Etter oppdagelsen av store oljereserver omkring 1995 har Ekvatorial-Guinea blitt Afrikas tredje største oljeprodusent. Oljeproduksjonen er allerede tidoblet siden 1996, og fra 1999 har landet vært regnet som rikt. I mars 2001 var hoveddelen av utenlandsgjelda betalt. Samme år ble det beregnet at landet hadde eventyrlige 70 prosent økonomisk vekst.
Det er imidlertid ikke noen sunn økonomisk vekst. Oljevirksomhet har få positive ringvirkninger på andre næringer. Beregninger viser at så å si alle oljeselskapenes investeringer – i ett prosjekt hele 99 prosent - ble brukt til å kjøpe varer og tjenester fra utlandet. Regjeringen har også vært uheldig med kontraktene og får mindre enn 30 prosent av inntektene. Pengene settes inn på sentralbankens konti i utlandet. Folk flest får nesten ingenting. Slumområder omkranser nybyggene rundt oljevirksomheten, og lite har forandret seg i de rurale strøk.
Regjeringen lover å bruke oljepengene til å bygge skoler, sykehus og inntektsskapende virksomhet for de fattige, men førsteprioritet er gitt til et konferansesenter og moderne flyplass. Helse- og utdanningsindikatorene har ikke vist merkbar forandring som følge av oljeinntektene.
Gode år for presidenten
Men president Teodoro Obiang Nguema Mbasogo, som bekreftet sitt enevelde med nesten 99 prosents oppslutning i presidentvalget i 1996, har hatt noen gode år. Han er blitt sjef i verdens raskest voksende økonomi nærmest uten å løfte en finger (bortsett fra å ta tronen fra sin onkel og deretter drepe ham i 1979), og uten plagsomt høylytte krav om å fordele godene.
De to største opposisjonspartiene har vært svekket etter valget på nasjonalforsamling i 1999 der de nektet å ta imot de til sammen fem plassene som de vant. Lokalvalgene i 2000 ble boikottet av opposisjonen. Tretten offisielt registerte pluss en del uregistrerte opposisjonspartier har senere vært svekket etter hardhendt trykk fra regjeringen og interne uenigheter, og har dermed skapt lite bry for presidenten.
Han har heller ikke vært særlig plaget av utlendinger: Verdensbanken og Pengefondet har for lenge siden gitt opp landet på grunn av korrupsjon. Spredte protester fra EU blir ignorert. Menneskerettighetsorganisasjoner får vanligvis ikke engang svar på sine søknader om å besøke eller etablere seg i landet. De eneste vestlige medier som viser interesse er de spanske, som jevnlig kjefter på sin tidligere koloni.
Liten suksess for FN
FNs menneskerettighetskommisjon har siden 1979 kontinuerlig engasjert spesialrapportører, spesialutsendinger og eksperter uten særlig suksess. Da kommisjonen endelig fikk visum sent i 2001, etter å ha blitt nektet tre ganger i 2000, konkluderte spesialutsendingen med at man fortsatt burde følge med på situasjonen – et underforstått argument mot planene om å avslutte spesialutsendingens jobb og mandat.
De eneste internasjonale relasjonene som utvikles og fungerer bra, er kontrakter med utenlandske oljeselskaper. De er formodentlig relativt enkle å ha med å gjøre etter hvert som stadig nye oljereserver avdekkes. I tillegg er landet blitt enig med Nigerias president om å legge ti års grensetvist til side og dele på oljeressursene offshore. Landet er på vei mot medlemskap i WTO.
Konflikt med egen regjering, og opposisjonen
I det siste har husfreden blitt noe truet for president Mbasogo. I februar 2001 måtte han avsette sin egen regjering på grunn av korrupsjon og «manglende vilje til å respektere flertallet av befolkningen». Presidenten satte inn en ny statsminister som igjen dannet regjering.
I mars 2001 ble en koalisjon dannet av åtte opposisjonspartier som drev eksilvirksomhet fra Spania. Noen måneder senere tok det første partiet imot utfordringen om å komme hjem for å registrere seg. Opposisjonen fikk fred i noen måneder inntil mars 2002, da mer enn hundre opposisjonelle ble arrestert for å ha planlagt statskupp. I juni ble 68 av dem dømt til fra 6 til 20 års fengsel. Mange tiltalte bar merker av tortur under rettssaken, og en EU-uttalelse mente at tilståelsene må ha blitt til under tvang. Observatører mener at aksjonen og fengslingene har til hensikt å skape frykt foran presidentvalget i 2003.
Slik situasjonen er nå, er det få sjanser til å gjennomføre en meningsfull valgkamp. Ytringsfriheten er generelt begrenset til mild kritikk av styringen så lenge man ikke utfordrer ledelsen. De frie mediene er få, svake og uregelmessige. Selv de lovlige frie medier er under kontroll, ettersom alle journalister må registreres og følgelig uttaler seg forsiktig. Lokalene til landets eneste journalistforbund ble stengt i februar 2001, uten begrunnelse fra myndighetene.
President Mbasogo er foreløpig sterk nok til å beholde makta nesten uansett, og oljeinntektene gjør sannsynligvis posisjonen hans sterkere både nasjonalt og internasjonalt. Han trenger derfor strengt tatt ikke engang avholde et seriøst valg i 2003. Men kneblingen av opposisjonen og mediene kan tyde på at han planlegger et «skikkelig» valg uten utpreget juks.