Den politiske situasjonen i Togo har siden president Gnassingbé Eyademas maktovertakelse i 1967 i stor grad blitt formet av hans partiapparat, Rassemblement du Peuple Togolais (RPT). De største opposisjonspartiene Comité d’Action pour le Renouveau (CAR) og Union Togolaise pour la Démocratie (UTD), har i lengre perioder blitt undertrykt av regjeringspartiet RPT. Flere opposisjonsledere er fengslet eller i eksil. President Eyadema har tidligere hatt en god del støtte i folket, men de siste årene har manglende demokratisering ført til at han har mistet mye troverdighet, samtidig som opposisjonen vokser.
Politisk stillstand
Andre politiske partier enn RPT ble først lovlige i 1991, og en grunnlov bygd på demokratiske prinsipper ble vedtatt i 1992. Opposisjonspartiet CAR vant for første gang parlamentsvalget i 1994, men president Eyadema utnevnte det mindre opposisjonspartiet UTDs leder, Edem Kodjo, til statsminister. Partiet ble raskt upopulært ettersom det ble tvunget til å innta en vennlig holdning til presidentens politikk.
I presidentvalget i 1998 skulle Eyadema for første gang konkurrere med fem andre kandidater, deriblant Gilchrist Olympio, sønn av Togos første president Sylvanus Olympio. Eyadema erklærte seg som vinner, men valget ble ikke anerkjent av valgobservatører fra EU. Forholdet mellom presidentens parti og opposisjonen har de siste tre årene blitt stadig verre, og parlamentsvalget i mars 1999 ble boikottet av opposisjonen. Resultatet ble naturligvis en klar seier til RPT. Etter forhandlinger mellom regjeringspartiet, opposisjonen og internasjonale valgobservatører ble det bestemt at et nytt parlamentsvalg skulle avholdes i april 2000. Dette valget har stadig blitt utsatt. I juni 2002 ble statsminister Agbeyome Kodjo og hans regjering avsatt av Eyadema, som samtidig annonserte at det lenge planlagte parlamentsvalget skulle avholdes innen få måneder. I skrivende stund har valget enda ikke blitt avholdt.
Økonomi og velferd
En forsiktig økonomisk vekst på slutten av 1990-tallet har ikke gitt de forventede resultater, og planlagte reformer innen utdanning og helse har latt vente på seg. Landet scorer lavt på økonomiske statistikker, men har klart å stabilisere økonomien etter opprør og generalstreiker fra 1991 til 1994. Den politiske krisen i 1993 førte til at all bilateral bistand fra vestlige land ble stanset. De siste årene har imidlertid en del land lettet på sanksjonene og gjenopptatt handels- og bistandssamarbeidet. Inflasjonen er i dag lav, og eksporten økende. Den økonomiske veksten de siste årene har vært minimal, men er et skritt i riktig retning. Økonomien er sårbar, da den er basert på eksportinntekter fra noen få råvarer.
Helse- og utdanningstilbudet til befolkningen er noe bedre enn for bare få år siden, men reformer planlagt på 1990-tallet er ikke gjennomført. Over 50 prosent av befolkningen over 15 år kan lese og skrive. Landets eneste universitet er i dårlig forfatning og har tidvis vært stengt på grunn av studentopprør. Flere studentpolitiske ledere sitter fengslet.
Stadige brudd på menneskerettighetene
Amnesty International har de siste årene avslørt flere menneskerettighetsbrudd, særlig manglende rettssaker og brudd på ytringsfriheten. Mediene i nabolandene Ghana og Benin intervjuer jevnlig togolesiske opposisjonspolitikere og kulturpersonligheter i eksil.
En internasjonal kommisjon ble i 2001 opprettet av FN og OAU for å etterforske de påståtte massemordene i forbindelse med presidentvalget i 1998. Kommisjonen konkluderte med at grupperinger fra presidentens sikkerhetsstyrker og militæret stod bak tortur og massedrap av flere hundre aktivister og opposisjonspolitikere. Myndighetene i Togo lovet vitnene immunitet i forbindelse med etterforskningen. Likevel har flere blitt forfulgt, og noen har dratt i eksil.
Media
Togos eneste TV-kanal er statseid. Det samme er landets eneste dagsavis og de fleste radiostasjoner. Mediene var underlagt streng sensur til 1998. Selv om en grunnlovsendring åpnet for full pressefrihet, blir ikke dette fulgt i praksis. Uavhengige journalister blir forfulgt og arrestert. Private publikasjoner og aviser blir konfiskert og ødelagt av politiet. Kringkastingen støtter regjeringens politikk og driver liten eller ingen uavhengig journalistikk. Journalister fra den ukentlige opposisjonsavisa Le Combat du Peuple blir sjikanert og sensurert.
Det kan virke som om Eyademas sporadiske forsøk på å demokratisere styresettet bare blir gjennomført for å imøtekomme press fra det internasjonale samfunnet. Dette presset har imidlertid vært svært svakt, og Togo mottar støtte fra flere vestlige land som på 90-tallet frøs all bistand på grunn av politisk uro. Særlig Frankrike har blitt kritisert av andre europeiske land for å aktivt støtte Eyademas regime både politisk og økonomisk. Eyadema har imidlertid fått kritikk av både Frankrike og resten av EU-landene for sin økonomiske støtte til UNITA-geriljaen i Angola.
Den politiske utviklingen de neste årene avhenger særlig av om president Eyadema velger å gå av ved presidentvalget i 2003, slik han tidligere har lovet. Press fra bistandspartnere, menneskerettighetsorganisasjoner og opposisjonen har ført demokratiet små skritt i riktig retning. Eyadema har selv uttalt at det afrikanske demokratiet er i stadig utvikling, men at det utvikler seg på sin egen måte – og ikke som en kopi av det vestlige demokratiet.