São Tomé og Príncipe er på overflaten et relativt rolig land. Men det politiske livet er konfliktfullt og vanskelig å følge. Siden valget i 2006 har landet nå fått sin tredje regjering. De siste årene har ingen partier fått flertall i parlamentet, og ulike mindretallsregjeringer har vært avhengige av ustabile koalisjonsavtaler med sine konkurrenter.
I juni 2008 dannet Moviemento de Libertacão de São Tomé e Príncipe-Partido Social Demócrata (MLSTP-PSD) en ny koalisjonsregjering med Rafael Branco som ny statsminister. Partido da Convergência (PCD) og Movimento Democrático Forcão da Mudanca-Partido Liberal (MDFM-PL) er koalisjonspartnere i regjeringen. Den forrige regjeringen hadde sittet i rundt tre måneder, og det er uklart hvor lenge den sittende vil holde.
President Fradique de Menezes, som ble gjenvalgt i juli 2006, er en stabiliserende kraft i den ellers kaotiske politikken. President Menezes har bakgrunn som næringslivsmann som betalte gode priser ved oppkjøp av kakao og tjente godt på sementimport.
Utover de ulike stridende politiske partiene og fløyene er det sivile samfunnet og fagbevegelsen svake, men så er også befolkningen – vel 150.000 - Afrikas nest minste.
Mytteri og inflasjon
I oktober 2007 begikk det halvmilitære politiet – de såkalte ninjas – mytteri og tok kontroll over det nasjonale politiets hovedkvarter. Ninjaenes krav var betaling av utestående lønn tilbake til 2003. En person ble drept da militæret tok bygningen tilbake etter at forhandlinger brøt sammen. Mytteriet falt sammen med sterk offentlig misnøye med høy inflasjon.
Konflikten minner om et militærkupp i 2003, hvor militæret tok kontrollen i en uke, før de ga tilbake makten til de folkevalgte. Kuppmakerne fikk siden amnesti; konflikter på São Tomé blir aldri veldig voldsomme.
Inflasjonen har holdt seg høy de to siste årene på grunn av internasjonale høye priser på olje og mat. Den vil trolig havne på 30 prosent i snitt for 2008. Korrupsjon er et annet viktig og tilbakevendende tema på øyene.
Kommer oljen?
Håp om olje i farvannene nord for Príncipe har skapt et lite oljeeventyr på øyene de siste ti årene, og en forventning om raske inntekter og en framtid som Afrikas Dubai. Landets møte med internasjonale oljeselskaper og oljegiganten Nigeria i nord ble likevel vanskelig. Luis Prazeres, den første oljeministeren og senere direktør for oljedirektoratet, fikk jobben fordi han som utdannet flyver kunne engelsk. Oljebransjen har siden både korrumpert politikere og skapt inflasjon og skaffet seg svært gode kontrakter på bekostning av Sao Tomés befolkning.
I 2006 ble det varslet funn av olje i den mest lovende oljeblokken i delingssonen mellom São Tomé og Príncipe og Nigeria. Myndighetene har lovet oljeproduksjon innen få år, mens oljeselskapene selv har tonet ned verdien av oljefunnene. Det norske Olje for utvikling-programmet under Norad har samarbeidet med landets myndigheter med mål om å skape en åpen og god oljeøkonomi. Det er likevel usikkert om det noen gang vil bli kommersiell oljeproduksjon på øyene, selv om håpet om olje vil leve videre hos næringsliv og myndigheter i flere år.
Uavhengig av oljen har landet et behov for å skape en sterkere og mer allsidig økonomi. Landets økonomi er ifølge Economist svært liten, med et BNP på bare 144 millioner dollar i 2007. Det meste av økonomien foregår i tjenesteytende næring. Utover dette er jordbruk og fiske viktige sektorer. Økonomien er avhengig av plantasjejordbruk, og eksport av kakao står for 80 prosent av eksportinntektene. Til gjengjeld går 57 prosent av landets inntekter ut av landet igjen for å betjene lån. Sao Tomé har en svært høy utenlandsgjeld i forhold til folketallet.
Veinettet dekker de viktigste delene av øya São Tomé, men er slitt. Men det er håp om at den lille turistsektoren kan vokse seg større; landet er vakkert og har lav kriminalitet.
Sammensatt befolkning
São Tomé og Príncipe har en liten befolkning, sammensatt av en blanding av etterkommere etter portugisere og etter slaver og kontraktsarbeidere fra Kapp Verde, Angola og Mosambik, som ble brakt til øyene for å jobbe på de portugisiske jordbruksplantasjene.
Variasjonene gjør størst utslag i ulike dialekter og kreolspråk, for øvrig er det ingen større motsetninger innad i befolkningen. Befolkningen har dårlig råd, men det er lite av den skrikende fattigdom man kan se i andre fattige land. En stor del av befolkningen jobber med jordbruk eller fiske, hvor man har tilgang på mat.
Befolkningen er generelt fattig og med lav inntekt. Men FN plasserer São Tomé og Príncipe på 123. plass av 177 land på sin skala for menneskelig utvikling. Dette er en høy plassering i forhold til mange andre afrikanske land.
Gjennomsnittlig levealder er ca 65 år og lesekyndigheten ligger på 85 prosent. São Tomé og Príncipe har vært mye plaget av malaria, noe som gir landet en høy barnedødelighet. Hiv/aids-tallene er foreløpig ikke alarmerende. Ifølge Economist var det i 2006 offisielt bare 214 personer med aids, mens det totale tallet hiv-positive trolig er høyere.
São Tomé og Príncipe har egen statlig tv-kanal og flere aviser på portugisisk. Sensur eller politisk undertrykking er ikke et tema. Landet har en levende musikkindustri, og musikkvideoer fra øyene blir spredd i mange andre afrikanske og portugisisktalende land.
Det store spørsmålet for São Tomé og Príncipe vil i flere år framover dreie seg om olje. Hvis det viser seg at det finnes olje, vil det trolig være lite, og det vil avhenge av ustabile oljepriser om det er kommersielt drivverdig. Landet er derfor avhengig av å utvikle andre sektorer av økonomien. Med en vakker natur og et fredelig samfunn er en bærekraftig turistindustri et mulig alternativ.