Siden januar 2001 har DR Kongo vært styrt av Joseph Kabila. Han tok over etter faren, diktatoren Laurent-Désiré Kabila, som i 1997 tvang kong Mobutu Sese Seko i eksil. Selv ble han myrdet i et attentat tidlig i 2001, og sønnen Joseph tok over. Våren 2002 stiftet Joseph Kabila sitt eget parti: Parti du Peuple pour la Réconstruction et la Démocratie(PPRD).
Joseph Kabilas popularitet er styrket etter fredsavtalen. Han har samlet politisk støtte, især i utlandet, men mangler fortsatt demokratisk legitimitet. I motsetning til faren, som i sin nasjonalistiske bestrebelse lukket seg for vestlige regjeringer, har han valgt å ha en åpen linje overfor vesten.
Fredsprosessen
Den altoverskyggende utfordringen i DR Kongo er å skape fred og få slutt på den komplekse konflikten i landet. Krigen er både et opprør og en invasjon der inntil seks andre afrikanske land er, eller har vært, involvert. Konflikten har også en politisk-etnisk dimensjon.
Mange vanskelige spørsmål reiser seg for landet: Kan DR Kongo finne brede nok løsninger på sine omfattende og vidtrekkende politiske og militære problemer gjennom den såkalte interkongolesiske dialogen? Dette var noe av det som ble forespeilet i våpenhvileavtalen, undertegnet i juli 1999 i Lusaka. Et annet spørsmål er om landet igjen vil bli samlet under en statsmyndighet. DR Kongo har de siste fem årene vært delt i tre administrative enheter. Opprørsbevegelsen Mouvement de la libération du Congo(MLC) har hatt kontroll i nord og nordøst med støtte fra Uganda. Rassemblement Congolais pour la Démocratie-Goma(RCD-Goma) har holdt det østlige Kongo med støtte fra Rwanda. De sentrale og vestlige delene av landet er under regjeringens kontroll.
Fredsforhandlingene i Sør-Afrika i begynnelsen av 2002 hadde bred deltakelse. I tillegg til representanter fra regjeringen deltok representanter fra det sivile samfunn, de to opprørsbevegelsene og ikke-væpnede politiske opposisjonen. Til sammen var det rundt 360 delegater.
Fem ulike kommisjoner ble nedsatt for å utarbeide rapporter og forslag til resolusjoner. Av resolusjonene oppnådde riktignok bare halvparten konsensus. En overgangsregjering skal iverksette disse i løpet av en periode på to år. Etter dette skal det avholdes frie, rettferdige og åpne valg.
Kommisjonen for fred og forsoning gikk inn for å opprette en internasjonal domstol for krigsforbrytelser, samt en forsoningskommisjon. Det ble også oppnådd enighet om å holde en internasjonal konferanse om fred i regionen. Lusaka-avtalen ble likeledes bekreftet på følgende punkt: En viktig forutsetning for fred er at alle utenlandske hærer trekker ut sine tropper.
For å skape varig fred ble det også sett som helt nødvendig å bygge opp en rettsstat med demokratiske institusjoner. Spørsmålet omkring maktfordeling ble umiddelbart problematisk. RCD-Goma fremholdt at nye menn skulle tiltre som henholdsvis president, statsminister og parlamentsleder. Regjeringen på sin side var urokkelig og fastholdt at Kabila skulle fortsette å fungere som landets president.
På siden av hovedforhandlingene i Sun City underskrev president Kabila og lederen for opprørsbevegelsen MLC en separat fredsavtale. I følge denne avtalen skulle Jean-Pierre Bemba være statsminister og Kabila president. Etter at de to partene hadde undertegnet avtalen, ble de øvrige delegatene invitert til å gi sin tilslutning, noe rundt 80 prosent av dem gjorde. Betydelige opposisjonspartier – Union pour la démocratie et le progrès social(UDPS), Parti des Lumumbistes unifiés(PALU), Forces novatrices pour l’union de la solidarité(FONUS) – samt RCD-Goma avsto fra å undertegne. Det gjorde også forhandlingsleder og tidligere president i Botswana, Ketumile Masire.
Det har knyttet seg en viss spenning til hvordan denne avtalen vil fungere mellom de tidligere fiendene. For krefter som støtter Kabila, har det virket urovekkende at Bemba har et betydelig antall mobutister i sine rekker.
De som undertegnet avtalen i Sun City, har arbeidet videre med en ny grunnlov for overgangsperioden. Spørsmålet om maktfordeling har igjen meldte seg. Bemba har nektet å akseptere presidenten som øverstkommanderende for den nye republikanske hæren, sammensatt av tidligere stridende parter. Det falt han også tungt for brystet å måtte avlegge ed til presidenten.
I den grad suverenitetsspørsmålet har stått som det mest sentrale i prosessen, skal denne avtalen likevel ha ført fredsarbeidet videre. Bortimot 70 prosent av landet skal nå være samlet under en statsmyndighet. Landet skal være todelt, ikke tredelt, ifølge planen.
Sun City-avtalen har klare svakheter i form av uavklart maktfordeling, og at ikke alle parter skrev under. Likevel har avtalen vunnet aksept i det internasjonale samfunn, også av Uganda, Burundi og Zimbabwe, som er tungt inne i DR Kongo. Rwanda har på sin side regelrett fordømt den, og har av den grunn også måttet tåle kritikk fra verdenssamfunnet. FN, representert av den senegalesiske spesialutsending Moustapha Niasse, og den sørafrikanske presidenten Thabo Mbeki arbeider i så måte hardt for en fortsatt åpen og inklusiv fredsprosess og -avtale.
Konfliktbildet
De direkte konfrontasjonene mellom de stridende hovedpartene har mer eller mindre opphørt. FNs observatørstyrke, i underkant av 6000, har overvåket våpenhvilen, og operasjonen kan betegnes som noenlunde vellykket. Ikke desto mindre har FN blitt gjenstand for en del kritikk fra RCD-Goma for å stå på Kinshasas side.
Partene i konflikten har finansiert sin krigføring med inntekter fra naturrikdommene. I det okkuperte området i øst er krigen først og fremst drevet av økonomiske interesser, av å vinne kontroll over territoriet og dets naturrikdommer.
I de fem nasjonalparkene i øst forekommer betydelige økologiske ødeleggelser. Reservatene har fungert som gjennomfartssteder for utenlandske hærstyrker, og har også blitt militarisert på permanent basis. Ved siden av utenlandske styrker holder også lokale opprørsstyrker og andre væpnede grupper til her. Særlig den unike dyrebestanden har blitt rammet av krigen.
Enkelte multinasjonale selskaper har også hatt vitale interesser av at det er konflikt i området. Det belgiske selskapet Umicore har betalt skatt til Rwanda og vært med på å finansiere RCD-opprørerne. Norge har valgt å investere penger fra oljefondet i dette selskapet. FN har forsøkt å avdekke kjedene i denne ulovlige virksomheten, for å avsløre aktørene og å utvikle strategier til bekjempelse av ressursplyndringen. Regjeringen har også nedsatt en kommisjon med samme mål for øyet. I kampen mot de illegale aktivitetene ble det i Sun City vedtatt resolusjoner om å undersøke samtlige kontrakter som er blitt inngått, ikke bare i øst, men i hele landet. Regjeringen er også med i Kimberley-prosessen, som utarbeider en internasjonal sertifisering av diamanter.
På begge sidene av våpenhvilegrensen har de utenlandske styrkene befestet sin stilling. Zimbabwe fulgte Lusaka-avtalen ved å trekke ut tropper, men har også brutt den ved at nye tropper har ankommet Kasai-provinsen for å ta del i virksomheten i diamantgruvene der.
Utsiktene til at Rwanda trekker seg ut, og dermed til fred, synes dårlige. Rwanda og RCD-Goma har snarere styrket sin posisjon i DR Kongo. Ved siden av at RCD-Goma og Rwanda legger under seg stadig flere økonomisk strategiske soner, øver de også sterkere økonomisk kontroll over områdene de allerede er i besittelse av. Interessen i å ha tilgang på skatte- og tollinntekter har økt. På grunn av prisfallet på metallet coltan det siste året – et metall som brukes blant annet i mobiltelefoner og Sony’s Playstation – kompenseres tap i inntekt av en tredobling av skattenivået i enkelte områder. Til tross for at en FN-rapport fastslår rwandisk ressursplyndring og skatt- og tollinntekter, møter Kigali dette med et avvisende skuldertrekk. Andre forhold er, slik Kagame –presidenten i Rwanda – ser det, av større betydning.
Den offisielle grunnen til Rwandas engasjement er beskyttelse av nasjonale interesser gjennom å nedkjempe hutuekstremistene, Interahamwe, og soldater fra Forces Armées Rwandaises (FAR), som befinner seg på kongolesisk jord. Kagame hevder at de ikke kommer til å trekke seg ut så lenge dette reelle sikkerhetsproblemet eksisterer. Sikkerhetsproblemet blir imidlertid også brukt som påskudd til okkupasjon og plyndring av DR Kongo.
Under det første toppmøtet i den nye afrikanske unionen (AU) i Durban i Sør-Afrika møttes Kagame og Kabila for å ta opp dette sikkerhetsproblemet og diskutere opprettelsen av en buffersone, hvor henholdsvis de kongolesiske og rwandiske regjeringshærene er adskilt av en FN-styrke. Der Kagame ville ha sine styrker på kongolesisk territorium, ville Kabila ha dem ved den rwandiske grensen. Samtalene kommer til å fortsette.
Situasjonen i nord-øst er likeledes ustabil. Konfliktene har blusset opp med jevne mellomrom mellom hemaer og lenduer. Konflikten bærer et visst politisk-etnisk preg. Hemaene, som har slektninger i Uganda, får sin støtte derfra.
I mai 2002 brøt det ut opptøyer i Kisangani som førte til tap av nye menneskeliv. Opposisjonelle RCD-Goma-soldater tok over en lokal radiostasjon og kringkastet hjemsendelse av de rwandiske okkupantene. Folk mobiliserte, kom ut i gatene og drepte enkelte som lignet rwandere. RCD-Goma tok raskt kontrollen etter å ha fått forsterkninger fra Rwanda. Politi, soldater og sivile ble drept. I Mangobo-delen, som har ytt rwanderne mye motstand, plyndret og drepte de. Det ble også observert at RCD-Goma-soldater forsøkte å skjule spor. I Kinshasa gikk folk til angrep på FN-kontoret og uttrykte sterk misnøye med at FN ikke maktet å beskytte befolkningen mer enn de gjorde. RCD-Gomas president, Adolphe Onusumba, på sin side beskyldte FN for å stå på regjeringens side i håndteringen av konflikten.
Den humanitære situasjonen
Den humanitære krisen i DR Kongo har nådd et katastrofalt nivå, noe omfanget av flyktningproblemet og andre sårbare grupper vitner om. Krisen berører direkte eller indirekte i overkant av 20 millioner kongolesere. Levevilkårene for folk flest var dårlige under Mobutu-regimet (1965–1997), men i de siste fem årene har de blitt dramatisk forverret.
Arbeidsledigheten på hele 50 prosent bidrar sterkt til at husholdningene er uten tilstrekkelige inntekter til å dekke grunnleggende behov. Helsetjenester er nesten ikke tilgjengelige. Skoletilbud eksisterer bortimot ikke i konfliktområdene. Befolkningen har redusert adgang til rent vann og skikkelige sanitærforhold. Smittsomme sykdommer blir mer og mer utbredt. Aids sprer seg, blant annet ved voldtekter som utføres av soldater i hærstyrker. Dødeligheten, inklusive spedbarnsdødeligheten, er høy, især i konfliktområdene.
Den sosio-økonomiske rammen er skjør. Orientalprovinsen og Kivu-provinsene har særdeles store sikkerhetsproblemer. Ulike militser og hærer plyndrer og ødelegger avlingene, noe som fører til økt press på jordbruksvarene. Hele lokalsamfunn blir flyttet på for at hærer skal kunne få adgang til de økonomisk strategiske sonene. Hærene rekrutterer også den lokale befolkningen til å være arbeidskraft for dem, til tider under tvang. Fra disse utgravingsplassene meldes det om drap, seksuell vold og maktmisbruk. En avgrunn har åpnet seg mellom disse hærene og enkeltpersonene som tjener på krigsvarianter av global kapitalisme, og den utarmede majoriteten, som i utstrakt grad lider av feil- og underernæring.
Økonomi
Kabila og finansministeren Ilankir Matungulu, tidligere ansatt i Det internasjonale pengefondet (IMF), har innledet en dialog med de internasjonale finansinstitusjonene for å få økonomien på fote igjen. Ifølge IMF er økonomien på rett vei med en økonomisk vekst for 2001 på cirka 0,5 prosent. Inflasjonen var på 10, 5 prosent i 2001, mot 511 prosent i 2000.
Kongo har fått tilbake stemmeretten i Verdensbanken og IMF etter at de mistet den i 1994 på grunn av uorden i de statlige finansene. Kabila har hatt som økonomiske mål å stoppe den galopperende inflasjonen, stabilisere francen, videre stabilisere den makroøkonomiske rammen, liberalisere økonomien og åpne den for verden.
Med disse målene i bunn og med teknisk støtte fra Bretton Woods, har Kabila har gjennomført Programme Intérimaire Renforcé(PIR) på en måte som har skapt en viss tillit. Et snev av tilbakeholdenhet er likevel å spore, og skriver seg fra at kongoleserne ikke kan legge fram en inklusiv fredsavtale på bordet. Kabilas videre programmer for landets økonomi, programmer som forutsetter fred for å lykkes, har blitt møtt med denne reserverte åpenheten. I neste omgang er Kabilas intensjon å konsolidere prinsippene i PIR, få økonomien på fote igjen med støtte fra IMF, Verdensbanken, FN og EU, for til sist å skape økonomisk vekst.
Framtiden
En lysere framtid for landet avhenger av at kongoleserne bestreber seg på en forsoning seg imellom og at de arbeider mot en forsoning med nabolandene Uganda, Rwanda og Burundi i øst, for å få skapt fred i regionen. Det dyptgripende forsoningsarbeidet er forutsetningen for et nytt DR Kongo – der demokratiske institusjoner vil bidra til å sikre en varig fred. For å lykkes har kongoleserne behov for verdenssamfunnets støtte framover.