Stor variasjon i demokratisk utvikling på kontinentet

Presidentvalget i Benin bekreftet at det vestafrikanske landet fortsatt er på stødig kurs mot en konsolidering av demokratiske institusjoner og strukturer. I den andre valgomgangen måtte den sittende statsministeren Lionel Zinsou se seg grundig slått av forretningsmannen Patrice Talon. De to hadde fått nesten lik oppslutning i den første valgomgangen 6. mars. Allerede dagen etter valget, den 21 mars, og før de foreløpige resultatene hadde blitt offentliggjort, godtok Zinsou valgnederlaget via sin Facebookside. Dette banet veien for det fjerde fredelige skiftet av president i landets periode som flerpartidemokrati.

I Kapp Verde vant Bevegelsen for demokrati (Movimento para Democracia, MPD) majoriteten av plassene i parlamentet etter å ha tilbrakt 15 år i opposisjon. Det afrikanske partiet for Kapp Verdes uavhengighet (Partido Africano da Independência de Cabo Verde, PAICV), som i løpet av sine år ved makten anses for å ha bidratt til å øke den offentlige gjelden og heller ikke har vist seg i stand til å gjøre noe med den stigende ungdomsarbeidsledigheten, ble dermed straffet av velgerne. Landet, som består av ni vulkanske øyer utenfor den senegalesiske kysten, skal ha presidentvalg senere i år. MPD tok over presidentskapet fra PAICV i 2011, men det gjenstår å se hvorvidt de vil få fornyet støtte, eller om kappverdiske velgere ønsker å bytte om rollene og gi PAICV presidentembetet tilbake, nå som MPD holder majoriteten i parlamentet, og dermed fortsette det politiske «samboerskapet». . 

I tråd med alles spådommer vant den sittende president Denis Sassou Nguesso – 72 år gammel og en av kontinentets lengstsittende presidenter – en tredje periode ved makten i Republikken Kongo (Kongo Brazzaville). Med 60 prosent av stemmene i hans favør ble valget avgjort allerede i første runde. Gjenvalget av Nguesso ble innledet i fjor, da mer enn 90 prosent av velgerne ga parlamentet rett til å endre grunnloven. Bestemmelsen om at presidenten bare kunne sitte i to perioder samt aldersgrensen på 70 år ble da begge fjernet. Nguesso blir dermed del av den voksende gruppen presidenter som klamrer seg til makten utover opprinnelige bestemmelser om mandatperioder – en gruppe som blant annet inkluderer Kameruns Paul Biyo og Burundis Nkurunziza – og som man regner med at Rwandas Paul Kagame kommer til å tre inn i senere i år. 

I Niger sikret den sittende presidenten Mahamadou Issoufou seg mer enn 92 prosent av stemmene i den andre valgomgangen, som gikk av stabelen på Afrikas Supersøndag. Det politiske partiet som støttet motkandidaten Hama Amadou boikottet den andre runden av valget. Amadou, som for noen måneder siden ble arrestert, mistenkt for menneskehandel med barn, og som derfor har gjennomført store deler av valgkampanjen fra fengselscellen, valgte likevel å ta del i valget. Av åpenbare grunner hadde han få muligheter til å gjennomføre en effektiv valgkamp og endte ifølge valgmyndighetene opp med svært få stemmer.

Men den lave valgdeltakelsen kan tyde på at Issoufou ikke har den støtten han trenger for å kunne takle utfordringene Niger står overfor i de kommende årene. Med jihadister i nord og Boko Haram i sør, samt vedvarende fattigdom (Niger rangerer sist på UNDPs Human Development Index), er det viktig å få på plass et styringsdyktig og handlingsorientert lederskap. Dette kan ha vært bakgrunnen for at Issoufou allerede noen få dager etter valget uttrykte at han var villig til å se på mulighetene for å få på plass en samlingsregjering. Dette kan bidra til å løse opp partikonflikten og rette fornyet fokus på det viktige arbeidet framover.

På Zanzibar fant omvalget som ble organisert den 20. mars sted under særdeles skjerpede omstendigheter. Bakgrunnen var sjefen for valgkommisjonens avgjørelse om å annullere det opprinnelige valget, som fant sted i oktober i fjor, midt under stemmetellingen. Civic United Front (CUF), som hevder at de vant valget i oktober og at annulleringen var politisk motivert, besluttet å boikotte omvalget. Som et resultat av dette vant den sittende presidenten Ali Mohamed Shein og regjeringspartiet Chama Cha Mapinduzi (CCM) stort. I etterkant av valget hevdet den tanzanianske avisen The Citizen at «det vil ikke være mulig for CCM å lede landet på en effektiv måte og til alles tilfredsstillelse om ikke CUF involveres. CCM har kanskje vunnet valget i juridisk forstand, men det betyr ikke automatisk at partiet har troverdighet og legitimitet til å styre alene». Lav valgdeltakelse og det faktum at CUF har betydelig støtte blant befolkningen på paradisøyene kan gjøre det nødvendig for CCM å få på plass et bredere styringsgrunnlag.

Debatten omkring grunnlovsfestede begrensninger på hvor mange mandatperioder en president kan sitte ved makten – den såkalte «term limits»-debatten – har stått høyt på agendaen i Afrika. Nylig endret Republikken Kongo og Rwanda sine grunnlover etter folkeavstemningene avholdt i fjor. Men i Senegal hadde folkeavstemningen som ble organisert den 20. mars et annet mål: Nemlig å korte ned presidentperioden fra syv til fem år. Dette var et løfte fra den sittende presidenten Macky Sall i valgkampen i 2012. Ja-bevegelsen vant med 63 prosent av stemmene – men til tross for intens velgermobilisering var oppmøtet ved valgurnene på skuffende 40 prosent.

Tross Supersøndag har det afrikanske valgåret fortsatt bare såvidt kommet i gang. I de kommende månedene går milliontalls velgere til stemmelokalene i Djibouti, Tsjad, Sao Tome og Principe, Ekvatorial-Guinea og Gambia. Det vil også knytte seg store forventninger til gjennomføringen av legitime valg i Zambia og Ghana, som anses som forkjempere for demokratisk styre på kontinentet.

På bakgrunn av valgene som ble organisert i første kvartal kan det være verdt å holde øynene åpne for utviklingen på følgende fronter:

1. Vil myndighetene respektere fri informasjonsflyt under de kommende valgene? Til stor kritikk både fra internasjonalt og nasjonalt hold ble store deler av telekommunikasjonssystemet slått ut i Uganda (18. februar) og Republikken Kongo (20. mars) under og i etterkant av valgdagen. Dette skjedde samtidig som internett blir stadig viktigere på det afrikanske kontinentet, og gruppen av iherdige brukere av sosiale medier vokser, særlig blant politisk engasjert og marginalisert ungdom. Myndighetene må handle i tråd med sine internasjonale forpliktelser når det gjelder å sikre borgernes rett til å uttrykke sine politiske synspunkter mens valgprosessen pågår.

2. Vil den tapende part akseptere nederlag når dette er berettiget? I Benin innrømmet Zinsou nederlag allerede de foreløpige valgresultatene ble offentliggjort. Dette var en interessant og positiv utvikling på et kontinent der den tapende parten har hatt en tendens til å avvise valgresultatet så fort nederlaget har kommet for dagen. Den tapende parten skal selvfølgelig ha all rett til å få sin kritikk av valgprosessen prøvet som sådan, men dette må kanaliseres gjennom etablerte juridiske institusjoner. Samtidig ville det være positivt å se flere tilfeller der valgresultatet faktisk godkjennes. Dette kan bane vei for større fokus på politisk innhold – utvikling, skole, miljø og infrastruktur – i stedet for på den politiske konflikten i seg selv.