Anslagsvis 1,4 millioner mennesker er fortsatt internt fordrevne flyktninger. Dette skyldes først og fremst urolighetene i Nord- og Sør-Kivu ved grensen til Rwanda og Burundi, og i Ituri-regionen ved grensen til Uganda. Det er mangel på sikkerhet i områdene flyktningene kommer fra, og ulike væpnede grupper oppholder seg der. Folkemordet i Rwanda har også gitt massive flyktningstrømmer til Kongo.
En humanitær katastrofe
Bruk av seksualisert vold som krigsvåpen har vært utbredt i Kongo. Voldtekt har vært brukt for å ydmyke og terrorisere lokalbefolkningen. Denne typen vold blir også brukt mot motstandere for å oppnå makt og kontroll i en krig ingen er sterke nok til å vinne. I økende grad er menn også blitt ofre for denne typen overgrep. Seksualisert vold er et stort hinder for fremtidig fred og forsoning.
Anslagsvis 1.000 mennesker dør hver dag av underernæring og sykdommer som kan kureres, som diaré, malaria og kolera. Det er kanskje ikke så overraskende, når man vet at det årlige helsebudsjettet i landet er på 15 dollar per innbygger. Dødeligheten i Kongo er 60 prosent høyere enn gjennomsnittet for Afrika sør for Sahara.
Overgang til demokrati
Kongos President Joseph Kabila leder en regjering med et mangfold av partier med ulike interesser i et land på størrelse med Vest-Europa. Kabila er mest populær i Øst-Kongo, som har vært hardest rammet av væpnede kamper. I Vest-Kongo har derimot den tidligere visepresidenten Jean-Pierre Bemba vært mer populær. Han leder partiet Movement for the Liberation of Congo (MLC), en tidligere opprørsbevegelse som er omdannet til et politisk parti. Bemba kom på andreplass under valget i 2006. Det markerte han med tre dager med voldelige sammenstøt med hæren i hovedstaden Kinshasa.
Regjeringens store utfordring er å stadfeste sin legitime kontroll over landet og overholde sine statlige forpliktelser overfor sivile. I dag hindrer korrupsjonen i staten og politikernes forhold til den private eliten i Kongo et pålitelig og effektivt styresett. Desentralisering av makt de siste to årene har i liten grad ført til løsninger på problemene, først og fremst på grunn av manglende finansiering fra Kinshasa.
Overgangen til et demokratisk styresett er mildt sagt en utfordring. Partidannelser har lenge vært forbudt i Kongo. Det var først på begynnelsen av 1990-tallet og etter fredsavtalen i 2003 at det ble lov å danne folkelige motstandsbevegelser og politiske partier i opposisjon til det sittende styret. Samtidig har etnisk tilhørighet eller personlig vinning vært grunnlaget for enkelte politiske allianser. Det sivile samfunnet er svakt. Kvinnene har liten mulighet til å delta aktivt i politiske avgjørelser.
Konflikten fortsetter
Dagens politiske elite er satt sammen av tidligere opprørsledere, og det skaper store problemer. I 2008 ble opposisjonslederen Jean-Pierre Bemba arrestert og stilt for retten i Den internasjonale straffedomstolen i Haag (ICC). Samtidig er det en utfordring at staten ikke har monopol på bruk av militære midler. Den kongolesiske hæren (FARDC) er sammensatt av ulike militser, har liten opplæring og er lavtlønnet. FARDC har i tillegg vært avhengig av militær støtte fra hutu-opprørerne Forces Democratiques de Liberation du Rwanda (FDLR), noe som tærer på deres legitimitet.
Kabila gjorde et forsøk på å ta general Laurent Nkunda og hans velorganiserte tutsi-milits i Nord-Kivu i november 2007. Forsøket var mildt sagt mislykket, og bidro til å forverre situasjonen. Nkunda deltok aktivt i borgerkrigen i Kongo i den daværende Rwanda-støttede gruppen Rassemblement Congolais pour la Démocratie (RCD). RCD kjempet for tutsi-befolkningen i Øst-Kongo mot hutu-militsen Interahamwe, kjent fra folkemordet i Rwanda, og FDLR. Sentrale ledere i RCD valgte å bli med i overgangsregjeringen i 2003, mens Nkunda fortsatte kampen for tutsiene i Nord-Kivu. Han mener selv han er den eneste som kan bevare freden. FNs fredsbevarende styrke i Kongo (MONUC) og deler av regjeringen anser derimot Nkundas milits som en av hovedårsakene til fortsatt konflikt og vanstyre. RCD mistet posisjoner i overgangsregjeringen ved valget i 2006. Dette har gitt mer makt til Nkundas milits og bidratt til å øke konfliktnivået.
Et snev av håp for fred i Kongo kom i januar 2008, da regjeringen sammen med 22 væpnede grupper signerte en fredsavtale i Goma. Avtalen var en oppfølging av fredsavtalen som ble undertegnet av Kongo og Rwanda i Nairobi i 2007. I Nairobi-avtalen lovte Rwanda å demilitarisere hutu-militser med utspring i Rwanda. Selv om avtalen var en seier for fredsprosessen i Øst-Kongo, har den store mangler. Blant annet finnes ingen konkrete tiltak for oppfølging av tidligere militser eller langsiktige løsninger på de massive flyktningstrømmene i Nord-Kivu. Det var også en stor svakhet ved fredsforhandlingene at Nkunda og hans milits ikke ville delta.
Naturressursenes forbannelse?
Kongo er fortsatt blant de minst utviklede landene i verden, ifølge FNs statistikk. Men landet har enorme ressurser fra naturens side. Nesten halvparten av kontinentets regnskog befinner seg her, og dyrelivet er unikt i verdenssammenheng. I tillegg finnes olje og mineraler, blant dem flere metaller som er viktige i produksjon av blant annet mobiltelefoner og bærbare PC-er, som coltan og tinn. Mobilselskaper som Nokia og Samsung får metaller fra Sør-Kongo, hvor arbeidsforholdene er i strid med menneskerettighetene og i enkelte tilfeller grenser mot slaveri.
Kongo blir i stadig større grad en del av en økonomisk globalisert verden, der etterspørsel etter sentrale råvarer antas å øke. Dette kan få positive konsekvenser hvis staten fordeler godene bedre, og lar mer komme befolkningen til gode. Kina tilbyr bygging av infrastruktur og arbeidsplasser mot å få tilgang til naturressursene, og kommer til å spille en viktig rolle for både økonomi og utvikling i tiden fremover.