Den 15. september 2008 holdt Rwanda sitt andre parlamentsvalg siden folkemordet i 1994. President Kagame var seiersikker da han avla sin stemme i hovedstaden Kigali: - Jeg har ingen grunn til ikke å være trygg, sa han til pressen. Regjeringspartiet Rwandan Patriotic Front (RPF) vant som ventet en overveldende seier. Men opposisjonen stilte ikke opp.
Valget symboliserer fremskritt, men også underliggende utfordringer som Rwanda står overfor. Under Kagame har Rwanda blitt stabilt og fredelig, og landet har opplevd en rask økonomisk utvikling. Men kritikerne advarer mot et stadig mer autoritært regime. De viser til knebling av politisk opposisjon og presse, manglende demokratiske reformer og Rwandas kontroversielle rolle i Kongo DRC.
Visjon 2020
Rwanda blir i dag hyllet som et av de mest stabile landene i Sentral-Afrika. Takket være høye råvarepriser på kaffe og te har Rwanda de siste par årene opplevd sterk økonomisk vekst på rundt 6 prosent. Like fullt har myndighetene satt i verk tiltak for å redusere avhengigheten av landbrukssektoren – en sektor som sysselsetter hele 90 prosent av landets arbeidstakere.
Med strategien «Visjon 2020» er regjeringens målsetting at Rwanda skal bli et mellominntektsland innen år 2020. Sentralt i denne politikken står en massiv satsing på telekommunikasjon. Rwanda håper å bli et ledende knutepunkt for informasjonsteknologi i Afrika sør for Sahara, og er allerede kåret til Øst-Afrikas fremste IT-land av FN. På tross av mangelen på naturressurser har landet god infrastruktur og en relativt lese- og skrivekyndig befolking (70 prosent av befolkningen kan lese og skrive). Dette vil være viktige faktorer for å nå dette målet.
I dag har mer enn 10 prosent av ungdomsskolene i landet tilgang på trådløst internett. Rwanda bruker like mye penger på IT som et gjennomsnittlig OECD-land. Fiberoptiske kabler bygges i høyt tempo og skal knytte landet sammen. Og som et symbol på landets satsing ble Kigali pekt ut til være vertskap for IT-konferansen «Connect Africa» i september 2007.
Rwanda har de siste årene vendt seg mot Øst-Afrika og ble i juni 2007 medlem av det regionale East African Community. Engelsk er sidestilt som offentlig språk og det ble nylig vedtatt at engelsk skal erstatte fransk som undervisningsspråk på skolene og universitetene.
Levedyktig demokrati?
Ved valget i september 2008 vant regjeringspartiet RPF hele 78 prosent av stemmene. Totalt 44 av 80 nye parlamentsmedlemmer (55 prosent) er kvinner, noe som har vakt anerkjennelse internasjonalt. Observatører roste landet for fredelige og godt organiserte valg. Men mange er kritiske.
Den rwandiske paraplyorganisasjonen United Democratic Forces uttalte fra eksil i Belgia at årets valg ikke er annet enn en PR-øvelse «så lenge RPF monopoliserer statsapparatet, bestemmer hvilke partier og hvilke personer som kan stille til valg, og stenger av landet under valgprosessen.»
Menneskerettighetsorganisasjonen Human Rights Watch har gjentatte ganger hevdet at rwandiske myndigheter utøver omfattende kontroll over det politiske liv i landet. Dissidenter, uavhengige journalister og opposisjonelle har blitt beskyldt for såkalt «divisjonisme» og for å spre folkemordsideologi. Dette er to svært alvorlige påstander, og de har marginalisert all reell opposisjon til RPF.
Organisasjonen Reportere uten grenser hevder at regimekritiske journalister blir overvåket og truet av myndighetene. Mediefrihet er imidlertid et svært sensitivt spørsmål i Rwanda, på grunn av den rollen radioen spilte når det gjaldt å spre hatbudskap under folkemordet. Redaktøren Bonaventure Bizumuremyi i den uavhengige avisen Umuseso har gjentatte ganger blitt truet og forsøkt stoppet etter kritiske avsløringer om korrupsjon og maktmisbruk internt i regjeringen.
Også vestlige diplomater i Kigali frykter at RPF er i ferd med å kvele landets skjøre demokrati. Den panafrikanske organisasjonen New Economic Partnership for Africa (NEPAD) er generelt positiv til Rwandas utvikling, men deler også denne frykten. De hevder at mer må gjøres for å sikre at politiske partier og sivilsamfunn får fritt spillerom.
Regional aktør
Rwanda spiller en nøkkelrolle for stabiliteten i Sentral-Afrika. Helt siden 1996, da Rwanda støttet Laurent Kabilas opprør og kupp i nabolandet Kongo DRC, har Rwanda vært en avgjørende faktor for utsiktene til krig eller fred i det østlige Kongo DRC.
Flere FN-rapporter har siden 2002 dokumentert at Rwanda har hatt lukrativ tilgang til ressurs- og råvarehandelen i det østlige Kongo DRC. Rwanda har også blitt beskyldt for å støtte den kongolesiske tutsilederen Laurent Nkunda og hans opprørsgrupper i Kivu-provinsen. Eskaleringen av krigen i Kongo DRC høsten 2008 har synliggjort Rwandas kontroversielle tilknytning ytterligere.
Rwandas diplomatiske forhold til Frankrike forblir svært kjølig, grunnet beskyldninger fra regjeringen om fransk innblanding under folkemordet. Kagame har de siste årene orientert seg mot andre vestlige stormakter og Kina. Rwanda er avhengig av store bistandsoverføringer og Storbritannia er en av de viktigste giverne. Tidligere statsminister Tony Blair er engasjert som rådgiver for Kagames regjering.
På grunn av krigen i Kongo DRC har også Rwanda fått en større strategisk relevans og USA har styrket sitt diplomatiske nærvær. De to landene har diskutert et tettere samarbeid om sikkerhetsspørsmål. Viktigheten av dette nye forholdet ble illustrert da president George W. Bush besøkte landet i forbindelse med sin rundreise i Afrika i februar 2008.
Ett Rwanda, ett folk, én fremtid – og én leder. President Paul Kagame og maktstrukturene rundt ham har definert Rwanda etter folkemordet. Hvordan denne lukkede eliten fortsetter å forvalte makten vil være avgjørende for Rwandas stabilitet og politiske utvikling de nærmeste årene.