På tross av massiv kritikk av regjeringspartiet for misbruk av sin sterke stilling, misbruk av valgsystemet og korrupsjon i administrasjonen, har den tredje runden med valg vært eksemplarisk. Demokratiet i Mali må sies å være konsolidert.
Valgene i 1997 ble boikottet av den radikale opposisjonen. Det gjorde gjenvalg av president Alpha Omar Konaré og regjeringspartiet ADEMA til en enkel sak den gang, og førte til partiets fullstendige dominans i parlamentet og de fleste kommunestyrer. Ved valgene i 2002 stilte de fleste partiene opp etter flere runder med forhandlinger. ADEMA ble utfordret og splittet.
Touré tilbake
Utfordreren var presidenten fra revolusjonsåret 1991-92, den karismatiske eksgeneralen Amadou Toumani Touré. Han regjerte i ett år etter at diktatoren Moussa Traoré ble styrtet tidlig i 1991, og Touré holdt så sine løfter om frie valg og sivilt styre. I 2002 måtte president Alpha Oumar Konaré fra ADEMA ifølge grunnloven gå av etter to perioder, men rivaliseringer mellom sterke personligheter og grupper innad i regjeringspartiet førte til at flere stilte opp som uavhengige kandidater mot ADEMAs offisielle kandidat Soumaïla Cissé. Den viktigste av disse var tidligere statsminister Ibrahim Boubacar Keïta.
Resultatene gav Amadou Toumani Touré 65 prosent av stemmene i andre valgrunde mot Cissé fra ADEMA, men valgdeltakelsen var svært lav. En av årsakene er at partiene står så svakt. I tillegg til at regjeringspartiet er splittet, er de fleste partiene ikke stort mer enn løselige grupperinger omkring sterke personligheter, og det finnes knapt noen ideologiske forskjeller. Valgkampen har vært ekstremt personfokusert og preget av skiftende allianser.
Også den nye presidenten Touré har startet et parti, men organisatorisk og ideologisk er det enda svakere enn de andre. I parlamentsvalget sommeren 2002 er ADEMA største parti, men har ikke lenger rent flertall. Tourés popularitet er likevel utvilsom, og internasjonalt har han stor støtte både fra den tidligere kolonimakten Frankrike og fra USA. Dette sikrer utviklingshjelpen til Mali, noe som ikke minst trengs nå når både flom og tørke truer.
Fattigdom og vekst
Takket være et stabilt regime og gode forbindelser til Europa og USA samt til enkelte rike land i Midtøsten, har Mali hatt en viss økonomisk vekst gjennom flere år. Likevel er Mali fortsatt blant et av verdens aller fattigste land, med om lag tre fjerdedeler av befolkningen under fattigdomsgrensen. Det meste av landet er ufruktbar ørken preget av det tørre og tøffe Sahel-klimaet. Forørkning og mangel på både dyrkingsjord og beiteland er hovedproblemet. I tillegg kommer svakt utbygd helse- og skolesystem, dårlige sanitære forhold og mangel på rent drikkevann samt en høy befolkningsvekst.
Malis økonomi er også svært sårbar for klimatiske endringer. I det siste har flere mennesker omkommet på grunn av regnskyll i hovedstaden Bamako og nord i landet, regnskyll som er ekstra ødeleggende på grunn av lang tids tørke. Bomull, som er landets viktigste eksport foran krøtter og gull, er kraftig berørt av tørken i år. Derimot er utvinningen av gull og andre metaller og mineraler økende, og med gode utviklingspotensialer.
Mali har styrt sin økonomi forholdsvis strengt etter Verdensbankens og IMFs økonomiske retningslinjer. Dette har gitt en viss makroøkonomisk stabilitet og god tilgang på ny kapital i form av bistand og lån, men har samtidig vært en brems på utbyggingen av sosiale goder. Svak infrastruktur, administrativ ineffektivitet og korrupsjon har også begrenset den økonomiske veksten.
Tradisjoner og migrasjoner
Mali er et overveiende muslimsk og svært tradisjonelt samfunn. Omskjæring av jentebarn er et alvorlig problem, men det får mindre oppmerksomhet enn i nabolandet Senegal. Statistikken viser at bare 12 prosent av kvinnene kan lese (mot 48 prosent av mennene), og at jentebarna fortsatt får mindre skolegang og dårligere tilgang på helsestell enn sine brødre.
Til enhver tid befinner omkring en tredjedel av Malis befolkning seg utenlands som gjestearbeidere, ifølge beregninger. De aller fleste av dem oppholder seg i Elfenbenskysten og andre afrikanske naboland, men også i Europa, USA og Asia. Tradisjonelt er de plantasjearbeidere, fiskere og handelsfolk. Det er også beregnet at disse 3-4 millioner maliere bidrar med minst like mye i overføringer til den lokale økonomien, som Mali mottar i bistand.
Rettigheter respekteres
Etter at diktatoren Traoré ble styrtet i mars 1991, ble han dømt for både korrupsjon og menneskerettighetsbrudd. Rettsystemet i Mali er betydelig styrket gjennom de siste ti årene, selv om fengselsforhold fortsatt er elendige, og menneskerettighetene respekteres i all hovedsak. Mediene er relativt frie med mange uavhengige aviser, selv om den skrevne pressen når ut til svært få.
Forholdet mellom nomader og fastboende i nordområdene har vært konfliktfylt i mange år. Det var nærmest borgerkrig tidlig på 1990-tallet, og situasjonen var igjen alvorlig fra høsten1999 fram mot sommeren 2000, med stadige sammenstøt og økende voldsbruk. Etter forhandlinger, press og inkorporering i den nasjonale hæren er likevel opprørsgruppene passivisert og situasjonen stabilisert.
*Inge Amundsen er statsviter og forskningsleder ved Chr. Michelsens Institutt i Bergen. Han har demokratisering, komparativ politikk, korrupsjon og det fransktalende Vest-Afrika som spesialitet.