Sosialistpartiet Seychelles People’s Progressive Front (SPPF) kan feire 30 år ved makten i 2007. France-Albert René tok makten ved kupp i 1977. Ettersom Grunnloven forbyr tre presidentperioder, overlot President René presidentkandidaturet til sin visepresident James Michel i april 2004, men han innehar fortsatt en nøkkelrolle i politikken som SPPFs formann.
Etter at flerpartivalg ble innført i 1993, har SPPF vunnet alle tre parlamentsvalg og de fire presidentvalgene, med stadig knappere margin til opposisjonen. Ved siste parlamentsvalg i desember 2002 vant SPPF 23 seter med 54 prosent av stemmene, mot det liberale opposisjonspartiet Seychelles National Party (SNP)s 11 seter med 43 prosent av stemmene. Internasjonale observatører stemplet valget som fritt og rettferdig.
Presidentvalget i 2006 ble et tett løp mellom SPPF-kandidat James Michel og SNP-kandidat Wavel Ramkalawan. Michel gikk av med seieren etter å ha fått 54 prosent av stemmene, mot Ramkalawans 46 prosent. Seychellenes president har svært mye makt, ettersom han fungerer både som statsoverhode og regjeringsoverhode. Regjeringen deler dessuten lovgivende makt med parlamentet.
Dominerende regjeringsparti
SPPFs satsing på utdanning, helse og boliger har bidratt til å gi partiet et solid velgergrunnlag. Opposisjonen, med SNP i spissen, vinner stadig terreng. SNP ønsker privatisering og frihandel. I tillegg tilbyr partiet også populistiske tiltak for de lavtlønte, og har dermed kunnet sanke stemmer i skyggen av den sviktende økonomien de siste årene.
SPPF har en svært dominerende posisjon, en arv fra tiden som landets eneste tillatte parti, og det er lite rom for påvirkning gjennom andre organisasjoner. Fagbevegelsen er splittet i tre mellom en regjeringslojal fagbevegelse, en opposisjonsvennlig og en uavhengig. Fagbevegelsen spiller en mindre rolle på øyene, der over 80 prosent av arbeiderne er uorganiserte.
Høyt utviklingsnivå
Seychellene figurerer som eneste afrikanske på FNs utviklingsprograms liste over land med «høy menneskelig utvikling», foran land som Bulgaria, Mexico og Cuba. Forventet levealder er 72 år i snitt, 77 for kvinner. SPPF har satset stort på utdanning og helse, noe som har ført til en befolkning uten analfabetisme, en lærertetthet på imponerende 15 til 1, og Afrikas beste helsevesen. Studenter må til utlandet for å gå på universiteter, men det finnes en rekke høgskoler på øyene. Helseutgiftene overgikk utdanningsutgiftene for første gang i 2004. 10 prosent av statens utgifter går til helse, og 9 prosent til utdanning. Økte helseutgifter er en naturlig følge av en stadig eldre befolkning.
Det er ingen rapporter om alvorlige menneskerettighetsbrudd på Seychellene. Presidenten har full kontroll over sikkerhetsapparatet, og har med få unntak monopol i media. Selv om begge opposisjonspartiene gir ut et utvalg av nyhetsbrev, er det bare én betydelig opposisjonsavis, ukeavisen Regar. Regjeringen har saksøkt Regar for injurier en rekke ganger de siste årene.
Turister og tunfisk
Frodige grønne øyer, sølvhvite strender og krystallklare laguner gjør øyriket Seychellene et attraktivt turistmål. Turisme er en upålitelig bærebjelke i enhver økonomi, og hendelser som Golfkrigen og 11. september 2001 sendte øyrikets besøkstall til bunns. Turistene har begynt å vende tilbake, og inntektene fra turismen steg med 12 prosent i 2005.
Tunfiskeksport har siden 2000 overgått turismen i inntjening av hard valuta, og gitt økonomien et ekstra ben å stå på. Ketsjupgiganten Heinz investerte stort i et hermetiseringsanlegg for tunfisk i 1996, Indian Ocean Tuna (IOT). Produksjonen av tunfisk på boks gikk opp fra 7.500 tonn i 1995 til over 35.000 tonn i 2004. Heinz solgte sine 60 prosent (staten har 40 prosent) i IOT i 1996 til Lehman Brothers. De nye eierne går inn for å øke hermetikkproduksjonen med 30 prosent samt å bygge et fileteringsanlegg. Filetene har større verdi en tunfisk på boks. En fare for utviklingen er en stadig minkende tunfiskbestand.
Landet har hatt negativ vekst hvert år siden 2001, og hadde en gjeld på nesten 170 prosent av BNP i 2005, noe som gjør Seychellene til et av verdens mest gjeldstyngede land. President Michel uttalte etter valgseieren i 2006 at gjelden var bærekraftig. Belgia ga landet gjeldslette i 2006, men det kan sees på som et unntak. Gjeldslette kan bare oppnås gjennom Parisklubben, og da etter å ha inngått en avtale med Det internasjonale pengefondet (IMF). Reelt BNP sank med 1,5 prosent i 2005, og IMF forventer fortsatt negativ vekst i årene som kommer.
IMF argumenterer for at et åpnere investeringsklima. Gjennom åpning av økonomien og avvikling av statlige monopoler på en rekke varer, vil landet kunne gis de inntektene som trengs. Inntekter som følge av utenlandske investeringer vil også gi staten midler til en fortsatt velferdssatsing. Spørsmålet er hvor langt kreditorene er villige til å gå i retning av å kreve kutt i offentlige utgifter.
Utsikter
Parlamentsvalg må avholdes innen desember 2007. Den sentrum-høyre-orienterte opposisjonen har gode muligheter til å kunne oppnå flertall, men vil da måtte gå i en vanskelig klinsj med en president med omfattende fullmakter og hans regjering. En høyredreining vil kunne tvinge fram liberalisering og privatisering i tråd med finansinstitusjonenes krav, og mest sannsynlig ramme velferdsstaten.
*Ketil Reigstad er tidligere informasjonssekretær i Fellesrådet for Afrika, og er nå deskjournalist i Klassekampen.