Rwanda begraver fortsatt sine døde. Under seksårsmarkeringen for starten på borgerkrigen i april, var en ny massegrav med anslagsvis 32.000 lik åpnet. Ofrene skulle få en verdig begravelse på en minnelund anlagt i en av åssidene som omgir hovedstaden Kigali. Samtidig kom flere tusen mennesker sammen på en minnemarkering på byens store fotballstadion. Hutuer og tutsier satt side ved side og lovte hverandre at noe slikt aldri, aldri måtte skje igjen.
Den blodige borgerkrigen som raste fra april til juli 1994, har skapt dype sår i Rwandas befolkning. Av innbyggerne som talte om lag ni millioner før krigen, var det drøye åtte millioner igjen etter tre måneder med krig. Alle mistet noen. Mange var dessuten delaktige i nedslaktingen selv.
Sosiale problemer
Krigen har ført til enorme sosiale problemer i det lille landet. Det er i dag rundt 220.000 barn som vokser opp uten foreldre. Fedrene deres er enten døde eller sitter fengslet for mord. Rettsvesenet har nærmest brutt sammen på grunn av den enorme mengden saker som skal behandles etter krigen. Anslagsvis 125.000 mennesker sitter i dag i rwandiske fengsler, og internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner har påpekt åpenbare brudd på de innsattes rettigheter. Rundt 90 prosent av dem har vært fengslet siden 1994, mistenkt for å ha deltatt i nedslaktingen under krigen.
Lærerstanden var dessuten svært utsatt under folkemordet, noe skolene fremdeles sliter med seks år etter. I tillegg kommer de psykiske traumene som store deler av befolkningen lider under i større eller mindre grad.
Likevel, seks år etter krigen er det forsoningen folk er opptatt av. Folkemordet startet etter 30 år med undertrykking av tutsier, som var den minste folkegruppen i Rwanda. I over 40 år før det igjen, da Rwanda var belgisk koloni, var det hutuene, det store flertallet, som ble undertrykt. Nå er de fleste flyktningene vendt tilbake, og hutuer og tutsier arbeider sammen for å få landet på fote igjen. Her spiller kirkene og de frivillige organisasjonene en sentral rolle, først og fremst fordi deres nettverk er forholdsvis intakt.
Politisk uro
Det har vært et svært turbulent år på Rwandas politiske arena. En rekke toppolitikere har måttet gå av, andre har gått frivillig. Landets statsminister Pierre-Celestin Rwigema takket for seg 28. februar, etter avsløringer om uheldig innblanding i fordelingen av statlige midler.
En knapp måned senere gikk president Pasteur Bizimungu på grunn av interne stridigheter i partiet, Front Patriotique Rwandais (RPF). Visepresident og forsvarsminister Paul Kagame har i praksis styrt landet lenge, men først i april overtok han president-embetet fra rivalen, med støtte fra alle de offisielle politiske partiene.
Hutuen Bizimungu hadde vært president siden RPF inntok Kigali 3. juli 1994. Maktdelingen mellom ham og visepresident Kagame, som er engelsktalende tutsi, skulle være et symbol på forsoningen mellom de to folkegruppene etter krigen. Kommentatorer i Rwanda ser på "skilsmissen" som et tegn på økende radikalisering i den politiske eliten.
Maktkamp
Maktskiftet har da også gitt en del signaler som underbygger deres bekymring. Da den nye regjeringen ble utnevnt, gikk 10 av de 18 nye ministerpostene til FPR. Statsminister Rwigemas parti, det hutu-dominerte Mouvement Démocratique Républicain (MDR), fikk bare to ministre. Dette er det første åpenbare bruddet på en avtale FPR inngikk med hutu-regimet før borgerkrigen i 1994. Denne slår fast at ministerpostene skal fordeles likt mellom de fire største partiene i landet.
Mordet på en av president Bizimungus nærmeste rådgivere i mars har også ført til at en rekke fremtredende politikere, organisasjonsledere og uavhengige politiske journalister har forlatt landet. De ser på drapet som et tegn på økende politisk vold i Rwanda, og sammen med intern uro i partiene og dårligere levekår for folk flest, er det en situasjon de har sett før – under opptakten til folkemordet.
Internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner rapporterer også om politisk vold i Rwanda. FPR beskyldes for å bruke hæren og mindre militsgrupper til å "ta seg av" politiske motstandere – også blant tutsiene. Det illustrerer at konflikten ikke bare handler om etniske motsetninger mellom hutuer og tutsier, det er en kamp om makten i landet. Tidligere har regjeringsmakten vært brukt til å favorisere sin egen folkegruppe, og undertrykke de andre.