Guinea var den første afrikanske kolonien i den franske interessesfæren som ble uavhengig. I 1958 ga general Charles de Gaulle de franske koloniene valget mellom umiddelbar løsrivelse uten noen form for støtte fra Frankrike, eller en langsommere uavhengighetsprosess under fransk overoppsyn. Guinea var den eneste kolonien som valgte den første løsningen, noe som resulterte i at Frankrike ødela så godt som alt som fantes av moderne infrastruktur i landet. Franske embetsmenn gikk så konkret til verks som til å helle sement i vannklosettene før de reiste.
Demokratiet i Guinea
I et verdenspolitisk klima preget av den kalde krigens logikk hadde daværende president, Ahmed Sekou Touré, lite annet valg enn å knytte seg politisk til samarbeidspartnere på den østlige siden av jernteppet. Guineas regime klassifiseres dermed, med varierende riktighet, som «sosialistisk». 1990-tallet har vært demokratiseringens tiår på det afrikanske kontinent, og også Guinea har for første gang avholdt flerpartivalg. Derfra til å klassifisere landets regime som «demokratisk» er likevel en sannhet med modifikasjoner. General Lansana Conté har sittet ved makten siden Sekou Tourés død i 1984. Han har vunnet to omstridte valg, henholdsvis i 1993 og 1998, og ble forsøkt avsatt ved et militærkupp i 1996. Partistrukturen i Guinea er svak, men opposisjonen mot Contés regime er voksende.
Ikke minst har fengslingen av opposisjonsleder Alpha Condé, dagen etter valget i 1998, bidratt til dette. Condé, som ikke er militær, men akademiker med bakgrunn fra Sorbonne-universitet i Paris, ble i første rekke fengslet for å ha forsøkt å flykte til Elfenbenskysten. Etter å ha blitt holdt i varetekt uten lov og dom, startet omsider rettssaken mot ham i april 2000. I september ble han dømt til fem års straffarbeid, for angivelig å ha oppfordret til kuppforsøk og vold. 47 andre opposisjonelle står også for retten og internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner som Amnesty International kritiserer Guinea for manglende rettssikkerhet, tortur og forakt for politisk og sivil ytringsfrihet.
Økonomi
Guinea regnes blant verdens fattigste land til tross for stort potensiale i jordbruks-, gruve- og vannkraftsektoren. Landets viktigste eksportartikler er bauxitt og aluminium, gull og diamanter - råvarer som har hatt en synkende tendens på verdensmarkedet. Under Contés regime har økonomien gjennomgått en gradvis liberalisering, under oppsyn av Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF). Liberaliserings- og privatiseringspolitikken har skutt særlig fart den siste perioden av 1990-tallet, og Guinea er nå inne i sin andre strukturtilpasningsfase.
Guinea eksporterer 70 prosent av sine råvarer til EU og USA. USA tar det meste av mineralproduksjonen, mens EU importerer diamanter og gull. EU – og spesielt Frankrike, USA, Japan og nabolandene i Economic Community of West African States (ECOWAS) er de viktigste importlandene for Guinea.
For siste havdel av 1990-tallet rapporterer både Verdens handelsorganisasjon (WTO) og de internasjonale låneinstitusjonene om bedret handelsbalanse, effektivisering av statsadministrasjonen og en økonomisk vekst på i overkant av fire prosent.
Sosiale forhold
Til tross for denne tilsynelatende veksten regnes likevel 40 prosent av befolkningen å leve i fattigdom, spesielt på landsbygda. 80 prosent av befolkningen lever av jordbruk, men befolkningsveksten i byene er sterkt stigende. Uformell sektor regnes å bidra med 60 prosent av BNP og står for 90 prosent av arbeidsplassene utenom jordbruk og statlig tjeneste, hovedsakelig i handel og bilreparasjon.
Guinea får relativt god karakter hva angår satsing på utdanning. Antallet analfabeter er mer eller mindre halvert og 47 prosent av barn i skolepliktig alder fikk i 1996 undervisning. Både helse- og undervisningssektoren er imidlertid et langt lerret å bleke.
Politisk uro
Massiv vold mot flyktninger skaper frykt for at Guinea skal dras inn i den brutale voldsspiralen som har preget denne delen av Vest-Afrika det siste tiåret. Til tross for at Guinea er et av Afrikas fattigste land har landet kontinentets største flyktningebefolkning. Blant dem er 330.000 flyktninger fra Sierra Leone og i overkant av 100.000 flyktninger fra Liberia.
Landets gjestfrie omdømme fikk imidlertid et kraftig skudd for baugen da president Conté i september 2000 beordret å ringe inn flyktninger og sende dem hjem dit de kom fra. Conté forsvarer sin voldsbruk med at landets dårlige økonomi og politiske problemer skyldes flyktninger han mener konspirerer med opprørselementer i sitt eget land. De borgerkrigsherjede nabolandene Liberia og Sierra Leone beskylder på sin side Guinea for å huse opprørere mot egne regjeringer.
Lansana Conté går av som president ved neste valg som holdes i 2003. Hans siste år ved makten kan bli de mest ustabile i hans lange regjeringstid, ikke minst fordi han står overfor en reell fare for at også Guinea i økende grad vil bli involvert i de voldelige oppløsningstendensene i denne delen av Vest-Afrika.