Gabons president, El Hadj Omar Bongo Ondimba, kom til makten i 1967. Etter over 40 år ved makten er han dermed blant verdens lengst regjerende statsledere og den regjeringslederen som har sittet lengst ved makten i Afrika. Bongo Ondimba leder /k/Parti Démocratique Gabonais (PDG),/k/ som var det statsbærende partiet fram til begynnelsen av 1990-tallet, da Gabon var en ettpartistat. Bongo Ondimba og PDG har vunnet alle valg etter innføringen av flerpartisystem.Valgseirene har uten unntak blitt møtt med anklager om valgfusk fra opposisjonen.
Anklager om valgfusk
Bongo Ondimba stilte som kandidat til sin tredje periode som president etter innføringen av flerpartisystem ved valget i desember 2005, og vant med nesten 80 prosent av stemmene. Motkandidatene var Pierre Mamboundou fra /k/Union du Peuple Gabonais (UPG)/k/ og Zacharie Myboto, som forlot PDG i 2001. Sammen med andre representanter fra opposisjonen hevdet de nok en gang at Bongo vant ved hjelp av juks og udemokratiske metoder, men internasjonale valgobservatører erklærte denne gangen at valget hadde vært fritt og rettferdig.
Presidenten er valgt for perioden frem til 2012. Han vil da være 77 år, og det er mange spekulasjoner om hvem som seiler opp som hans politiske arvtaker. Presidentens sønn Ali Bongo, som i dag er forsvarsminister, fremstår som en klar favoritt. Bongo Ondimba på sin side understreket imidlertid etter valget i 2005 at det slett ikke er sikkert at det er behov for noen etterfølger, siden han ”hvis Gud gir ham styrke” stiller som presidentkandidat i 2012 også.
Gabon har hatt legale opposisjonspartier i nesten 15 år, men ingen av disse har ennå lykkes i å fremstå som et realistisk alternativ til PDG. Ved valget til nasjonalforsamling i 2006 stilte rundt 50 opposisjonspartier til valg. 40 av disse var med i en koalisjon som støttet opp under regjeringspartiet PDG. PDG vant 81 av 120 seter i parlamentet. De viktigste opposisjonspartiene er Union du Peuple Gabonais (UPG) og Union Gabonais de la démocracie et developpement (UGDD).
Det politiske systemet er preget av et sterkt presidentembete. Presidenten kan oppløse nasjonalforsamlingen og innkalle til nyvalg, samt utpeke statsråder og ledere for statlige og halvstatlige selskaper. Det er som regel også uproblematisk for presidenten å få gjennomslag for sine lovforslag i nasjonalforsamlingen.
Rikt land - skjev fordeling
Gabon er et lite land med bare 1,3 millioner innbyggere. Befolkningen er sammensatt av over 40 etniske grupper. Landet har likevel unngått sterke etniske konflikter, og de politiske partiene er heller ikke umiddelbart etnisk basert. Samtidig har det gjennom hele Bongos regjeringstid vært en sterk tendens til favorisering av presidentens egen etniske gruppe, bateke, og andre grupper fra de sørlige delene av landet. Dette har vist seg gjennom plassering av offentlige investeringer og rekruttering til sentrale posisjoner, spesielt innen hæren og sikkerhetsstyrkene.
På grunn av store oljeressurser er landet rikt i afrikansk målestokk, med et brutto nasjonalprodukt (BNP) per innbygger som er over fire ganger høyere enn de fleste land i Afrika sør for Sahara. Oljesektoren utgjør om lag 50 prosent av BNP. Økonomien i landet er dermed svært sårbar for svingninger i oljeprisene og avhengig av at produksjonen opprettholdes. Alle prognoser sier at dette kommer til å bli vanskelig i fremtiden, selv om den økonomiske situasjonen har vært noe forbedret det siste året, takket være høye oljepriser. Gabon har på tross av oljeproduksjonen hatt problemer med å takle høy utenlandsgjeld, og IMF er blant dem som påpeker nødvendigheten av at Gabon utforsker alternative kilder til økonomisk inntjening. De andre tradisjonelle inntekstkildene, magnesium og tømmer, er tilsvarende utsatt for svingninger i de internasjonale markedene, og regjeringen har startet mer planmessig arbeid for å øke fokus på fiskeri, jordbruksressurser og turisme.
Barn på skole
På tross av landets nasjonale velstand er det store utfordringer i forhold til fattigdom i Gabon. Både statens inntekter og det offentlige tjenestetilbudet er svært skjevt fordelt, i den rurale befolkningens disfavør. Rundt halvparten av befolkningen lever under fattigdomsgrensen. 88 prosent har tilgang på rent vann. 63 prosent av befolkningen regnes som lesekyndige. Grunnleggende utdannelse skal i prinsippet være tilgjengelig for alle, og andelen barn i skolepliktig alder som begynner på skolen ligger mellom 80 og 90 prosent. Forventet levealder har økt fra 54 år i 2006 til 56 år i 2008, men problemer knyttet til Hiv og Aids er økende. Multilaterale donorer forsøker å dirigere Gabons ressurser mot fattigdomstiltak, bedre fordeling av sosiale tilbud og bedre offentlig styring.
Opprettholdelsen av innbyggernes menneskerettigheter er bedre enn i mange av nabolandene, men brudd forekommer. Det rapporteres om tilfeldige arrestasjoner og vold, selv om det ikke har vært meldt om politiske fanger det siste året. Fengselsforholdene er svært dårlige, og det forekommer tilfeller hvor personer blir sittende fengslet svært lenge uten dom. Vold mot og diskriminering av kvinner er et problem, og i de siste årene har det vært rettet fokus mot menneskesmugling av barnearbeidere fra nabolandene.
Hårfin balanse
Pressen er svært politisert og regjeringen dominerer mediene i landet med kontroll over to fjernsynsstasjoner, to radiostasjoner og én dagsavis. Ukeavisene, som er dominert av opposisjonen, kommer ut regelmessig, men det har vært eksempler på at regjeringen forsøker å sensurere ved å hindre utgivelse og distribusjon, avsette redaktører og drive selektiv økonomisk støtte av avisene. Det eksisterer en hårfin balanse i forhold til hvilken type kritikk av sittende regjering som aksepteres, og åpen kritikk av presidenten har i flere tilfeller medført direkte represalier mot redaktør og avis.
Domstolene er ifølge grunnloven uavhengige, men i praksis er de sterkt påvirket av regjeringen, i og med at justisdepartementet utnevner og avsetter dommere. Korrupsjon er også et problem i rettssystemet.
Fremtidsutsiktene i Gabon knytter seg hovedsakelig til to forhold. For det første er det nødvendig å vri økonomien i andre retninger enn oljeindustrien, siden dette er en ressurs som uavvendelig kommer til å ta slutt. For det andre vil det være spennende å se om Bongo Ondimba omsider gir fra seg makten og hva som i så fall kommer til å skje når Papa Bongos æra er over.