Gabon har siden 1967 blitt styrt av Parti Démocratique Gabonais (PDG) under ledelse av president Omar Bongo. På begynnelsen av 1990-tallet gjennomgikk landet en liberaliseringsprosess hvor det ble åpnet for økte politiske rettigheter og flerpartisystem. PDG gikk seirende ut av valg til lovgivende forsamling både i 1990 og 1996. Ved presidentvalget i 1993 vant Omar Bongo med 51 prosent av stemmene og ble i 1996 gjenvalgt med 66 prosent. Det har blitt gjort forsøk på å inkludere opposisjonen i koalisjonsregjeringer, men dette har vært vanskelig grunnet uenighet om fordeling av ministerposter og påfølgende boikott fra enkelte av opposisjonspartienes side. Både gjennomføring og valgresultat har vært kritisert av opposisjonen.
President Bongo har møtt hard kritikk både fra opposisjonspartiene, sosiale bevegelser og presse angående forvaltningen av landets ressurser og manglende respekt for politiske rettigheter. Likevel har presidenten en stabil posisjon, noe som i hovedsak har vært basert på landets relative velstand og fordeling av goder til politisk viktige grupper. Bongo har også basert sin legitimitet på sin rolle som et samlende element i forhold til mulige konflikter mellom de ulike etniske gruppene i landet. I tillegg til dette har Bongo hatt en sterk posisjon i forhold til vestlige regjeringer, spesielt Frankrike.
Splittet opposisjon
Opposisjonen i Gabon er preget av mange små partier og interne stridigheter. De viktigste opposisjonspartiene er Rassemblement National des Bûcherons (RNB), Union du Peuple Gabonais (UPG) og Parti Gabonais du Progrès (PGP). RNB er ledet av Paul M’ba Abessole som ledet Gabons eksilopposisjon MORENA fra 1981. Det har vært flere forsøk på å danne koalisjoner mellom opposisjonspartiene for å skape et solid alternativ til PDG, uten at dette har lykkes. På tross av dette fungerer opposisjonen som en kontrollinnstans overfor regjeringen.
Fagbevegelsen i Gabon er ikke spesielt sterk, men den spilte sammen med studentorganisasjoner en viktig rolle i å presse frem politiske reformer. I de senere årene har fagbevegelsen og studentene stått i spissen for flere streiker og demonstrasjoner, hovedsakelig som reaksjon på forverrede materielle forhold. Fagbevegelsen har de siste årene begynt å konsentrere seg om spørsmål som er mer direkte knyttet til forhold i arbeidslivet.
Økonomisk og sosial situasjon
Gabon er et rikt land i afrikansk målestokk. Rikdommen er imidlertid svært ujevnt fordelt. Gjennomsnittlig forventet levealder er lav, ca 55 år, og landet har høyere spedbarnsdødelighet enn de langt fattigere nabolandene. Befolkningens tilgang til grunnleggende behov som rent drikkevann og sanitære forhold er relativt god i forhold til andre afrikanske land, men dårlig i forhold til landets inntektsnivå. Et problem er stadig økende tilflytting til byene. Arbeidsledigheten har tradisjonelt vært lav, men har økt etter nedskjæringer i offentlig sektor.
Utbyggingen av helsetilbudene er blitt bedre de senere årene, men en svært stor del av tilbudet er konsentrert i områdene rundt Libreville. 37 prosent av befolkningen regnes som lesekyndige. 75 prosent av barn i skolepliktig alder går i grunn- og videregående skole, 3 prosent tar høyere utdanning. Det finnes to universiteter i landet.
Situasjonen for menneskerettigheter er relativt god. Det er likevel blitt rapportert en del tilfeller av vilkårlige arrestasjoner av politisk opposisjonelle. Politisk ytring blir til en viss grad styrt av regjeringen, og aviser og radiostasjoner tilknyttet opposisjonen har opplevd å bli stengt flere ganger.
Gabon er et land rikt på naturressurser, fremfor alt olje. De store oljeforekomstene har ført til at BNP per innbygger er blant de høyeste i Afrika. Oljen blir stort sett utvunnet av utenlandske selskaper som betaler leie for tilgang til disse ressursene. I 1998 sto olje for 69 prosent av landets totale eksport og 42 prosent av statens inntekter. Avhengigheten av olje gjør at landet er svært sårbart overfor internasjonale svingninger i oljeprisene. Produksjon av landbruksprodukter er lav, og Gabon er avhengig av å importere viktige matvarer.
På grunn av fall i oljeprisene på midten av 90-tallet er den økonomiske situasjonen blitt vanskeligere. I tillegg er oljeproduksjonen synkende. Landet sliter med høy utenlandsgjeld og har gjennomgått strukturelle tilpasningsprogrammer siden midten av 1980-tallet. Gjennomføringen av disse programmene har vært varierende, og regjeringen har vært i flere forhandlinger med Verdensbanken for å få fornyede lån og garantier. Fra de internasjonale finansin-stitusjonenes synspunkt, har Gabon pekt seg ut i positiv retning ved privatisering av flere statlige foretak som jernbane og energiverk. Det arbeides med å privatisere flere foretak i løpet av 2000.
Presset fra de internasjonale finansinstitusjonene og bilaterale donorer har konsentrert seg rundt økonomisk liberalisering. Det har i liten grad vært knyttet økonomiske betingelser til den politiske utviklingen i landet.
Fremtid
Økonomisk sett ligger utfordringen i å utvikle flere deler av økonomien enn oljesektoren. Politisk er det største spørsmålet knyttet til mulighetene for et maktskifte. Valg til lovgivende forsamling blir avholdt i 2001/2002, og neste presidentvalg er i 2005. Spørsmålet er om opposisjonen klarer å samle ressursene og etablere et alternativ til Bongo og PDG, og om regjeringen vil følge demokratiske spilleregler.