidtida før man finner en tilsvarende maktkonsentrasjon hos presidenten.

Det er likevel en viss aksept for Mbekis maktkonsentrasjon, begrunna med at han trenger frie hender til å løse de mange problemene landet står overfor. Mbeki er kjent som en hardtarbeidende og intelligent leder. Hans visjoner om en "afrikansk renessanse", og dyktig utførte politiske håndverk, plasserer han i eliten blant Afrikas statsoverhoder.

På minussida må det nevnes at Mbeki har vist seg svært sensitiv for kritikk; han har avfeid mye av kritikken som rasistisk og demokratifiendtlig.

Mbekis kontroversielle spørsmålsstilling om at hiv bare er en av flere årsaker til aids har satt mange sinn i kok hos etablerte forskere og personer som har jobbet med aids i årevis. Man frykter at Mbeki prøver å legge et røykteppe over regjeringas dårlige innsats i kampen mot aids.

I de siste to årene har de interne motsetningene i ANC-alliansen blitt mer synlige utad. Ledelsen i ANC har en radikal retorikk om rettferdig fordeling og endring av samfunnet, samtidig som de fører en stadig tøffere markedsliberalistisk politikk gjennom Growth, Employment and Redistribution-programmet (GEAR). Dette har ført til gjentatt kritikk fra alliansepartnerne i Congress of South African Trade Unions (COSATU) og South African Communist Party (SACP), kritikk som gang på gang har blitt stoppet av ANC-ledelsen. Ledelsene i de tre organisasjonene opererer i en slags politisk symbiose, og det er vanskelig for én av partnerne å bryte ut av alliansen. Likevel blir kløfta mellom ANC og COSATU/SACP stadig djupere, og alliansens framtid er høyst uklar. ANCs fordel er at de er partiet og stiller til valg, mens SACPs og COSATUs styrke er støtte i grasrota og hos de fagorganiserte.

Sør-Afrika er regionens udiskutable tyngdepunkt, og ønsker å være kontinentets representant i verdenssamfunnet. Mbeki følger Mandelas utenrikspolitiske linje; en balansegang mellom sterk USA-tilknytning og samarbeid med tidligere støttespillere fra frigjøringskampen som Libya og Cuba. Sør-Afrika har holdt seg relativt tilbakeholden i Kongo-konflikten, og sender ikke tropper før FN eventuelt gir klarsignal. Mbekis defensive holdning til Mugabe og valget i Zimbabwe blei møtt med kritikk både ute og hjemme. Den militære invasjonen i Lesotho i september 1998, samt store investeringer i militært materiell, viser at landet vil forsvare sin stilling i regionen om det skulle bli nødvendig.

Sannhetskommisjonen, amnestihøringene om oppgjøret med fortida, har preget det sørafrikanske samfunnet de siste åra. Kommisjonens arbeid er i hovedsak ferdig, og resultatet har blitt mottatt med blanda følelser. Mens folk har vært lettet over å få fram (deler av) sannheten, stiller man spørsmål over hvorvidt forsoningsprosessen har vært vellykka. Man har til en viss grad fått "sannhet i bytte mot rettferdighet". Kompensasjon for ofrene lar vente på seg, mens de fleste overgriperne går fri uten straff.

Sosiale forhold

Håpet om at apartheids fall skulle føre til rask sosial velstandsøkning for det fattige, svarte flertallet, har ennå ikke blitt innfridd. ANC ga i 1994 vide løfter om elektrisitet, vann, klinikker, helsestell og husbygging. En million hus ble lovet, og nå, seks år senere, er bare i overkant av halvparten ferdig, men mange underveis. Tre millioner mennesker har nå fått vann; to millioner elektrisitet, og over 700 klinikker og 10.000 klasserom er bygd.

Men problemet er de ti millioner menneskene som fortsatt bor i skur, og de mange millionene som fortsatt lever i arbeidsløshet og stor fattigdom. Det er fortsatt enorme forskjeller i boligstandard, helsetilbud, utdanning og arbeid mellom hvite og svarte, rike og fattige. Disse skillene vil holde seg i mange år framover. I perioden etter apartheid har det likevel vært en markert sosial mobilitet blant svarte og farga.

Fortsatt rasisme

Rasisme er forsatt et problem i Sør-Afrika, selv om den er mer fordekt enn før. ANCs radikale likestillingspolitikk for svarte ("affirmative action") har blitt møtt med heftig kritikk fra hvite og farga, og var en av grunnene til at DP økte sin oppslutning i valget. I de siste fem åra har mange av den utdanna hvite befolkninga emigrert til Australia, New Zealand eller England. Kun et lite fåtall av de hvite (8 prosent) sier at de ikke ville ha reagert hvis ungene deres giftet seg med en med annen hudfarge.

Vold mot kvinner

I 1999 blei vold mot kvinner satt på dagsordenen, etter en voldsom økning i overgrep. Ifølge offisielle tall skjer det én million voldtekter i året. Sør-Afrika har i tillegg verdens høyeste tall for voldtekter som ender i drap. Overgrep mot barn har tilsvarende høye tall. Tallene vitner om et svært voldelig samfunn, men også om dyp konflikt mellom kjønnene. Undersøkelser blant unge menn avslører skremmende holdninger om seksualitet og voldtekt, og massiv holdningsendring er nødvendig for å kunne bedre situasjonen.

På verdenstoppen i kriminalitet

Kriminalitet er et annet sentralt tema i Sør-Afrika, og ingen tør helt å spå hvem som vinner den evige kampen mellom politi og røver. Johannesburg, Sør-Afrikas økonomiske hjerte, er hardest ramma av kriminaliteten. Så godt som alle større hoteller og butikker har trukket seg ut av byens sentrum på grunn av den økte kriminaliteten. Samtidig vokser piggtrådgjerdene i de hvite forstedene. Av Interpols 95 medlemsland, har Sør-Afrika førsteplassene for de tre kategoriene mord, voldtekt og grovt ran. Cape Town en av verdens høyeste mordrate for land som ikke er i krig, og har samtidig blitt ramma av en serie terroraksjoner som ingen enda har tatt ansvaret for.

På tross av det høye antallet aksjoner, har ingen blitt dømt for bombeangrepene. Politiet har vist en stor evne til ineffektivitet og rot. I vanlige kriminalitetssaker er politiet fullstendig overarbeidet, og kommer ofte til kort mot godt bevæpna kriminelle. Arbeidspresset er enormt, lønna lav og resursene få. Politiet anklages for korrupsjon, vold og ineffektivitet. Drapstallene på politifolk er høye, ofte fordi kriminelle angriper politifolk for å skaffe seg skytevåpnene deres. Regjeringa har lovet harde tiltak mot kriminaliteten, men det kan ta tid før man ser endringer på bakken.

Sør-Afrikas økonomiske program, GEAR, er laget i samarbeid med, og etter mal fra, IMF og Verdensbanken. GEARs hovedstrategi er privatisering og balansering av budsjettet. Programmet skulle skape 400.000 arbeidsplasser årlig, men så langt har i stedet ca. 500.000 gått tapt siden 1994, samtidig som arbeidsstokken øker med 200-300.000 hvert år. Videre kjører ANC-ledelsen en tøff og arrogant linje mot fagbevegelsen og dens lønnskrav, jamfør konflikten med COSATU og SACP.

Sør-Afrika har utvidet sin frihandelspolitikk både på regionalt og internasjonalt nivå. En frihandelsavtale med EU kom i stand i 1999, etter en lang tautrekkingsprosess. En rekke av de vinproduserende EU-landene protesterte mot sørafrikansk varemerking, og Sør-Afrika trakk det korteste strået, og får ikke lengre eksportere for eksempel portvin.

Sør-Afrikas økonomi er den sterkeste i regionen, og landets BNP er nesten tre ganger større enn de 13 SADC-medlemmenes BNP tilsammen. SADC laget i 2000 en frihandelsavtale for det sørlige Afrika, en avtale som omfatter 14 land med tilsammen 200 millioner innbyggere. I dette markedet er Sør-Afrika en gigant i forhold til sine mange økonomiske svake naboer.

Oppmerksomheten rundt hiv og aids har økt voldsomt de siste to årene. Mye tyder på at alarmen gikk altfor seint, ettersom smitten nå er eksplosiv. Sør-Afrika er det landet i verden hvor hiv-smitten øker raskest, og den fortsetter bare å øke. Ifølge regjeringa er 12 prosent av befolkninga smitta, (19 prosent ifølge UNAIDS) mens i enkelte områder har smitteprosenten nådd 30 prosent. Det er ventet at smitteprosenten vil nærme seg 25 prosent i gjennomsnitt i løpet av de nærmeste åra.

Konsekvensene av aids-epidemien vil bli enorme. Utviklinga i nabolandene gir en pekepinn på hva Sør-Afrika har i vente. I tillegg vil Sør-Afrikas store og mer spesialiserte arbeidsstokk bli hardt ramma. Epidemien kommer til å bli den største utfordringa for både helsevesenet, utdanningssektoren og næringslivet i årene framover.

Myndighetenes dårlige håndtering av katastrofen har vært og er et stort problem. Ikke før i 1999 tok den offentlige debatten av, og høydepunktet var under den internasjonale aids-konferansen i Durban i juli 2000. Størst oppmerksomhet fikk Mbekis støtte til kontroversielle aids-teorier, men hans merkelige utsagn har satt skarpt fokus på temaet, og trolig styrket organisasjonene som jobber mot epidemien.

Sør-Afrikas framtid er vanskelig å spå. Spør du sørafrikanere, varierer svaret med hvem du spør. Det er all grunn til å dele optimismen til den voksende svarte middelklassen som finner seg til rette i "det nye Sør-Afrika". Samtidig er det grunn til å lytte til klagene fra det store fattige flertallet om manglende velstand, og den hvite middelklassen har vel også ett og annet poeng i sin kritikk av utviklinga.