I oktober 2002 feiret Mosambik tiårsdagen for avslutningen på borgerkrigen. Det tidligere marxist-leninistiske partiet Frelimo har styrt i hele perioden etter 1992, som partiet har gjort siden uavhengigheten i 1975, men nå med mandat fra flerpartivalg (1994 og 1999) og med en politikk som har varmet selv de mest iherdige nyliberalistene i IMF og Verdensbanken.
Den tidligere opprørsbevegelsen Renamo har ennå ikke godkjent 1999-valgene, der partiets presidentkandidat Afonso Dhlakama tapte knepent med 48,5 prosent av stemmene. Selv om internasjonale valgobservatører fant en rekke uregelmessigheter, har Renamo ikke klart å levere bevis for valgfusk fra den sittende Frelimo-regjeringens side. Mye tyder på at Renamos synkende støtte til Frelimo-styret skyldes at president Chissano avviste å dele ut guvernørposter til opposisjonspartiet. Renamos medlemmer blir stadig mer frustrerte. Den 8. november 2001 arrangerte partiet protestdemonstrasjoner i de fleste av landets byer. 44 personer ble drept, de fleste i byen Montepuez der demonstranter okkuperte politistasjonen. I landet som helhet ble over 500 Renamo-demonstranter arrestert, mange av dem fikk lange fengselsstraffer for oppvigleri. Den 22. november 2001 ble over 70 arresterte funnet omkommet av surstoffmangel i fengselet i Montepuez. En parlamentarisk granskningskommisjon ble oppnevnt, men den klarte ikke å bli enig om fordelingen av skyld.
Renamo preges av en meget svak og udemokratisk partiorganisasjon, med lite penger, mange personkonflikter og ingen klar opposisjonspolitikk. Partiets parlamentariske leder og kanskje dyktigste politiker, Raul Domingos, ble ekskludert i 2000 fordi han førte en for tett dialog med regjeringspartiet. I oktober 2001 avholdt Renamo sitt første (!) landsmøte siden jomfruvalgene i 1994. Over 600 delegater samlet seg i Nampula og valgte relativt udynamiske folk til å omgi partileder Dhlakama.
Det demokratiske systemet svekkes særlig av to forhold: Den nevnte svake opposisjonen, og i enda større grad den økende korrupsjonen i regjeringskretsene.
Politiske bankran og mord
Riksadvokat Joaquim Madeira slo fast i en oppsiktsvekkende tale til parlamentet 6. mars 2002 at korrupsjonskulturen hadde bitt seg fast overalt i statsapparatene, inkludert blant dommere, statsadvokater og regjeringsmedlemmer.
Undersøkende journalister med Carlos Cardoso i spissen har særlig belyst omstendighetene rundt bankprivatiseringen. De to statlige spare- og forretningsbankene BCM og BPD (sistnevnte omdøpt til Banco Austral) ble etter sterkt press fra IMF privatisert i 1995 og i 1997. Hver av bankene ble solgt til tvilsomme utenlandske grupperinger (henholdsvis en portugisisk og en malaysisk), og med mosambikanere som sto president Chissano nær som juniorpartnere. Nesten 400 millioner amerikanske dollar har simpelthen forsvunnet fra de to bankene, gjennom lån som villig vekk ble avskrevet som tap fordi de ikke ble betalt tilbake, eller gjennom rene underslag fra bankdirektørers side.
Bankene har fått nye eiere – kun utenlandske, henholdsvis fra Portugal og Sør-Afrika – og fått ny kapital, uten at tidligere virksomhet har blitt underkastet revisjon og etterforskning. Grunnen er sannsynligvis at president Chissano og Frelimo-partiets indre sirkel er involvert i disse bankranene, og at bistandsmidler (blant annet fra Norge) har blitt skutt inn i de tomme bankenes forvaltningskapital.
Den 22.november 2000 ble Carlos Cardoso, redaktøren for avisen Metical, brutalt skutt ned og drept i sin bil på vei hjem fra arbeidet. Det tok mange måneder før politiet foretok arrestasjoner. Disse knytter drapet til Cardosos avsløring av svindel i den første privatiserte banken, BCM. Den 11. august 2001 ble bankinspektøren Antonio Siba Siba Macuacua kastet ut av vinduet fra sitt kontor i 15. etasje. Den drepte kom fra Mosambiks sentralbank for å ordne opp i den andre privatiserte banken, Banco Austral. I skrivende stund foreligger ennå ingen mistenkte eller pågrepne i saken.
Mediefriheten truet
Mordet på Cardoso medførte for det første at de fleste journalister fikk skrekken for maktkritisk og økonomisk journalistikk. Selvsensuren har blitt merkbar. For det andre ble Cardosos dagsavis, Metical, som ble distribuert på fax og e-post, nedlagt ved utgangen av 2001. De ansatte maktet ikke å overta og drive avisen videre. Dette har forsterket en tilnærmet monopolsituasjon for regjeringskontrollerte medier.
Foruten radio og tv styrer Frelimo de to eneste trykte dagsavisene i landet og den største søndagsavisen. Uavhengige medier som Savana (ukeavis), Demos (ukeavis), Mediafax (faxavis), samt Renamos faxavis Imparcial, kan ikke måle seg med de regjeringsvennlige medienes ressurser og distribusjon.
På toppen av dette har presidentens sønn, Nhimpine Chissano, gått til injuriesøksmål mot Metical og krevd erstatning tilsvarende 80.000 USD fra Cardosos arvinger (to mindreårige barn). Det gjennomføres en internasjonal kampanje i samarbeid med Cardosos enke, norske Nina Berg, for å komme til bunns i mordet, slå tilbake søksmålet og forsvare pressefriheten.
Økonomiske og sosiale forhold
Verdensbanken bruker Mosambik som sin viktigste suksesshistorie i Afrika, sammen med Uganda. Banken påstår at landet de siste ti årene har hatt en gjennomsnittlig vekst på 8,4 prosent i BNP. Disse tallene blir kritisert av mosambikanske økonomer for å reflektere oppsvinget for 10 til 15 utenlandske storbedrifter, slike som aluminiumsverket Mozal, de fleste konsentrert i området rundt hovedstaden Maputo. I tillegg fanger tallene bare indirekte veksten i den svarte økonomien knyttet til narkotikatrafikk. Mosambik regnes nå som hovedtransittland for eksport av narkotika fra Asia til Europa.
De fleste er enige i at veksten i BNP ikke har bidratt til nevneverdige forbedringer i levekårene for folk flest. Den nasjonale Human Development Report for 2002 viser at de regionale ulikhetene har økt de siste fem årene. Forskjellen i «bruttoprodukt per innbygger» mellom de rikeste og fattigste provinsene var 10:1 i 1997 og 14:1 i 2000. I tillegg er fattigdommen enda mer ekstrem i de fattige nord-provinsene.
Det som blir definert som «ekstrem fattigdom» – manglende tilgang på drikkevann, primærutdanning og primærhelsetjenester – rammer 70 prosent av landets befolkning. Regjeringens femårsplan – Plano de Acção para a Redução da Pobreza Absoluta (PARPA) – tar sikte på å redusere den ekstreme fattigdommen til 60 prosent i 2005 og 50 prosent i 2010. Imidlertid har IMF og Verdensbanken tvunget inn i planen at statens utgifter skal senkes ytterligere for å holde inflasjonen på et vedvarende lavt nivå. De prioriterte områdene for fattigdomsreduksjon (helse og utdanning) skal ned fra 19,4 prosent av BNP i 2001 til 17,0 prosent i 2005.
Framtidsutsiktene
Flerpartidemokratiet stilles på viktige prøver i 2003 (lokalvalg) og 2004 (president- og parlamentsvalg). Demokratiet – og dermed også stabiliteten og økonomien i landet – tåler ikke enda en boikott fra Renamo sin side, slik som ved lokalvalgene i 1998. President Chissano har fått mye ros nasjonalt og internasjonalt fordi han, i motsetning til kolleger i visse naboland, tidlig erklærte at han ikke vil stille til gjenvalg. Frelimo har allerede nominert sin presidentkandidat: Armando Guebuza. Han har vært i den desiderte partiledelsen siden 1968 og regnes som gudfaren i forretningsimperiene som utgår fra Frelimo- og statsapparatene («Guebusiness»).
Med vedvarende fattigdom og økende regionale ulikheter i landet må Frelimo jobbe hardt for å beholde makten. Imidlertid, svekkelsen av de maktkritiske massemediene samt udugeligheten til Renamo, styrker Frelimos aksjer. En økende opposisjon mot statsledelsens nyliberale politikk kan likevel spores internt i Frelimo og ikke minst i de masseorganisasjoner og idealistiske/humanitære organisasjoner som tidligere har soknet til partiet. Sentralt står landets fattige bønder – de vant viktige landrettigheter i 1997, men nye reformer med sikte på å privatisere jord og fremme agrobusiness er ventet. Disse framstøtene vil møte sterk motstand fra den radikale bondeorganisasjonen UNAC og dens intellektuelle allierte fra Campanha Terra i 1997.
Så donoravhengig som landets formelle økonomi og offentlige sektor er, vil mange av de interne konfliktene avgjøres av donorenes stillingstaken. Til nå har IMF og Verdensbanken mobilisert utenlandsk støtte for privatisering, markedsreformer og svekking av staten som bare har styrket en korrupt og parasittær kapitalistklasse. Men mye tyder på at Mosambiks dager som IMF/Verdensbankens suksesshistorie er talte.