Bildet av den demokratiske utviklingen og menneskerettighetssituasjonen er tvetydig: Etableringen av nye politiske allianser kan tolkes som et demokratisk sunnhetstegn som gir velgerne reelle valgalternativer. Flerpartisystemet som ble innført i 1991, synes å være stabilt og relativt konsolidert. Samtidig foregår fortsatt alvorlige menneskerettighetsbrudd. Politiske allianser og strategier preges, som tidligere, av regional og etnisk tilhørighet og lojalitet.
Grunnlovsreformene
Spørsmålet om en omfattende grunnlovsreform har stått sentralt i Kenya på hele 1990-tallet. Kravet om reform har i første rekke vært fremmet av organisasjoner i det sivile samfunn. Det gjelder i første rekke av Citizen Coalition for Constitutional Change, 4Cs, som ble dannet i 1995. 4Cs ble senere etterfulgt av andre initiativer fra det sivile samfunn for å tvinge fram en grunnlovsreform, i første rekke National Convention Executive Council (NCEC) og det såkalte Ufungamano Constitutional Review Initiative. I januar 2001 oppnevnte regjeringen en grunnlovskommisjon. Kommisjonen ble ledet av den internasjonalt anerkjente folkerettseksperten Yash Pal Ghai.
Arbeidet med en grunnlov har vært vanskelig. Myndighetene har søkt å styre utnevnelser av kommisjonsmedlemmer og har på den måten motarbeidet prosessen til tider. Gjennom hele 1990-tallet krevde organisasjonssamfunnet å få delta i en landsomfattende konsultasjon. Befolkningen skulle i størst mulig grad trekkes med. Ghais kommisjon har i noen grad fulgt opp en slik deltagelse ved å holde høringer rundt i landet. Mois ja til å inkludere representanter fra Ufungamano Initiative i kommisjonen i juli 2001 var derfor et positivt trekk. I august samme år startet den utvidete grunnlovskommisjonen arbeidet med å samle inn synspunkter og innspill fra befolkningen.
Spørsmålet om statsform har vært et sentralt stridstema, og særlig om man bør innføre en form for føderativ statsdannelse med stor grad av regional autonomi. Det dreier seg om desentralisering av beslutninger og makt. I Kenya har dette vært svært kontroversielt helt siden uavhengigheten. Deler av befolkningen frykter utviklingen av etnisk baserte regioner, noe som vil styrke etnisk-regionale motsetninger. Den etniske volden før og etter valgene i 1992 og 1997 fant blant annet sted mot et bakteppe av krav om en føderativ statsdannelse. I desember 2001 framsatte regjeringskoalisjonen mellom KANU og National Democratic Party (NDP) en skisse til en føderativ statsdannelse. De som satte fram forslaget, var imidlertid påpasselige med å ta avstand fra ideen om etnisk baserte regioner. Temaet er fortsatt uavklart, men tas opp av grunnlovskommisjonen. Kommisjonen skulle opprinnelig legge fram et utkast til en ny grunnlov i september 2002, men denne fristen vil sannsynlighet bli overskredet.
Langvarige spekulasjoner i 2001 og 2002 om at forsinkelsene med grunnlovskommisjonens arbeid ville føre til en forlengelse av parlamentet og Mois presidentperiode med to år, har ikke holdt stikk. Det synes nå klart at Moi vil følge grunnloven og avslutte sin andre periode som president etter det forestående valget.
Nye politiske allianser
De siste årene har nye partiallianser blitt etablert. Regjeringspartiet KANU ble i mars 2002 formelt slått sammen med NDP, som ble ledet av den tidligere sentrale opposisjonspolitikeren Raila Odinga. NDP hadde hovedsakelig oppslutning blant Luobefolkningen i Western Province og blant befolkningen langs kysten. Moi fortsatte som leder av partiet, som fremdeles heter KANU. Odinga ble ny partisekretær. Sammenslåingen kom etter en lang periode med forhandlinger. Før sammenslåingen deltok NDP formelt i en koalisjonsregjering med KANU.
Sammenslåingen førte til en intens leting etter alliansepartnere blant de sentrale opposisjonspartiene. Tidlig i 2002 dannet de tre partiene Democratic Party, Ford Kenya og National Party of Kenya opposisjonsalliansen Alliance for Change. I juli gikk Social Democratic Party, Safina og Ford People inn i alliansen, som deretter ble omdannet til et parti under navnet National Alliance Party (NAK).
Dermed har de syv sentrale partiene i Kenya, som til sammen har nær alle plassene i parlamentet, gått sammen i to partier. Hvis disse alliansene holder fram mot valget, har Kenya nærmest fått et topartisystem med to jevnstore blokker. Alliansene representerer også etno-politiske allianser og har tilført kenyansk politikk en ny og interessant dynamikk. Muligheten for et regjeringsskifte har økt med dannelsen av NAK.
Kenyansk politikk har i flere år vært full av spekulasjoner om hvem som vil bli Mois etterfølger. Etter sammenslåingen av KANU og NDP, er spørsmålet enda mer åpent. I juli 2002 var det fire kandidater til ledervervet, blant dem Raila Odinga og Uhuru Kenyatta, Jomo Kenyattas sønn. Kandidaten skal velges på partiets nominasjonsmøte. Kenyatta anses å være Mois kandidat og får tilslutning fra partiets ledere i Rift Valley.
En tilsvarende konkurranse om lederposisjonen pågår innen NAK. En mer åpen kamp om lederverv kan bety en positiv endring for det politiske liv i Kenya mot en mer åpen konkurranse om posisjoner. På sikt kan det kanskje bety en politisk kultur preget av mindre personlige avhengighetsbånd.
Politisk og etnisk basert vold
I enkelte områder, særlig i nordvest og på kysten, er det fortsatt svært mye etnisk basert vold. Med lett tilgang til våpen utgjør dette et alvorlig sikkerhets- og menneskerettslig problem. Under forberedelsene til valget i 1997, stod såkalte halvmilitære grupper bak en rekke voldsangrep på sivile i områder rundt Mombasa. Aksjonene var rettet mot etniske grupper som man antok støttet opposisjonen. Sannsynligheten for at etnisk basert vold vil gjenta seg i forberedelsene til valget ved utgangen av 2002 er relativt stor. Likevel kan de nye partialliansene også medvirke til at volden dempes.
Politisk motivert vold ved valgene i 1992 og 1997 førte til de mest alvorlige menneskerettighetsovergrepene i Kenya siden uavhengigheten. Tusener ble drept, og over 300 000 mennesker ble internt fordrevet. Omlag en tredel av disse lever antakelig fremdeles som internflyktninger.
I 1998 opprettet regjeringen en «undersøkelseskommisjon», Akiwimu-kommisjonen, som skulle rapportere om etno-politisk vold. Til tross for gjentatte krav fra politikere og organisasjoner, har kommisjonens sluttrapport ennå ikke blitt offentliggjort. Sannsynligvis inneholder den sterke vitnesbyrd som peker ut sentrale politikere innen KANU som delaktige i å planlegge og organisere volden.
Forholdene for de internt fordrevne er svært vanskelige, spesielt for barna. Mange har måttet slå seg ned i urbane slumområder, og lever i dyp fattigdom preget av alvorlige helseproblemer og mangel på skolegang. Myndighetene har gjort lite for å hjelpe denne befolkningsgruppen, som er prisgitt støtte fra frivillige organisasjoner.
Africa Watch har utgitt en omfattende rapport om volden på 1990-tallet som konkluderer med at ekstraordinære tiltak bør settes inn for å forhindre en tilsvarende voldsbølge ved de forestående valgene.
Det har blitt fremmet flere krav om å etablere en sannhets- og forsoningskommisjon for å ta opp de alvorlige menneskerettighetsovergrepene på 1980- og 1990-tallet. Moi og andre lederes rolle blir åpent nevnt som et tema som bør tas opp. Et forslag om dette falt i parlamentet, men det er sannsynlig at spørsmålet kommer opp også i neste parlamentsperiode.
Sivile rettigheter og rettssikkerhet
I 1999 offentliggjorde FN en rapport som dokumenterte at tortur og brutale avhørsmetoder er utbredt i politivesenet og i fengsler. Til forskjell fra tidligere var myndighetene lydhøre for kritikken og lovet å gjennomføre alle anbefalingene i rapporten. Saken ble fulgt opp gjennom et tillegg til straffeloven og ved å innføre en lov om vold i hjemmet som skulle styrke kvinners og barns rettssikkerhet. De siste par årene har polititjenestemenn flere ganger blitt dømt for grov politivold, også drap.
En rekke samvittighetsfanger har vært fengslet for kortere perioder de siste årene. En menneskerettighetsforkjemper ble drept under mistenkelige omstendigheter i 2000 etter å ha engasjert seg for å dokumentere etno-politisk vold på 1990-tallet. Stadig rapporteres det om trakassering av opposisjonspolitikere under politiske møter. På den annen side er det nå langt færre forsøk på å påvirke eller straffe dommere som opptrer uavhengig av den styrende politiske eliten.
Den uavhengige journalistikken står forholdsvis sterkt i Kenya. Mediene, spesielt pressen, er fri og lar seg i liten grad påvirke av press fra myndighetene. Frivillige organisasjoner publiserer rapporter med krass kritikk av regjeringen og andre offentlige myndigheter. De spiller dermed en sentral rolle i demokratiseringsprosessen. Stadige anslag mot kritisk journalistikk forekommer likevel. Journalister som tar opp korrupsjonssaker eller skriver kritisk om presidenten, er spesielt utsatt. En ny medielov fra mai 2002 representerer et tilbakeskritt for pressefriheten. Blant annet har skyhøye avgifter for å utgi publikasjoner (aviser, magasiner etc) blitt innført. Kritikere hevder at loven er et anslag mot informasjonsfriheten og at den er innført for å kontrollere pressen i et valgår.
Økonomiske forhold
Kenya har potensiale til å være en økonomisk drivkraft i Øst-Afrika. Disse mulighetene har i årevis blitt skuslet vekk på grunn av mangel på økonomiske reformer, omfattende korrupsjon og ineffektiv politisk styring. Som en følge av dette, har økonomien i siste halvdel av 1990-tallet hatt en vekst på kun 1,5 prosent. Dette er langt under befolkningstilveksten. I 2001 var veksten antakelig så lav som 0,3 prosent, også det langt under befolkningsveksten. Omfattende tørke i 1999 og 2000 reduserte produktiviteten i jordbrukssektoren og førte til vann- og strømrasjonering. I 1999 innførte regjeringen visse tiltak mot korrupsjon og for effektivisering av offentlig sektor. Opposisjonspolitikeren Richard Leakey ble satt til å lede arbeidet. Som følge av tiltakene, gjenopptok IMF og Verdensbanken sine utlån i juli-august 2000 etter mange års lånestopp. Etter kort tid ble utbetalingene likevel lagt på is fordi reformprogrammet ikke ga de forventede resultatene.
Sosiale forhold
Over halvparten av befolkningen lever under fattigdomsgrensen. Hiv/aids-epidemien fortsatte å øke i omfang gjennom hele 1990-tallet. Andelen hiv-positive blant befolkningen i voksen alder økte fra 4,8 prosent i 1990 til 13,5 prosent i 1998. Samtidig er omtrent én million barn foreldreløse som følge av hiv/aids-relaterte dødsfall. Kampen for billige medisiner og aids-pasienters rettigheter er viktige sosialpolitiske tema. I juni 2001 innførte parlamentet en lov som skal gi lettere adgang til billigere medisiner for hiv-positive. Befolkningsveksten er redusert til ca 2 prosent, mot 3,5 prosent for et tiår siden. Dessverre er nedgangen snarere en følge av aids-epidemien enn av statlig familiepolitikk.
Fremtidsutsikter
Nye politiske allianser har tilført kenyansk politikk en ny positiv dynamikk og har sannsynligvis også styrket et skjørt demokrati. Uansett om «det nye KANU» eller opposisjonsalliansen NAK vinner valget ved utgangen av 2002, vil bedringer i befolkningens velferd avhenge av den nye regjeringen og det nye parlamentet. Vil politiske reformer som minsker korrupsjonen, sikrer nasjonale og internasjonale investeringer og politisk stabilitet, bli gjennomført? Regionale ulikheter, stor fattigdom og en politisk tradisjon preget av etnisk klientisme vil sannsynligvis gi et valgår preget av sporadisk uro og vold. Utsiktene til en omfattende grunnlovsreform og et mulig maktskifte kan imidlertid skape en politisk deltakelse som vil bringe demokratiprosessen i Kenya videre.