Øyene var ubebodde frem til de første hvite kom på 1600-tallet. Dagens multietniske befolkning er etterkommere etter en rekke ulike folkegrupper som har bebodd øyene gjennom tidene, fra Sentral-Afrika, India, Frankrike og Kina. Næringsvirksomhet eies hovedsakelig av den franskættede minoriteten. Mauritius er det eneste afrikanske landet der hinduer er majoriteten (52 prosent), resten er kristne (30 prosent) og muslimer (17 prosent). Befolkningen er ung og i sterk vekst. Landet er et av de tettest befolkede i hele verden. De fleste innbyggerne holder til i et belte av byer fra nordvestkysten til det sentrale platået.
Etter selvstendigheten fra Storbritannia i 1968 har det mauritiske arbeiderpartiet vært ved makten, enten alene eller i koalisjon, i 22 år, først under ledelse av Seewoosangur Ramgoolam og senere av sønnen Navinchandra Rangoolam, som nå er statsminister. Komplekse og stadig endrede koalisjoner har alltid vært et av kjennetegnene i politikken i landet, og allianser kan tilsynelatende være mer avhengig av personlige relasjoner mellom partiledere enn av partienes ideologiske plattform. Presidenten velges ved et flertall i nasjonalforsamlingen, og den nåværende presidenten Sir Anerood Jugnauth har sittet siden september 2008.
The Economist Intelligence Unit rangerer Mauritius som nummer 26 av 167 på sin demokrati-indeks, som det eneste landet i Afrika. Landet er ett av ni utenfor den vestlige verden som regnes som et fullstendig demokrati. Mauritius skårer høyt når det gjelder sivile rettigheter, men svakt når det gjelder politisk deltakelse. Dette skyldes først og fremst den lave deltakelsen blant kvinner. Av 663 kandidater i valget i 2005 var kun 63 kvinner. Kun 41 prosent av kvinnene har eller søker lønnet arbeid, og samfunnet kan sies å være relativt konservativt når det gjelder kvinners stilling.
Pressen regnes for å være helt fri på Mauritius, og det statlige tv- og radioselskapet kringkaster på engelsk, fransk, kreolsk, hindu, urdu og kinesisk. Infrastrukturen er relativt god når det gjelder utbygging av veier, elektrisitet og kommunikasjonsteknologi.
Kina har valgt Mauritius som en av sine fem baser for kommersiell aktivitet i Afrika, og handelen mellom de to landene økte med hele 12 prosent i 2008. Landet har også stadig sterkere kulturelle og økonomiske bånd med India. Mauritius har en pro-vestlig utenrikspolitikk, som i stor grad skyldes landets avhengighet av utenlandsinvesteringer.
Omstridt militærbase
Forholdet til den tidligere kolonimakten Storbritannia preges imidlertid av en konflikt om territorium. Chago er en øygruppe 500 kilometer sør for Maldivene som ble skilt ut fra mauritisk territorium av britene før landet fikk sin selvstendighet og siden har vært en kilde til konflikt. I 1966 leide britene øya ut til amerikanerne, og etterhvert ble den felles millitærbasen Diego Garcia bygd. I løpet av denne prosessen ble over 2 000 av de lokale øyboerne forvist fra Chago med makt, de fleste av dem ble sendt til Mauritius. Der utgjør de nå en gruppe på over 4 500 med et sterkt ønske om å returnere. Leiekontrakten med USA er på femti år, og den britiske regjeringen nekter fremdeles øyboere i eksil å reise tilbake til Chago. Øyboerne i eksil vant fram i en rettssak i Storbritannia, men en kontroversiell dom fra høyesterett overstyrte avgjørelsen.
Statsminister Navin Rangoolam har i tillegg bedt den britiske statsministeren om å skrinlegge Storbritannias nye planer om å gjøre Chago-øygruppen om til et marin nasjonalpark. Storbritannia hevder at planene er å bevare det unike økosystemet på øyene, mens Rangoolam på sin side hevder at dette ignorerer øyboerne i eksil sin rett til å flytte tilbake til Chago og også Mauritius sin suverenitet over øygruppa.
Hverken USA eller Storbritannia anser øya som underlagt traktaten om et atomvåpenfritt Afrika, og basen er del av det amerikanske romprogrammet. Basen har også vært i bruk i forbindelse med militære operasjoner i Irak og Afghanistan. Det er lite som tyder på at Mauritius vil gjenvinne kontrollen over dette området før utgangen av leiekontrakten, men både den sittende statsministeren og opposisjonen ser ut til å ville å gjøre konflikten til et valgkampspørsmål.
Styrker økonomien
Mauritius' økonomi har tradisjonelt vært sentrert rundt fire hovednæringer, sukker, tekstiler, turisme og finans. Denne ensidigheten gjør landets økonomi svært sårbar for påvirkning utenfra og for svingninger i den globale økonomiske situasjonen. For eksempel vil økonomiske nedgangstider i Vesten ha en direkte effekt på antall turister som besøker landet. I perioden januar til september 2009 gikk inntekter fra turisme ned med hele 30 prosent fra året før. Sukkerproduksjonen dekker 90 prosent av dyrket mark og står for en fjerdedel av eksportinntektene. EUs beslutning om å ikke lenger gi en garantert pris for sukker vil derfor ramme Mauritius hardt, men EU har lovet økonomisk hjelp for å restrukturere sukkernæringen etterhvert som den garanterte sukkerprisen fases ut.
Regjeringen fører derfor nå en aktiv politikk for å styrke landets motstandskraft mot slike svingninger ved å skape et større mangfold i inntektskilder. Investeringer i utdanning og infrastruktur er ledd i en endring i retning av en mer tjenesteorientert økonomi og et mål om å bli et regionalt senter for informasjons- og kommunikasjonsteknologi. Et annet grep for å øke diversifiseringen av næringsveiene er utvikling av fiskerinæringen. Man ønsker også å satse ytterligere innenfor turistnæringen, og et av grepene er å kutte skatter og avgifter på produkter som elektronikk, smykker og klær. Myndighetene gjør mye for å legge forholdene til rette for utenlandske investeringer, og Verdensbanken har rangert Mauritius som det beste landet i Afrika for å drive næringsvirksomhet. På denne indikatoren skårer landet høyere enn land som Sør-Korea, Frankrike og Chile.
Landfakta:
Areal: 2 040 km2 (52. størst)
Folketall: 1,3 millioner
Befolkningstetthet: 627 per km2
Urban befolkning: 42 prosent
Største by: Port Louis - ca. 150 000
BNP per innbygger: 7450 USD
Økonomisk vekst: 5,7 prosent
HDI-plassering: 81