Det politiske bildet i Botswana er preget av stabilitet. Det er dominert av det statsbærende parti, Botswana Democratic Party (BDP), som ved siste valg fikk 52 prosent av stemmene og 44 av de 57 representantene i nasjonalforsamlingen. Det er få tegn på at valget i 2009 vil bringe særlige endringer. President Festus Mogae gikk av i april 2008 og visepresident Ian Khama tok over. Mogae hadde da sittet siden 1998 og kunne ifølge grunnloven ikke sitte mer enn ti år. Ifølge loven må da visepresidenten overta.
President Ian Khama ble utnevnt til visepresident i 1998. Med bakgrunn som generalløytnant og uten politisk erfaring var han et kontroversielt valg. Det har stor symbolverdi at han er sønn av Botswanas første president. Den nye visepresidenten, Mompati S. Merafhe, har i en årrekke vært utenriksminister og var tidligere generalløytnant. Han blir sett på som politisk nøytral i forhold til fraksjoner innen BDP. Ved innsettelsen av Merafhe uttalte Khama at han har planer om å skifte ut Merafhe etterhvert. Siden det er ventet at presidenten vil sitte i ti år og altså vil måtte gå av et år før valget i 2019, er det fremdeles spenning rundt hvem som blir ny visepresident og dermed vil overta etter Khama når den tid kommer.
Loven sier at i slike tilfeller overtar visepresidenten presidentskapet med begrensede rettigheter. Han kan ikke oppløse parlamentet eller utnevne en ny visepresident, og må velges på nytt av nasjonalforsamlingen for å få disse rettighetene. Dette ble ikke fulgt under det forrige presidentskiftet da Mogae overtok fra Masire, og det har ikke blitt fulgt ved maktoverføringen til Khama. Selv om dette blir diskutert, synes velgere fra ulike lag i Botswana å være lite opptatt av det, men desto mer opptatt av Khamas forventede prestasjoner. I det store og hele er ikke presidentskiftet sett på som en kontroversiell sak, og prosessen har vært forutsigbar og åpen.
Effektivitet
Khama har et rykte som en effektiv og handlekraftig mann, og folket forventer at han vil fortsette BDPs politikk med større slagkraft og effektivitet enn forgjengeren. Hans profilering er preget av hans lansering av ”de fire D’er” for Botswanas utvikling. D’en for ”Discipline” blir klart sett på som et varsel om en noe mer ”militær” linje i presidentens måte å arbeide på mens de andre D’ene (Democracy, Development, Dignity) var mindre kontroversielle.
Khamas regjeringsendringer ble kritisert for å sikte ensidig inn på effektivitet og prestasjon og ikke på andre verdier, som for eksempel kjønnsbalanse. Det største folkelige ”sjokket” var nok likevel at han rett etter innsettelsen gikk inn for en økning av alkoholavgiftene med 70 prosent. Dette forslaget ble midlertidig trukket tilbake etter noen uker.
Utenrikspolitisk har Khama også vist en sterkere profil enn sin forgjenger, for eksempel ved å fordømme vanstyre og valgfusk i Zimbabwe. Blant annet har han unnlatt å møte på ett av SADCs toppmøter fordi Zimbabwes leder Robert Mugabe skulle være til stede, noe som ble lagt merke til internasjonalt.
Presse og presselov
Regjeringen har fortsatt prosessen med et nytt lovforslag om mediene, selv etter sterk kritikk fra samtlige medieinteresser, inkludert International Press Institute (IPI). IPI har uttalt at forslaget tjener til å øke statens innflytelse over mediene. Hovedpunktene i kritikken dreier seg konkret sett om en lovbestemmelse som vil gi ministeren rett til å oppnevne medlemmene i de foreslåtte klage- og ankekomiteene.
Økonomi
BNP har vist både høy og stø vekst fra 2003 til 2008, med vekstrater fra litt under 6 prosent til litt over 8 prosent, godt over gjennomsnittet for Afrika. Global Competitiveness Index gir fremdeles Botswana en tredjeplass blant Afrikas økonomier. En ”Moody’s”-rangering i 2007 understreket at Botswana var det høyest kredittvurderte land i Afrika, på grunn av den svært solide posisjonen i forhold til valutareserver og budsjettoverskudd. Imidlertid ventes det en nedgang i diamantproduksjonen i løpet av de neste 20 årene. Korrupsjonen er lav, og landet er ifølge Transparency International’s Corruption Perceptions Index (CPI) det minst korrupte i Afrika.
Botswana er verdens største produsent av diamanter, og står for ca 22 prosent av verdensproduksjonen. I 2008 åpnet det nye hovedkvarteret til Diamond Trading Company (DTC), som eies 50-50 av staten og DeBeers, verdens ledende diamantselger og deleier av gruvene i Botswana. Selskapet skal foruten å sortere og taksere Botswanas diamanter også selge diamanter lokalt, og virke som en pådriver for videreutvikling av diamantsektoren i Botswana. Fra 2009 skal DTC også spille en viktig rolle i salget av DeBeers’ diamanter verden over. Dette vil bidra i noen grad til å flytte tyngdepunktet for verdens diamanthandel fra London til Gaborone.
Det er lite sannsynlig at diamantsektoren vil vokse slik den har gjort gjennom de siste 40 årene, og det er viktig å utvikle andre sektorer som kan sikre vekst. Dette er et hovedmål i den økonomiske politikken, og det kan se ut til at noe allerede er oppnådd. Diamantandelen av eksporten har sunket fra 80 prosent ved begynnelsen av tiåret til 70 prosent i annen halvdel av dette tiåret. Eksporten av varer er styrket og importen av forbruksvarer har gått ned. Turismen har økt kraftig.
Siden alle landets inntekter fra diamanteksporten går til statskassa, spiller staten en stor rolle i Botswanas økonomi. Statsbudsjettet for finansåret 2008/09 var praktisk talt balansert, og innebar en økning på ca 15 prosent fra året før. Inflasjonen ventes imidlertid å bli høy slik at realøkningen blir mindre. Det legges stor vekt på helse og utdanning. Det bygges stadig flere videregående skoler, og antall studieplassser på universitetsnivå økes også kraftig.
Bedring for Aids-syke
Det er framgang på de fleste sosiale indikatorer. Arbeidsløsheten har gått ned fra 23 prosent i 2003 til 17,6 prosent i 2007. Antall fattige har siden 1980-tallet gått ned fra 46 prosent til 30 prosent. Inntektsforskjellene er imidlertid store og ser ut til å være stigende. Botswana har vært hardt rammet av Aids, men har tatt krisen på alvor, og tiltakene mot Aids har virket. Forekomsten har gått ned, og 80 prosent av den rammede befolkningen får nå antiretroviral terapi. Det gjør at antall dødsfall har gått ned fra ca 18.000 til 6000 per år i løpet av årene 2001 til 2007.
Barnedødeligheten fortsetter en nedadgående trend, og vann- og sanitærforholdene på landsbygda bedres, selv om de stadig ligger etter nivået i urbane strøk.
Statens forhold til den ytterst fattige og marginaliserte urbefolkningen, San-folket, er fremdeles et problem. Den internasjonale kritikken opprettholdes, men Botswana tar stadig sterkere til orde internasjonalt for å forklare og forsvare sin politikk på området.