Den gamle landsfaderen Felix Houphouët-Boigny regjerte fra uavhengigheten i 1960 til sin død i 1993, i et Elfenbenskysten preget av økonomisk vekst og etnisk integrasjon. Men landet var samtidig preget av elitens utplyndring og stormannsgalskap, og videre av økonomisk stagnasjon. På det meste var over en fjerdedel av landets innbyggere «fremmedarbeidere» fra andre afrikanske land, med utstrakte rettigheter inkludert stemmerett lokalt. Også på ministernivå var det flere «utlendinger».
Ved den gamle mannens død i 1993 overtok Henri Konan Bédié fra regjeringspartiet Parti Démocratique de Côte d'Ivoire (PDCI), selv om to sterke rivaler forsøkte å forhindre det: Allasane Dramane Ouattara, muslim fra nord, statsminister fra 1990 til 1993 og deretter regiondirektør i Det Internasjonale Pengefondet (IMF), og Laurent Gbagbo, den evige utfordrer og «sosialist» fra en etnisk minoritetsgruppe i vest. Ved presidentvalget i 1995 sørget Bédié og PDCI for en endring i valgloven som ekskluderte Ouattara. Loven ga bare «rene» ivorianere, det vil si borgere med begge foreldre født i Elfenbenskysten, og folk som har bodd i landet de siste fem år rett til å stille til valg. Ouattaras far var født i Burkina Faso og han selv hadde tjenestegjort i Washington. Når flere partier derfor boikottet valget, fikk Bédié 95 prosent av stemmene og PDCI solid flertall i parlamentet.
Nedturen
Bédié fortsatte Houphouët-Boignys stormannsgale politikk og ble meget upopulær, bortsett fra blant PDCIs kjernevelgere i den etniske gruppa Baoulé. Han ville blant annet bygge ut sin fødelandsby til en mønsterby slik Houphouët-Boignys bygget Yamoussoukro til landets offisielle hovedstad med en basilika stor som Peterskirken i Roma, presidentpalass, kongressenter, luksushotell, partihovedkvarter, motorveier og krav om at alle store firmaer skulle ha sitt hovedkontor der.
Bédié forsøkte å befeste sin makt gjennom allianser og utskiftninger, men måtte ty til stadig mer udemokratiske midler. Ouattara og partiet Rassemblement des Républicains (RDR) hadde mye støtte blant landets 30 prosent muslimer og fra handelsstanden, og Ouattara hadde personlig støtte fra USA (som kjente ham fra tiden som regiondirektør i IMF, som «demokrat» og frihandelsforkjemper). Men den etnisk diskriminerende valgloven og arrestasjoner ble brukt for å hindre Ouattara i å stille til valg. Gbagbo og hans «sosialistiske» opposisjonsparti Front Populaire Ivoirien (FPI) ble også møtt med manipulasjoner og demonstrasjonsforbud.
Militærkupp
Da økonomien stagnerte samtidig med at anklagene om korrupsjon og maktmisbruk økte, studentprotester og andre demonstrasjoner ble stadig flere, og Frankrikes åpne støtte til Bédié ble for pinlig, kom militærkuppet 24. desember 1999. Til tross for den turbulente høsten forut for kuppet, kom kuppet likevel som en stor overraskelse for mange, og de militære var nok selv temmelig uforberedte. Det startet som et krav om lønnsutbetalinger fra soldatene, og førte til at general og hærsjef Robert Guéï gav presidenten ordre om å forlate landet. Han oppnevnte en nasjonal komité bestående av åtte offiserer og han utnevnte seg selv til president.
Ved presidentvalget i oktober 2000 ble Ouattara igjen nektet å stille som presidentkandidat, og takket være den xenofobe valgloven og en allianse mellom Gbagbos parti FPI og PDCI ble Gbagbo valgt til president.
Etter kuppet forverret menneskerettighetssituasjonen seg betydelig, med utenomrettslige henrettelser, etniske sammenstøt, voldelige demonstrasjoner og manglende politisk kontroll med sikkerhetsstyrker og militære enheter. Sivile ble utsatt for trusler og utpresning fra militære og politi, og det skjedde politiske og etnisk motiverte henrettelser.
Under Gbagbos styre er korrupsjonen i administrasjonen sterkt økende og domstolene fortsatt utsatt for politisk press, men forsøk på nasjonal forsoning og politisk amnesti har imidlertid bedret menneskerettighetssituasjonen noe.
Forvokst utenlandsgjeld
Økonomien er markedsbasert og basert på et kommersielt landbruk med noen store og mange små produsenter av kaffe og kakao, som sammen med tømmer er Elfenbenskystens viktigste råvarer. Etter devalueringen av CFA-francen i 1994 fikk Elfenbenskysten en fordel, godt hjulpet av stigende råvarepriser, fallende inflasjon og stramme tilpasningsprogrammer. Men fra 1998 kom den økonomiske nedgangen med fallende priser på kaffe og kakao. I 1999 ble også pengestrømmen fra Verdensbanken og IMF stoppet på grunn av korrupsjon og vanstyre i Bédiés regjering og på grunn av kuppet.
Med harde økonomiske reformer, med diskret hjelp fra Frankrike og EU, ny velsignelse fra IMF og betydelig gjeldslette har Gbagbo klart å få pengestrømmen utenfra i gang igjen. Men med en utenlandsgjeld på bortimot tre ganger BNP, er Elfenbenskysten likevel ett av verdens mest forgjeldede land. Gbagbo kjemper for å få betalt avdrag på gjelden og lønninger til politi, militære og andre statsansatte.
Omkring 56 prosent av befolkningen kan lese og skrive, men kvinner i mindre grad enn menn. Det satses på skole og det er skjedd noen forbedringer, men mange av barna slutter etter noen år på grunn av fattigdom. Det er mange gatebarn i hovedstaden Abidjan, og barn fra naboland i nord er brukt som slavearbeidere på plantasjer. Ikke-ivoirianere utsettes for diskriminering, og har vært utsatt for etnisk vold og vilkårlige utkastelser. Hiv/aids-epidemien har rammet Elfenbenskysten hardt, og helsestellet er mangelfullt. Kvinnelig kjønnslemlestelse er et stort problem, men er nå forbudt og møtes nå med kampanjer.