President Mamadou Tandja for partiet Mouvement National pour la Société et le Développement (MNSD) ble demokratisk valgt i slutten av 1999. Deler av opposisjonen har dannet en felles koordineringsgruppe (Coordination des forces democratiques). De har kritisert enkelte av de politiske lederne for samrøre med de militære, noe som utgjør en destabiliserende faktor.
31. juli 2002 gikk en gruppe militære til opprør i byen Diffa, 1500 kilometer øst for hovedstaden. Det hele var slått ned i løpet av ti dager av lojale tropper. Sivile samfunnsgrupper og opposisjonsgrupper har oppfordret myndighetene til å fokusere på de underliggende årsakene til opprøret.
Sosial dialog
En nasjonalkommisjon for sosial dialog ble operativ i 2001. I kommisjonen sitter medlemmer fra myndigheter, privat og sosial sektor, samt fra det sivile samfunn. Denne skal legge til rette for en dialog om sosiale forhold i Niger.
Det nye regimet arvet stor gjeld til offentlige ansatte i form av ett års forsinkelse i lønnsutbetalinger. Noe av denne gjelden er i ferd med å bli slettet, blant annet ved utdelinger av statseide tomter. Misnøye med at dette har gått for tregt har resultert i en del streiker og opprør, hvor blant annet flere av de store fagforeningene har vært aktive. Myndighetene har nylig advart fagforeningene om at selv om de er for sosial dialog, vil de ikke bøye seg for urettferdig press.
Det sivile samfunn spirer. Noen av organisasjonene er organisert i en paraplyorganisasjonen Coordination des organisations de la société civile.
Stor fattigdom
Niger er blant de aller fattigste land i verden. Over 40 prosent av befolkningen har ikke tilgang på rent vann, og spedbarnsdødeligheten er langt over gjennomsnittet for Afrika sør for Sahara. Kun 15 prosent av den totale befolkningen kan lese og skrive, og bare åtte prosent blant kvinnene. Undervisningen i den offentlige skolen og på universitetet har vært ustabil på grunn av streiker. Det har etter hvert vokst fram en del private skoler.
40 prosent av BNP kommer fra landbrukssektoren som sysselsetter over 80 prosent av befolkningen. Over 60 prosent av befolkningen lever under den nasjonale fattigdomsgrensen. 1999/2000 var et svært dårlig år som førte til at nærmere halvparten av befolkningen led av matunderskudd i 2001. Den økonomiske aktiviteten tok seg opp i 2001, etter at gode værforhold i 2001 ga en rekordstor høst.
Ny giv
Statsbudsjettet for 2001 ble karakterisert som en ny giv for økonomien og fattigdomsbekjempingen. Niger gikk gjennom en ettårig prosess for å utarbeide en strategi for fattigdomsbekjemping, der vekt legges på makroøkonomisk og finansiell stabilitet, utvikling av produktiv sektor, bedring av sosiale tjenester, og styrking av menneskelig og institusjonell kapasitet, særlig i lys av desentraliseringen som såvidt er påbegynt i Niger.
Niger fikk godkjent sitt økonomiske og finansielle program av IMF i desember 2000, og har i tiden etter fått forholdsvis gode skussmål på oppfølging av strukturelle endringer og tiltak for å kontrollere økonomien. Mange samarbeidsavtaler er blitt inngått med diverse internasjonale og FN- organisasjoner i løpet av de siste to årene. Et ledd i omstruktureringen er privatisering av statlige selskaper. Turismen har fått en viss oppsving, og man håper at dette skal kunne øke landets inntekter.
Radio viktigst
Myndighetene er ikke helt fortrolig med den frie presse og det har vært en del tilfeller av arrestasjoner av journalister, også i 2002. I etterkant av opprøret i hæren ble flere pressefolk arrestert, og et dekret om å forby uttalelser som kan forstyrre den nasjonale forsvarsoppgaven ble utgitt. Nylig ble en menneskerettighetsaktivist fengslet for å ha stilt spørsmålstegn ved troverdigheten i offisielle tall over drepte i forbindelse med militæropprøret.
Antallet private radiostasjoner har økt, og det finnes noen private aviser. Radio er det mediet som når ut til flest i befolkningen, der over 80 prosent ikke kan lese eller skrive.
Det er en del positive tegn til at det kan gå framover for Niger etter hvert. For eksempel har det vært gjort forsøk på å forbedre rettsvesenet. Det er opprettet «juridiske klinikker» for å nå ut til at de mest sårbare grupper i befolkningen med juridiske tjenester.
Men samtidig som regjeringen gir inntrykk av å ville utvikle demokratiske institusjoner og framgangsmåter, sliter de med å takle den økende utålmodighet og misnøye som kommer til uttrykk i befolkningen.