Kjernen i den politiske striden på Komorene har siden uavhengigheten vært fordelingen av makt og ressurser mellom den største øya, Grand Comore, og de to mindre øyene, Anjouan og Moheli. Den fjerde øya på arkipelaget, Mayotte, ønsket og fikk i 1975 fortsatt administrasjon under kolonimakten Frankrike, og har klart seg merkbart bedre enn de andre øyene. Anjouan og Moheli erklærte seg selvstendige fra administrasjonen på Grand Comore i 1997, og ba i likhet med Mayotte om å få bli fransk territorium igjen.
Separasjonsforsøket ledet til landets 19. kupp i 1999, som førte oberst Azali Assoumani til presidentmakten. Da Assoumani og hæren tok makten i 1999, hadde Organisasjonen for afrikansk enhet (OAU, etter 2002 Den afrikanske union, AU) framforhandlet den såkalte Antananarivo-avtalen, der representantene fra øyene Grand Comore og Moheli godtok en avtale om delvis autonomi for de tre øyene. Representantene for Anjouan ønsket fortsatt løsrivelse. Verken diplomati eller sanksjoner så ut til å kunne løse krisen mellom separatistene på Anjouan og militærstyret på Grand Comore, og OAU sto i august 2000 klar til å gripe inn med militærmakt. Da lyktes det oberst Assoumani å komme fram til en avtale med Anjouan, den såkalte Fomboni-avtalen. Avtalen la grunnlaget for dagens statsform, som innebærer en føderal stat, med et parlament og en president på hver øy, underordnet en nasjonal president og et nasjonalt parlament. Assoumani forlenget selv sitt presidentskap i 2002, etter et svært omstridt valg.
Valgene i 2003
I desember 2003, etter at troikaen fra Den afrikanske union (AU), Sør-Afrika, Tanzania og Zambia, hadde meklet fram den såkalte Beit-Salam-avtalen, ble det vedtatt valg til lovgivende forsamlinger på de tre øyene i mars 2004, med valg til føderal forsamling måneden etter. Valgene ble avholdt til avtalt tid, og Assoumani og hans parti, Convention pour la renaissance des Comores (CRC), tapte i alle fire valgene. CRC vant kun 11 av 55 seter i de tre forsamlingene på øyene, og kun 15 av 33 seter i den føderale forsamlingen. Føderasjonen sikrer øyene både autonomi og en tilsynelatende mer rettferdig fordeling av godene.Ved presidentvalget i mai 2006, var oberst Assoumanis tid definitivt ute, ettersom presidentembetet rullerer mellom de tre øyene, og det var Anjouans tur til å overta.
Innbyggerne på Anjouan valgte mellom 14 kandidater som stilte til forvalget i april, og tre gikk videre til nasjonalt valg. I valget i mai, hvor alle innbyggerne på Komorene stemte over kandidatene fra Anjouan, fikk forretningsmannen Ahmed Abdallah Sambi fra det islamistiske Front National de la Justice (FNJ) flertall, med 58 prosent av stemmene. Sambi er kjent som «ayatollaen», med studier i Saudi-Arabia, Iran og Sudan bak seg. Motstanderne har beskyldt ham for å ville innføre sjiamuslimsk tro på Komorene med sharia-lover og islamsk regjering, noe Sambi benekter.
Sosiale forhold
Ifølge FNs internasjonale barnefond (Unicef) (2005) er mer enn en tredjedjel av barn under fem år undervektige eller kortvokste på grunn av underernæring. En av årsakene er jernmangel hos gravide kvinner på grunn av malaria, en annen er tarmparasitter som kommer på grunn av dårlig hygiene. Likevel er helseindikatorene på Komorene bra i forhold til gjennomsnittet i Afrika sør for Sahara. Levealderen anslås nå til 61 år for barn som er født mellom 2000 og 2005. Spebarnsdødeligheten har gått betraktelig ned, fra 159 per 1000 levendefødte barn i 1970, til 59 i 2002 (gjennomsnittet i Afrika sør for Sahara er 108).
Det står ikke så bra til med utdanningssektoren på Komorene. 55 prosent av barn i skolealder begynte ifølge FNs utviklingsprogram (UNDP) på barneskole i 2004, og kun 21 prosent av barna går på ungdomskoletrinnet. UNDP anslår at mer enn ett av tre barn mellom 10 og 14 år var i jobb mellom 1995 og 2003. 44 prosent av voksne komorere kunne ikke lese eller skrive i 2002, ifølge Verdensbanken. Dermed har landet færre lese- og skrivekyndige enn for eksempel Sudan. Komorene ligger på en 132. plass på FNs indeks for menneskelig utvikling.
Økonomiske forhold
Jordbruk dominerer økonomien, men landet er likevel avhengig av matimport. De tre viktigste eksportvarene – vanilje, nellik og ylang-ylang – er sårbare for prissvingninger på verdensmarkedet. Regjeringen har oppfordret til å etablere større plantasjer og utvikling av landbrukskollektiver. Muligheten for dette er i praksis begrenset. Det er mangel på dyrkbar jord, blant annet på grunn av erosjon etter skogrydding de siste årene. Verdensbanken har foreslått større mangfold i jordbruket, med varer som pepper, kardemomme og frukt.
Den mest pålitelige eksportvaren er vanilje, der Komorene er en av de største eksportørene i verden. Produksjonen er imidlertid lite effektiv, og hver plante gir bare 100 gram vanilje, mot opp til 800 gram på øya Réunion. Eksportvolumet sank fra 144 tonn i året i 1999 til 38 tonn i 2004. Dårlige værforhold, aldrende plantasjer og synkende priser på verdensmarkedet har skylden. I 2004 falt prisene med hele 60 prosent. Kunstig vanilje har overtatt mye av markedet.
Komorene er verdens største produsent av ylang-ylang, en essens som blir brukt i parfymeproduksjon. Prisene falt på slutten av 1990-tallet, på grunn av devalueringen av indonesiske rupier. Produksjonen har ligget stabilt på 40 tonn de siste årene. Nellikinntektene er ustabile fordi verdensprisene på nellik går mye opp og ned. I likhet med vanilje er prisene avhengig av den indonesiske produksjonen. Landets nellikinntekter falt med 35 prosent fra 2001 til 2003, men tok seg noe opp igjen i 2004, men ikke nok til å bøte på store tap. Produksjonen som for det meste finner sted på Anjouan, har blitt forstyrret av de politiske urolighetene.
Landet prøver å få finansiering fra Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdensbanken gjennom å føre en økonomisk politikk tuftet på deregulering og privatisering. Jordbruket utsettes for deregulering, og det nasjonale oljedistribusjonsselskapet Société Comorienne des Hydrocarbures og teleselskapet Comtel har blitt privatisert. Komorene håper derved å bli tilgodesett gjennom finansinstitusjonenes gjeldsletteprogram (også kjent som HIPC; Heavily Indebted Poor countries), men må først ha gjennomført et program som forener fattigdomsbekjempelse og økonomisk vekst (også kjent som PRGFP; Poverty Reduction and Growth Facility Programme).
IMF slår fast at fattigdommen er på frammarsj i landet, men spår vekst dersom den upålitelige landbruksproduksjonen ikke slår feil og landet unngår nye politiske uroligheter. IMFs rapport i 2005 beskriver et voksende gjeldsproblem, med en ikke-bærekraftig gjeld på 78 prosent av BNP. Landet er dermed avhengig av å blidgjøre IMF og Verdensbanken for å kunne komme ut av gjeldskrisen.
Utsikter
Presidentvalget og fortsatt gjennomføring av Fomboni-avtalen, med en klar fordeling av landets inntekter mellom øyene, har gitt utsikter til et mer stabilt Komorene i tiden som kommer. Et uromoment er imidlertid president Sambis løfte om en «grønn revolusjon», og da mener han en revolusjon basert på islamske verdier. Dette er det grobunn for i befolkningen, men det spørs hvordan dette blir mottatt blant sekulære generaler. Økonomien er avhengig av om landet får en PRGF-avtale etter privatiseringen og dereguleringen. Det vil kunne sikre sårt trengte lån med gunstige betingelser. En «solnedgangsklausul» truer disse utsiktene. Verdensbanken og IMF vil nekte gjeldslette gjennom HIPC for land som ikke har fått en avtale med IMF innen sola går ned 31. desember 2006.
*Ketil Reigstad er tidligere informasjonssekretær i Fellesrådet for Afrika, og er nå deskjournalist i Klassekampen.