Mosambiks andre flerpartivalg i desember 1999 ble av internasjonale valgobservatører karakterisert som et viktig skritt på veien mot en konsolidering av demokratiet i landet. Valget ble gjennomført på en ryddig måte, og til tross for visse episoder av trakassering og bestikkelser i forkant, fikk valget stor oppslutning fra entusiastiske velgere. Presidentvalget endte svært jevnt mellom regjeringspartiet Frente de Libertação de Moçambique (Frelimo) sin kandidat Joaquim Chissano, og opposisjonens Afonso Dhlakama fra Resistençia Naçional de Moçambique (Renamo). Chissano fikk 52,3 prosent av stemmene, mens de øvrige gikk til Dhlakama. I parlamentsvalget som ble avholdt parallelt fikk Renamo 38,8 prosent av stemmene, mot Frelimos 48,5 prosent.
Renamos oppslutning
Resultatet fra presidentvalget er oppsiktsvekkende ettersom Renamo tidligere har hatt rollen som geriljahær i Mosambiks langvarige borgerkrig. Renamo er de såkalte "bandidos" som kom ut av regnskogen for å danne et politisk parti. De er opposisjonspolitikere med en fortid som brutale overgripere. Hvordan kan Renamo ha fått så stor oppslutning i et fritt valg? På bakgrunn av forskning som ensidig har fokusert på den eksterne støtten til opprørshæren Renamo som årsak til at borgerkrigen ble holdt i gang, har dette vært vanskelig å forklare.
Renamo ble opprettet med støtte fra det hvite styret i Rhodesia (i dag Zimbabwe), ut fra frykt for at Mosambiks støtte til opposisjonen i Rhodesia skulle bidra til å velte det daværende hvite regimet. Etter Zimbabwes frigjøring i 1980, tok Sør-Afrika over finansieringen av Renamo, hovedsaklig ut fra de samme motivasjonene som hadde drevet lederne i Rhodesia. Forklaringer som kun vektlegger disse eksterne faktorene, ser bort fra at Renamo kunne ha hatt reell folkelig støtte i Mosambik. Senere forskning peker imidlertid på at Frelimos sosialistiske politikk etter frigjøringen også må sies å ha bidratt til Renamos eksistensgrunnlag. Frelimos forsøk på å reformere jordbruket i tråd med sosialistiske modeller førte med seg omfattende tvangsflytting av bønder, ofte gjennomført med svært voldelige midler. Frelimo møtte derfor økende motstand på landsbygda, og mange bønder valgte å gi sin støtte til Renamo, heller enn til regjeringspartiet.
Mangler demokratisk praksis?
Disse gamle konfliktlinjene gjør seg fortsatt gjeldende i mosambikisk politikk, og kan altså bidra til å forklare Renamos nåværende folkelige oppslutning. Den nokså hårfine seieren til Chissano i presidentvalget, samt en at det forekom visse uregelmessigheter under opptellingen av stemmene, har imidlertid ført til at Renamo ennå ikke offisielt har godtatt valgresultatet. Hittil har partiets klager til Høyesterett ikke ført frem, og ser man nærmere på rapporterte uregelmessigheter ved valget setter disse Renamo i et vel så dårlig lys som konkurrenten Frelimo. Det kan dermed virke som Renamos uvilje ikke er fundert i faktiske forhold, men snarere er nok et eksempel på at partiet ikke ønsker å føye seg etter demokratiske spilleregler. Renamo har i dag ingen ministre i regjeringen.
Til tross for at Renamo formelt sett har klart overgangen fra opprørshær til politisk parti nokså godt, er det mange som mener at partiet fortsatt mangler en reell demokratisk oppbygging og praksis. Dhlakama har ved flere anledninger valgt å boikotte demokratiske prosedyrer, og kritikere hevder at Renamo ikke makter å spille en aktiv politisk rolle som opposisjonsparti i parlamentet. Renamo valgte også å boikotte lokalvalgene i 1998, under påskudd av at valgstyrene ikke var politisk nøytrale. Valget ble en definitiv fiasko: Bare 14 prosent av velgerne møtte opp for å avgi stemme.
Frelimo fornyer seg
Regjeringspartiet Frelimo, som har sittet med makten i Mosambik helt siden uavhengigheten i 1975, ser ut til å ha relativt stor legitimitet både blant velgere og i internasjonale fora. Partiet er i fornyelse gjennom tilsig av yngre krefter, og mange av politikerne fra denne nye generasjonen hevder å stå for mer genuine demokratiske verdier enn den eldre garde – de som styrte landet som ettpartistat i flere år. Frelimo har likevel ennå ikke fått vist hvordan partiet vil takle å miste regjeringsmakten etter 25 år i posisjon. I følge en rekke demokrati-teoretikere vil nettopp et slikt vellykket maktbytte være det endelige beviset på at et demokratisk styresett kan kalles konsolidert og befestet.
Utdannings- og helsesektor i vekst
Sentrale tall fra regjeringens 1999-regnskap, ble i april 2000 presentert for nasjonalforsamlinen av statsminister Pascoal Mocumbi. På ett år kunne han vise til en 27 prosents økning i regjeringens satsing innenfor utdanningssektoren, samt en 32 prosents økning i statens helseutgifter. Andelen seksåringer som ble innskrevet på skolen i 1999 økte med 6 prosent fra året før, og det er nå kun 15 prosent av barna som ikke går på skole – en klar forbedring i forhold til situasjonen på begynnelsen av 1990-tallet.
Rammet av flom
De positive tallene omtalte altså regnskapet for 1999. I februar 2000 ble Mosambik imidlertid rammet av den verste flommen i regionen på mer enn 40 år, og landet står foran et enormt gjenoppbyggingsarbeid. Flommen drev over en million mennesker på flukt, og man anser om lag to millioner mennesker for å være alvorlig rammet av naturkatastrofen. Gjenoppbyggingen etter flommen krever og vil kreve omfattende ressurser, og i tillegg til hjelp utenfra, vil Mosambik måtte kanalisere størsteparten av de nasjonale midlene for 2000 til de verst rammete sektorene: infrastruktur og helse, samt til direkte nødhjelp. Selv om man på sikt vil kunne klare å rette opp skadene etter flommen, representerer katastrofen utvilsomt et tilbakeslag for Mosambiks satsing på forbedrede levekår for folket. Allerede før flommen slo flere FN-rapporter fast at omlag 60 prosent av befolkningen lever i omfattende fattigdom, og katastrofen har bidratt til en ytterligere forverring.
Politiske rettigheter sikret
Det er altså fortsatt en lang vei å gå før alle mosambikere kan få innfridd sine grunnleggende behov og sosiale rettigheter. Deres politiske rettigheter er imidlertid langt på vei sikret. De fleste mosambikere har i dag en reell rett til å stemme ved valg, delta i frivillige organisasjoner og til å ytre seg offentlig. Når det gjelder retten til informasjon, finner man imidlertid en svært skjev dekning av den politiske debatten i en rekke medier; mange av avisene er fortsatt pro-Frelimo. Det er likevel en viss grunn til optimisme på dette området. Rapporter i forbindelse med valget i 1999 viser at de fleste av de nye avisene opptrer nøytralt, og at den nasjonale radioen, som forøvrig er det mediet som når ut til flest velgere, må kunne kalles partipolitisk uavhengig. Studier av utviklingen innenfor pressen i Mosambik siden fredsavtalen i 1992 viser også til klare forbedringer, og selv om dagens situasjon for pressefriheten fortsatt er langt fra ideell, går utviklingen den riktige veien.
Brudd på menneskerettighetene
Mosambik har imidlertid fortsatt en del å rydde opp i når det gjelder statens respekt for menneskerettighetene. Den første rapporten om temaet, skrevet av en nasjonal menneske-rettighetsorganisasjon, melder om klare svakheter ved landets rettssystem, korrupsjon innenfor politiet, og et fengselsvesen som benytter tortur og vold. Ved presentasjonen av rapporten tok Mosambiks statsminister selvkritikk på vegne av regjeringen, og lovet av man vil sette inn krefter på å forbedre disse forholdene. Enken etter tidligere president Samora Machel, Graça Machel (nå gift med Nelson Mandela), uttalte i samme anledning at man også burde sette inn krefter på å bevisstgjøre folket om hvilke rettigheter de faktisk har. Machel begrunnet dette på følgende måte: "de mange årene med vold har gjort at mosambikere ser på menneskelig lidelse som noe naturlig". Utsagnet er en sterk påminnelse om hvilke konsekvenser den langvarige krigen mellom Frelimo og Renamo har hatt for Mosambiks befolkning, samt en påminnelse om hvilket ansvar som hviler på landets politikere nå som partene har sluttet fred.
Flommens følger for økonomien
Mosambik har siden 1997 hatt en økonomisk vekst på om lag 10 prosent, noe som er svært høyt sammenliknet med Afrika generelt. Flomkatastrofen skapte imidlertid pessimisme i forhold til mulighetene til å opprettholde den høye vekstraten. Med flommen litt mer på avstand, viser nå analyser fra Det internasjonale pengefondet (IMF) og fra Mosambiks regjering at det likevel er mindre grunn til bekymring enn først antatt. Kalkyler tyder på at veksten for år 2000 og 2001 kun vil synke med 1 prosent i forhold til vekstestimater som ble laget før flommen. Dette skyldes i stor grad økt bistand utenfra, men det faktum at Mosambiks vekstnæringer ikke har blitt direkte rammet er også av betydning. Ett problem med den mosambikiske veksten, og landets økonomi generelt, er imidlertid at denne i svært stor grad er konsentrert omkring hovedstaden Maputo. Det er her mesteparten av veksten genereres, og mye av den nye verdiskapingen forblir også her.
Regionale forskjeller
En sammenligning mellom Maputo, som er den mest utviklede provinsen i Mosambik, og Zambezia, den minst utviklete, avdekker store regionale forskjeller. Inntekten per capita i Maputo er 12 ganger så høy som i Zambezia, gjennomsnittlig levealder for kvinner i hovedstaden er 61 år, mens den er 38 år i Zambezia, og UNDP plasserer Maputo på 0,6 og Zambezia på 0,17 på sin Human Development Index-skala (0 er laveste, 1 er høyeste verdi). Nivået for Maputo tilsvarer nivået for Botswana og Egypt, mens Zambezias plassering er lavere enn Sierra Leones, som med 0,25 har den laveste nasjonale indeksen i verden. Disse tallene, presentert av UNDP i juni 2000, viser at det er behov for en mer aktiv omfordelingspolitikk i forhold til regionene dersom en mer rettferdig nasjonal fordeling skal finne sted.
Utviklingen framover
Til tross for flommen er det altså grunn til optimisme i forhold til Mosambiks økonomiske vekst. Bistandssamfunnet har gitt landet støtte til gjenoppbyggingen etter naturkatastrofen, og utenlandske investorer ser ut til å være like ivrige som tidligere når det gjelder satsing i landet. Mosambik kan også vise til en positiv utvikling når det gjelder den pågående demokratiseringsprosessen. Det er fortsatt et stykke å gå før Mosambik kan kalle seg et konsolidert demokrati, men landet har klart å reise seg etter en borgerkrig, og gjøre tidligere krigsfiender til aktører som forhandler på en politisk arena. Derfor blir Mosambik også fremholdt som en av de vellykkede historiene i det sørlige Afrika. Det er gode utsikter til at demokratiseringen fortsetter, og gir resultater i form av økt konsolidering ved landets tredje valg i 2004.