Både i årene fram mot valget i 2002, og i perioden etter, har det politiske Kenya vært preget av en rekke vekslende forsøk på å danne nye politiske allianser. Det gamle regjeringspartiet Kenya African National Union (KANU) ble i mars 2002 formelt slått sammen med National Democratic Party (NDP) som ble ledet av den tidligere sentrale opposisjonspolitikeren Raila Odinga. NDP har hovedsakelig oppslutning blant Luobefolkningen i områdene rundt Victoriasjøen og blant befolkningen langs kysten. Moi fortsatte som leder av partiet, som beholdt navnet KANU. Odinga ble ny partisekretær.
Sammenslåingen førte til en intens leting etter alliansepartnere for de sentrale opposisjonspartiene. Tidlig i 2002 dannet de tre partiene Democratic Party, hvor Mwai Kibaki var leder, Ford Kenya og National Party of Kenya opposisjonsalliansen Alliance for Change. I juli gikk Social Democratic Party, Safina og Ford People inn i alliansen, som deretter ble omdannet til et parti under navnet National Alliance Party (NAK).
Dermed hadde de syv sentrale partiene i Kenya, som til sammen har nær alle plassene i parlamentet, gått sammen i to nye partier. Rett før valget endret dette seg. NDP med Raila Odinga i front gikk ut av koalisjonen med KANU, og under nytt navn Liberal Democratic Party (LDP) gikk Odinga inn i koalisjon med NAK. Det ble inngått en avtale om at Kibaki skulle bli president og Odinga statsministeren i en eventuell ny regjering. Den nye NARC-alliansen, også kjent som Regnbuealliansen, vant valget overbevisende.
Ny regjering
NARC-regjeringen har innført enkelte nye reformer, som gratis grunnskole og reguleringer av kollektivtransporten. Løftene om en ny grunnlov på plass innen 100 dager har regjeringen derimot ikke oppfylt, og da forslaget til ny grunnlov omsider ble lagt fram ble det avvist i folkeavstemning. Valget i 2002 er av mange kenyanere sett på som et opprørsvalg, der folket endelig ble kvitt sin diktator. Den nye regjeringen har til en viss grad også skapt et nytt Kenya i den forstand at kenyanere kan kritisere regjeringens politikk uten frykt for represalier. Det er langt mindre politisk vold i landet enn tidligere, og særlig merkes det at ytringsfriheten er styrket. Når det gjelder kvinnenes posisjon i kenyansk politikk bød ikke valget i 2002 på det store opprøret. Kvinneandelen i kenyansk politikk er fortsatt veldig lav, og av de totalt 222 plassene i parlamentet fylles bare 18 av kvinner.
Fri og kritisk presse
Kenya kan skilte med et mer mangfoldig media enn de fleste andre afrikanske land. Offentligheten er i dag dominert av de to mediehusene Standard Media og Nation Media, som hver eier en avis og en TV-kanal. Sammen med den statlige TV-kanalen Kenya Broadcasting Corporation (KBC) og avisa Citizen utgjør disse et mediebilde som etter regimeskiftet i 2002 helt tydelig har blitt mer åpent og kritisk.
Utdanningsreformen som sikret gratis og obligatorisk syvårig grunnskole ble møtt med beundring og applaus fra et samlet verdenssamfunn, og reformen står som den nye regjeringens største bragd.
NARC var fra begynnelsen en skjør regjeringskoalisjon. Spesielt urovekkende for den nye regjeringens framtid var det at president Kibaki tydelig brøt avtalen som var utarbeidet med Raila Odinga og LDP før valget. Da Kibaki innsatte sine ministre fikk ikke Odinga og hans støttespillere det de var lovet. Regnbuealliansen viste seg å være en tikkende bombe.
Grunnlovsstriden
Den 21. november 2005 ble den første folkeavstemningen i Kenyas historie avholdt. Spørsmålet kenyanerne tok stilling til var en ny grunnlov, noe landet har ventet på lenge. Grunnlovsspørsmålet har vært et av de heteste på dagsorden siden begynnelsen av 90-tallet. Men regjeringens forslag til ny grunnlov ble nå avvist av folket. Kenyas grunnlovsprosess har vært komplisert. Grunnloven som kom med uavhengigheten i 1963 bar tydelig preg av å være framforhandlet i spenningen mellom de ulike kenyanske nasjonalistene og deres tidligere koloniale overhoder. Resultatet av denne prosessen var at landets nye ledere, Jomo Kenyatta og Oginga Odinga i KANU, følte seg overkjørt. Bare ett år senere ble den føderale grunnloven erstattet med en grunnlov som samlet statens makt hos den valgte presidenten. I perioden etter uavhengigheten ble det gjentatte ganger lagt til grunnlovsendringer der hovedinnholdet var en dreining mot juridisk aksept for stadig mer autoritære styreformer. Dette innebar en gradvis forvitring av grunnlovens posisjon, i en prosess der det grunnleggende grunnlovsmessige spørsmålet om maktfordelingen ble stadig mer undergravet. Resultatet var et diktatorisk regime med en sterk president, noe som var et kjennetegn for kenyansk politikk gjennom 70- og 80-tallet.
Denne bakenforliggende historien satte sitt preg på debatten om den nye grunnloven, der særlig to stridspunkt dominerte fram mot folkeavstemningen. Det ene var valget av parlamentarisk system. Det andre var den politiske inndeling av landet, og spørsmålet om hvor mange politiske nivåer man skulle ha. Parlamentets behandling av forslaget fra regjeringen gjorde lite for å rydde opp i disse uenighetene. Prosessen var i stedet preget av politisk markeringsbehov fra etniske ledere og posisjonering fram mot valget i 2007. Noe av bakgrunnen til rivaliseringen finner man i regjeringens forhistorie og den brutte avtalen mellom Odinga og Kibaki. Ifølge denne avtalen skulle en statsminister med utøvende makt innsettes gjennom den nye grunnloven, og Odinga var lovet denne rollen. Etter valgseieren var Kibaki aldri villig til å etterleve dette løftet.
I to tilfeller endte grunnlovsvalgkampen i politisk vold, og til sammen åtte mennesker ble drept. Men valgdagen 21.november 2005 ble avviklet uten problemer. Nei-siden vant en overbevisende valgseier, med 57 prosent av stemmene.
Nye politiske allianser
Grunnlovsstriden delte regjeringen i to, men på grunn av den overbevisende nei-seieren kunne ikke Kibaki sparke sine motstandere uten å miste betydelig støtte i befolkningen. Kibaki valgte derfor å oppløse hele regjeringen, og Kenya fungerte uten regjering i to hele uker. Nei-siden utnyttet situasjonen og dannet en ny politisk bevegelse; Orange Democratic Movement (ODM). Da Kibaki innsatte en ny regjering var hele ODM skjøvet ut av regjeringen. Den nye regjeringen er i all hovedsak en Kikuyu-basert regjering. Med unntak av utenriksminister Rafael Tuju og handels- og industriminister Mukhisa Kitui er alle landets profilerte politikere som ikke tilhører Kikuyu-befolkningen samlet i ODM.
Etter hvert som støyet rundt folkeavstemmingen roet seg, har de interne utfordringene i ODM blitt tydelige. Presidentvalget i 2007 nærmer seg med stormskritt og flere presidentkandidater har annonsert sitt kandidatur. KANUs lojalitet til ODM-paraplyen har i den forbindelse virket usikker. Striden om kandidaturet på vegne av ODM ser ut til å stå mellom Raila Odinga, Kalonzo Musyoka og KANU-leder Uhuru Kenyatta. Også KANUs generalsekretær William Ruto har lansert seg selv som kandidat. Støtten fra KANU til ODM hang derfor lenge i en tynn tråd, og er fortsatt usikker. Men det er enighet om at ODM skal gjennomføre en nomineringsprosess og stå samlet bak én felles kandidat til presidentvalget 2007. Parallelt med etableringen av ODM har Kibaki samlet store deler av den sittende koalisjonsregjeringen i et nytt parti, NARC-Kenya, som bygger på det som er igjen av NARC-koalisjonen som vant valget i 2002. Striden mellom ODM og NARC-Kenya vil trolig prege valget høsten 2007.
Ille korrupsjon
Kenya er et av verdens mest korrupte land, og er rangert som nummer 144 av 159 land på Transparency International (TI) sin globale oversikt. NARC-regjeringen ble valgt på løfter om å rydde opp i korrupsjonen, men klarte ikke å endre dette. Enkelte grep er tatt, dommere har fått sparken og Kenya Anti-Corruption Commision (KACC) er opprettet som vaktbikkje.
Den tidligere TI-direktøren John Githongo ble plassert som statssekretær med ansvar for ”Good Governance” og etikk. Men arbeidet har vist seg å være tøft, og kampen mot korrupsjon har hatt flere tilbakeslag.
Økende forskjeller
Den største utfordringen Kenya står overfor er å snu utviklingen mot stadig økende forskjeller mellom fattige og rike. Da den fjerde nasjonale rapporten fra FNs Utviklingsprogram (UNDP) for Kenya ble lansert i 2005, ble nedslående tall presentert. Det har lenge vært slik at over halvparten av befolkningen lever under fattigdomsgrensen, rapporten for 2005 viser at andelen nå har steget til 57 prosent. Til tross for sin status som mellominntektsland, er Kenya rangert som land nummer 154 av 177 på UNDPs levekårsindeks.
Hiv/aids-epidemien utgjør fremdeles et alvorlig problem i Kenya, men nyere statistikk viser tegn til at utbredelsen er i ferd med å synke. Andelen hiv-positive blant befolkningen i voksen alder økte fra 4,8 prosent i 1990 til 13,5 prosent i 1998. Nyere tall indikerer at omtrent 1,4 millioner kenyanere er hiv-positive, og at andelen i den voksne befolkningen er omtrent åtte prosent.
Drivende økonomi
Kenya har siden uavhengigheten vært det mest industrielt fremgangsrike og økonomisk utviklede landet i Øst-Afrika. Men siden 1972 har landets bruttonasjonalprodukt (BNP) per capita sunket gradvis på grunn av mangel på økonomiske reformer, omfattende korrupsjon og ineffektiv politisk styring.
Til tross for strukturelle problemer er Kenya likevel den drivende økonomien i regionen og den ledende eksportøren. Det er først og fremst Kenya som har klart å utnytte eksportmulighetene som er skapt gjennom det regionale markedet i East African Union, og 30 prosent av Kenyas eksport går til nabolandene Uganda og Tanzania. Det andre viktige eksportmarkedet er EU. Kenyas eksport til Europa er fortsatt jordbruksprodukter som grønnsaker, fisk, te, blomster og kaffe. Til andre steder i Afrika eksporterer Kenya foredlede produkter som meieriprodukter, vegetabilsk olje, såpe, sement og farmasøytiske medisiner. Turisme er en bærebjelke i økonomien og sektoren opplever årlig vekst.
Veien framover
Etter valget i 2002 begynte en ny æra for Kenya. Brytningstiden har vært krevende, og det politiske landskapet er uoversiktlig og uforutsigbart et år før landets velgere igjen skal gå til valgurnene. Regnbuealliansen skapte håp om en bedre framtid for kenyanerne, men har slitt med å leve opp til forventningene.
Forrige valgkamp dreide seg i stor grad om et etterlengtet opprør mot KANU. Det er liten tvil om at de politiske utfordringene er store for den neste regjeringen, og det er lite trolig at det politiske etablissementet har råd til å gå enda en femårsperiode uten å adressere Kenyas voksende klasseskiller.
*Eivind Archer jobber med politiske kampanjer i Kirkens Nødhjelp, har i det siste vært basert i Nairobi.
*Sigrid Archer er masterstudent i statsvitenskap og har det siste året jobbet i den regionale østafrikanske organisasjonen BEACON.