Fra frigjøringen i 1975 til 1990 regjerte Partido Africano da Independência de Cabo Verde (PAICV) som eneste parti. Flerpartistyre ble innført i 1991. Afrikas første fredelige overgang til flerpartistyre (sammen med São Tomé og Principe) ble vunnet av Movimento para a Democracia (MpD). MpD vant igjen i 1995, men tapte i 2001.
I lokalvalget i 2000 vant PAICV de viktige ordførerpostene i hovedstaden Praia og landbruksfylket Santa Catarina, begge på Santiago, hvor over halvparten av befolkningen bor. I 2001 overtok partiet regjeringsmakten etter to perioder i opposisjon. Seieren skyldtes delvis uinnfridde forventninger til den forrige regjeringen, maktmisbruk og internt rot i MpD. PAICV framstår i dag som et modernisert «kommunist»-parti, med en mer sosialdemokratisk profil. Regjeringen har hatt noen udramatiske utvidelser og utskiftninger.
Det finnes syv partier. Emigrantbefolkningen velger 6 av representantene til parlamentet, som har 72 seter. PAICV har 40 av plassene, MpD 30, og Partido da Convergência Democrática (PCD) og Partido do Trabalho e da Solidariedade (PTS) har én plass hver. Det ser ut til å være en tendens til økt regionalisering hvor MpD og PAICV henter støtte i sør (Sotavento), mens regionale partier har sin støtte i øyene i nord (Barlavento). Selv om landets politiske stabilitet ser ut til å vedvare, kan regionaliseringstendensen bli en utfordring. Lokalvalgene i 2004 vil vise i hvilken retning utviklingen går.
De største politiske debattene i 2002 dreide seg om nasjonalbankens grad av uavhengighet, om regjeringens forslag til endring av lov om statsbudsjettet, og om mistanke om valgfusk ved parlamentsvalget i 2001.
Menneskerettighetssituasjonen på Kapp Verde er bedre enn i de aller fleste afrikanske land. Det har imidlertid vært meldt om tortur av fanger, og politiet anklages for å ta for lett på barne- og kvinnemishandling. Økende voldsbruk og kriminalitet er et problem, men Kapp Verde er fortsatt et relativt trygt samfunn.
Bistandsavhengighet
Kapp Verde eksporterer fisk, hummer, noe frukt (banan) og lett industri (sko og klær). Det er små utviklingsmuligheter innenfor tradisjonell industri og jordbruk. Landet har ikke naturressurser av betydning, og kronisk nedbørmangel skaper store problemer for jordbruket. Bare rundt 15 prosent av landets 4 033 km2 er dyrkbar jord. Enda ligger noe brakk fordi eierne bor utenlands og hindrer utvikling. Regjeringspartiet PAICV har lenge ønsket en landreform. Arbeidsledigheten er rundt 20-25 prosent. BNP er 1 330 amerikanske dollar.
Kapp Verde er i dag særdeles avhengig av bistand utenfra, en avhengighet som ser ut til å vedvare i lang tid framover. Rundt 90 prosent av bistanden er tilskudd. Dette har blitt mulig blant annet fordi Kapp Verde siden frigjøringen har vært politisk stabilt og korrupsjonsnivået lavt. Økende korrupsjon er imidlertid registrert. Valutaen (kappverdiske escudos) er satt i en fast kurs i forhold til euro, og inflasjonen er under en viss kontroll.
Den relativt gode levestandarden i Kapp Verde skaper paradoksalt nok problemer med å sikre fortsatt bistand fra giverlandene. Landet er meget ømfintlig overfor eksterne forhold som kan påvirke nivået på bidrag fra giverland og emigranter. Emigrantenes bidrag utgjør rundt 16 prosent av BNP. Regjeringen satser på å få denne gruppen til å investere mer penger i landet.
Utenlandsgjelden var i 2000 på 304 millioner amerikanske dollar.Et økende budsjettunderskudd de siste årene skyldes tørkerelaterte problemer og helse- og utdanningstiltak (blant annet som følge av krav fra giverland).
Den forrige regjeringen satte i gang en privatiseringsprosess. 26 selskaper er allerede privatisert, 23 andre er planlagt privatisert innen utgangen av 2002. Det er mistanke om misligheter ved gjennomføring av enkelte salg. Salget av bensinselskapet Enacol har for eksempel versert for retten like til høsten 2002. Både den forrige presidenten, statsministeren og visestatsministeren ble innkalt til avhør etter at saken var meldt henlagt, uten at noe endelig resultat forelå per august 2002.
Helse og sosiale forhold
Myndighetene prioriterer helse og fattigdomsbekjempelse, og et større prosjekt for fattigdomsreduksjon er i gang med støtte fra Det internasjonale pengefondet (IMF). Sju prosent av statsbudsjettet går til helsetiltak. Primærhelsetjenesten er relativt godt utbygget, men det er mangel på fagutdannet helsepersonell. Tilgangen på rent vann og sanitæranlegg er fortsatt mangelfull.
19 prosent av statsbudsjettet går til utdanning. Det er tilbud om gratis skole til alle og alfabetiseringsprosenten er 77. Kapp Verde har ikke eget universitet, men tilbyr pedagogisk og teknisk utdanning på høyskolenivå. Et privat portugisisk universitet tilbyr utdanning i Praia. Myndighetenes problem er kontinuitet i utdanningen, særlig i henhold til økonomi. I dag finansieres deler av utdanningen ved hjelp av ekstern bistand.
Mange ønsker å utvandre for å søke utdanning og arbeid. Innstramningen av innvandringspolitikken i Vesten har imidlertid gjort dette vanskeligere og ført til økt befolkningsvekst.
Kapp Verde bedrer stadig sin rangering på UNDPs Human Development Report, fra 105. plass i 2000 til 100. plass i 2002. Forventet levealder er 69,7 år (kvinner 72, menn 66,2). Tørken i 2001 førte imidlertid til at avlingen i 2002 ble 23 prosent mindre, noe som fikk katastrofale følger for deler av befolkningen. I juni 2002 meldte FNs matvareprogram at vel 30 000 kappverdere var truet av sult. For første gang på over 20 år ba kappverdiske myndigheter om nødhjelp.