Politisk historie
Guineas politiske historie skiller seg på mange måter fra sine vestafrikanske naboland. Guinea var den første kolonien i den franske interessesfæren i Afrika som ble uavhengig. I 1958 ga general Charles de Gaulle de franske koloniene valget mellom umiddelbar løsrivelse uten noen form for støtte fra Frankrike, eller en langsommere uavhengighetsprosess under fransk overoppsyn. Guinea var den eneste kolonien som valgte den første løsningen, noe som resulterte i at Frankrike ødela så godt som alt som fantes av moderne infrastruktur i landet. I et verdenspolitisk klima preget av den kalde krigens logikk knyttet daværende president, Ahmed Sekou Touré, seg politisk til samarbeidspartnere på den østlige siden av jernteppet. Guineas regime ble dermed, med varierende riktighet, klassifisert som et «sosialistisk» diktatur. Sekou Tourés regime varte til 1986 da Lansana Conté tok makten ved et «ublodig» kupp.
I 1993 arrangerte Guinea for første gang flerpartivalg, og general Lansana Conté vant valget. Conté vant igjen ved valget i 1998, og bereder nå grunnen for en tredje periode som president. I henhold til Guineas grunnlov skal en president bare kunne sitte i to perioder. I november 2001 arrangerte Conté en folkeavstemning som endret dette punktet i grunnloven, samt utvidet presidentperioden fra fem til sju år. Ifølge regjeringen fikk grunnlovsforslaget 87 prosents oppslutning fra 98 prosent av befolkningen. Opposisjonen boikottet folkeavstemningen og hevder at maks 20 prosent deltok.
Conté styrer med jernhånd
30. juni 2002 gjorde Conté og hans regjeringsparti Parti d'unité et progrès (PUP) rent bord i valget til ny nasjonalforsamling. Dette valget har vært varslet i to år. Presidentens menn vant så mange delegater som det er mulig å gjøre for et enkelt parti, nemlig 85 av 114. Valgoppslutningen ble denne gangen opplyst å ligge på over 72 prosent, men både dette tallet og resultatene for øvrig er sterkt omstridt. EU nektet å sende observatører til valget og bidro ikke med noen form for økonomisk støtte. Amerikanske observatører har vært svært kritiske i sin vurdering av valget.
Conté styrer med jernhånd og selv om han politisk er mer isolert enn tidligere antar de fleste observatør at hans ambisjon er å regjere på livstid. Partistrukturen i Guinea er svak, men opposisjonen mot Contés regime er voksende. Internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner som Amnesty International kritiserer Guinea jevnlig for manglende rettssikkerhet, tortur og forakt for politisk- og sivil ytringsfrihet. Fengslingen av opposisjonsleder Alpha Condé i 1998 har bidratt sterkt til dette. Etter år i varetekt uten lov og dom, etterfulgt av en tvilsom rettssak ble Condé løslatt i 2001. Han er fortsatt opposisjonens sterkeste kort. Condé er ikke militær, men akademiker med bakgrunn fra Sorbonne-universitet i Paris. Hans største problem er imidlertid at svært få guineere utenfor urbane strøk vet hvem han er.
Økonomi
Guinea regnes blant verdens fattigste land til tross for stort potensiale i jordbruks-, gruve- og vannkraftsektoren. Landets viktigste eksportartikler er bauxitt og aluminium, gull og diamanter -- råvarer som har hatt en synkende tendens på verdensmarkedet. Under Contés regime har økonomien gjennomgått en gradvis liberalisering, under oppsyn av Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF). Liberaliserings- og privatiseringspolitikken skjøt særlig fart den siste perioden av 1990-tallet, og Guinea er nå inne i sin andre strukturtilpasningsfase.
Guinea eksporterer 70 prosent av sine råvarer til EU og USA, som sammen med Japan og nabolandene i Economic Community of West African States (ECOWAS) er de viktigste importlandene for Guinea. USA importerer det meste av mineralproduksjonen, mens EU – spesielt Frankrike, importerer gull og diamanter.
I siste havdel av 1990-tallet rapporterer både Verdens handelsorganisasjon (WTO) og de
internasjonale låneinstitusjonene om bedret handelsbalanse, effektivisering av statsadministrasjonen og en økonomisk vekst på i overkant av fire prosent. Landets utenlandsgjeld var i 1998 på 102 prosent av BNP, mens bistandsmidler utgjorde 10,3 prosent.
Sosiale forhold
Til tross for formell økonomisk vekst lever 40 prosent av befolkningen under fattigdomsgrensen, spesielt på landsbygda. 80 prosent av befolkningen lever av jordbruk, men befolkningsveksten i byene er sterkt stigende. Uformell sektor regnes å bidra med 60 prosent av BNP og står for 90 prosent av arbeidsplassene utenom jordbruk og statlig tjeneste, hovedsakelig i handel og bilreparasjon.
Under Lansana Conté har Guinea satset mer på utdanning enn tidligere. Antallet analfabeter sank kraftig på 1990-tallet og 47 prosent av barn i skolepliktig alder fikk i 1996 undervisning, men bare 14,6 prosent gikk videre til ungdomsskolenivå i 1997. En konsekvens av det lave utdanningsnivået er blant annet en dårlig utviklet helsesektor; Guinea har bare 15 leger per 100 000 innbyggere. Hiv/aids-ratioen var i 1997 på 2,24 prosent, men må antas å ligge høyere i dag.
Regional uro
Til tross for at Guinea er et av Afrikas fattigste land har landet kontinentets største flyktningbefolkning, anslått til mellom 4-500 000 mennesker. Høsten 2001 ble i tillegg ca 30 000 guineere hjemløse etter en storflom i september.
Flyktninger fra Sierra Leone har begynt å vende hjem, mens antallet liberiske flyktninger øker. Bare i juli 2002 flyktet 9500 liberere inn i skogene i Guinea. President Conté ble i 2002 kritisert av Human Rights Watch for å blande seg inn i den liberiske borgerkrigen gjennom å gi økonomisk støtte, ly og medisinsk hjelp til liberiske opprørssoldater fra Liberians United for Reconciliation and Democracy (LURD). Forholdet til Sierra Leone er mindre anstrengt, men i juli 2002 okkuperte guineiske soldater et landområde i Sierra Leone, etter sigende for å hindre sierra leonske opprørere fra å drive plyndringstokter inn i Guinea.