Libya kommer temmelig høyt opp på FNs indeks for menneskelig utvikling (HDI), som måler utdanning, levestandard og levealder. I 2009 kom landet på 55. plass, som beste land i Afrika. Dette skyldes ikke bare at oljeinntektene har gitt de vel seks millionene innbyggere en relativt høy levestandard – bruttonasjonalprodukt per hode er på linje med Russland, Mexico og Chile. Det som virkelig trekker opp, er en svært høy skoledeltakelse: Målt i andel barn og unge under utdanning ligger Libya på nivå med Island og Frankrike. Ifølge World Education News & Reviews fra 2004 er drøye 30 prosent av befolkningen under utdanning, og landet har over 270 000 universitetsstudenter. Det er mer enn i Norge.
Utdanning i Libya er gratis og obligatorisk opp til videregående nivå. Landet har en rekke universiteter og høyskoler, og høyere utdanning finansieres over statsbudsjettet.
Inn i varmen
Libyas oljeinntekter har selvsagt gjort det enklere å finansiere skoletilbudet. Og økonomien har hatt et oppsving etter at Libya ble tatt inn igjen i den vestlige varmen.
I 2003 ga landet opp sitt program for å utvikle masseødeleggelsesvåpen. Libyske myndigheter tok også ansvaret for Lockerbie-bombingen i 1988, der 270 mennesker mistet livet, og gikk med på å betale 2,7 milliarder amerikanske dollar i erstatning til de etterlatte. En libysk statsborger, Abdelbaset Ali Al-Megrahi, ble dømt for å ha stått bak terrorhandlingen og satt i skotsk fengsel.
Og dermed ble Libya, som på 1980-tallet var regnet som en av verdens fremste støttespillere for terror, fjernet fra USAs liste over terrorstater. Nå er landet valgt inn i FNs sikkerhetsråd, og de økonomiske sanksjonene mot landet er opphevet. I 2008 reiste Condoleezza Rice til Libya som den første amerikanske utenriksminister siden 1953.
De siste årene har veksten i libysk økonomi vært på over 6 prosent årlig. En rekke økonomiske reformer er gjennomført for å integrere landet i den globale økonomien. Mange statsstyrte bedrifter er privatisert, internasjonale oljeselskaper har kommet tilbake og stadig flere turister finner nå veien til Libya.
Alt er likevel ikke bare økonomisk velstand. Sysselsettingen er den laveste i regionen med over 20 prosent arbeidsledige. Og landets egen forsyning av mat og rent vann er begrenset. Mesteparten av maten er importert, og nesten hver tredje libyer mangler tilgang til rent drikkevann.
Fortsatt særegen
Libyas leder Moammar Gadaffi er nå den afrikanske statslederen som har sittet lengst. Han overtok makten i 1969. Og han har gått en lang vei fra 1980-årene, da Newsweek omtalte ham som ”verdens farligste mann,” til sin mer stuerene rolle i dag.
Men fortsatt er han en markant og særegen figur, med store ambisjoner for seg selv og Libya. Da han i 2009 ble valgt til leder for Den afrikanske union, kunngjorde han at han fortsatt ville arbeide for opprettelsen av ”Afrikas forente stater,” og han har fått kronet seg selv som ”kongen av Afrikas konger.” Han har også vært raus med pengegaver til mange land sør for Sahara, og mange afrikanske migranter har kommet til Libya for å finne jobb eller for å reise videre til Europa. FN anslår at i overkant av 10 prosent av befolkningen i Libya er innvandrere.
I forholdet til Vesten er Gadaffi heller ikke blitt helt strømlinjeformet. Under en halvannen time lang tale i FN i 2009 kalte han sikkerhetsrådet for et ”terror-råd.” Han har tatt til orde for opprettelsen av en South Atlantic Treaty Organization, et slags NATO for landene i Sør. Og da Lockerbie-dømte og kreftsyke Al-Megrahi ble løslatt av humanitære grunner for å kunne dø i Libya, ble han mottatt som en folkehelt i hjemlandet.
Gadaffi har ingen formell presidenttittel. Staten styres formelt sett av veteraner fra revolusjonen og en rekke folkekomiteer og folketing. I realiteten er det meste av makten samlet hos Gadaffi og hans fargerike familie. Hans personlige livvakter, Amasonegarden, består bare av kvinner som er eksperter i kampsport og våpenbruk. En av hans sønner er profesjonell fotballspiller i Italia, en annen er leder for Libyas olympiske komité. Hans eneste datter er advokat og deltok i forsvaret av Saddam Hussein. Og sønnen Hannibal er mest kjent for flere voldelige episoder i Europa. I 2008 ble Hannibal og hans kone arrestert i Sveits, anklaget for vold mot to tjenere. Dette førte til at Libya sporenstreks boikottet sveitsisk import, kalte tilbake diplomater fra Bern og kastet sveitsiske selskaper ut fra Libya.
Sønnen Saif Al-Islam Al-Gadaffi spiller en viktig rolle i libysk politikk, selv om han bedyrer at han ikke er interessert i å overta som leder etter faren. Han driver en veldedig organisasjon som blant annet har forhandlet fri gisler fra islamister på Filippinene. Han har også stått sentralt i arbeidet for å forbedre Libyas forhold til Vesten, og har tatt til orde for reformer i libysk politikk, med mer vekt på miljøvern og menneskerettigheter.
Mange menneskerettighetsbrudd
Selv om libyerne får raust med utdanning, er det begrenset hva de får lov til å si og gjøre. Regjeringen holder streng kontroll med alt innhold i libyske medier, og har blokkert uavhengige libyske nettsteder. Folk som kritiserer landets politikk eller Gadaffi, risikerer fengsel. Uavhengige menneskerettsorganisasjoner er ikke tillatt. Etniske minoriteter blir diskriminert, og utenlandske arbeidere har begrensede rettigheter. Fengselsforholdene er dårlige, og politiske fanger har sittet fengslet i en årrekke uten dom. Libyerne kan ikke bytte ut sin regjering, og politiske partier er forbudt. Freedom House rangerer de politiske og sivile rettighetene i Libya til 7 på en skala fra 1 til 7, der 7 er minst fri.
Landfakta:
Areal: 1,76 millioner km2 (4. størst)
Folketall: 6,3 millioner
Befolkningstetthet: 3,6 per km2
Urban befolkning: 77 prosent
Største by: Tripoli - ca. 2,2 millioner
BNP per innbygger: 14430 USD
Økonomisk vekst: 6,7 prosent
HDI-plassering: 55