Afrika.no Meny
Folket, det er meg:

Afrikas «Big man-syndrom»: Hvorfor klamrer så mange afrikanske statsledere seg til makta?

Foto: Gabriel White

Afrikanske presidenter styrer ikke alene, de er avhengige av nettverk. Foto: Gabriel White

Ved valget i Uganda nylig ble Yoweri Museveni gjenvalgt til sin femte presidentperiode i et tvilsomt valg. På ny kom spørsmålet om hvorfor så mange afrikanske statsledere ikke kjenner sin besøkelsestid, men klamrer seg til makta, på dagsorden.

Museveni har sittet lenger ved makta enn flertallet av Ugandas innbyggere har levd: Han har sittet i 30 år, og 70 prosent av befolkningen er under 25. Den sørafrikanske TV-journalisten Imran Garda tvitret spøkefullt etter valget at «Yoweri Museveni har erklært seg selv vinneren av valget i Uganda. Og neste valg. Og det etter der også».

Mange afrikanske land har grunnlovsbestemmelser som sier at en president kan sitte i maks to valgperioder. Men med jevne mellomrom foreslår presidenter lovendringer for å forlenge sine perioder. Nylig stemte parlamentet i Rwanda for å endre valglovene, slik at president Paul Kagame, som har sittet siden 2000, kan regjere til 2034. Den parlamentariske kommisjonen som loddet folkets synspunkter på Kagames planer, fant kun ti personer som var imot. I Republikken Kongo (Brazzaville) fikk Denis Sassou Nguesso sine 32 år ved makten forlenget ved en problematisk folkeavstemning. Både i Burundi og i Den demokratiske republikken Kongo (Kinshasa) har politisk uro og protester fulgt forsøk på å utvide presidentperioden.

Ikke «afrikansk kultur»

En forklaring som går igjen er det såkalte «Big Man-syndromet», som igjen forklares med «afrikansk kultur». Selv om de «store mennene» dominerer i mange afrikanske land, bør fenomenet ikke reduseres til et spørsmål om kultur. Denne «sykdommen» har røtter i nyere afrikansk historie. Koloniadministratorer brukte afrikanske tradisjonelle styringsstrukturer, men deformerte disse for å tilpasse dem til sine egne kontrollbehov. Den personlige makten til høvdinger eller tradisjonelle ledere ble framhevet på bekostning av eksisterende, demokratiske kontrollmekanismer. Etter uavhengigheten er disse systemene ytterligere perfeksjonert av «store menn».

De fleste steder hvor statsledere ikke kjenner sin besøkelsestid, er valgsystemet i realiteten underlagt presidentens forgodtbefinnende. Presidenten kan i praksis lage, bryte og endre lovene når det passer ham (det er stort sett menn). Museveni, for eksempel, kontrollerer valgkommisjonen og statens maktapparat. Og den som kontrollerer valgopptellingen, vinner valget. I opptakten til valget ble politiet og hæren brukt til å trakassere opposisjonen. Musevenis kampanje foregikk uten forstyrrelser.

En angolansk vits er: «Hvem er folket i Angola?» «Presidenten!» «Hvor går alle pengene?» «Til folket!»

Lederne sidestiller gjerne seg selv med folket. Det er kun presidenten som kan og vil gjøre det som trengs, og han trenger alltid mer tid. Museveni trenger fem nye år for å oppnå det han ikke har klart de siste 30 årene. Dette er av patriotiske hensyn. Paul Kagames forsvar for å utvide regjeringstiden sin var: «Det er folket, skjønner du, som vil at jeg skal fortsette.»

Presidenten styrer ikke alene, men er avhengig av et nettverk som igjen er avhengige av ham. Presidentskapet er som en familiebedrift, og det er få muligheter for store inntekter utenfor politikken. Oppsamling av rikdom og forretningsmuligheter er knyttet til kontroll av staten. Når et embete forlates, mister du – og dine allierte i statsapparatet, partisystemet og i familien – muligheten til å styre kontrakter eller få del av fortjeneste.

Styrer ikke alene

Eksterne aktører er også viktige. Den afrikanske unionen (AU) refser sjelden statsledere som bryter sine lands valglover. Den nåværende lederen av AU (en symbolstilling som roterer mellom kontinentets presidenter) er Tsjads Idriss Déby, som har sittet siden 1990. Hans forgjenger var Zimbabwes Robert Mugabe, som har sittet siden 1980. Før han satt den mauritanske kuppmakeren, Mohamed Ould Abdel Aziz. AU vil altså ikke utvise Museveni. Etter Musevenis valgseier, postet presidenten i nabolandet Kenya, Uhuru Kenyatta på Facebook: «Ugandas folk har talt, og de har talt veldig tydelig.»

Presidenten er altså avhengig av både utenforstående og lokale aktører, som den politiske eliten, hæren og politiet. Disse er garantister for en presidents styre, men kan også bidra til hans fall. Hendelsene i Burkina Faso og Senegal var dramatiske. Der ble hær og politi brukt til å trakassere opposisjonen, men viste seg å være avgjørende for å sette en stopper for forlengelse for de sittende regimer. Folkelige opprør og massive protester er viktige, men ikke nok. I Senegal i 2012 tapte sittende president Abdoulaye Wade mot opposisjonskandidaten, Macky Sall, som fikk dobbelt så mange stemmer. Det så allikevel lenge ut som Wade ville erklære seg selv som vinner, men han måtte gi tapt da sikkerhetsstyrkene advarte ham og erklærte at de ville respektere valgresultatet. Inntil da hadde Wade brukt politi og hær til å trakassere opposisjonen.

Sall annonserte nylig en folkeavstemning om å redusere sitt presidentmandat fra sju til fem år. «Har du noen gang sett presidenter redusere sitt mandat?» skal han ha sagt. «Vel, jeg kommer til å gjøre det. Vi må forstå, at også i Afrika kan vi gå foran som eksempler, og at makten ikke er et mål i seg selv.» Sørafrikanske Nelson Mandela er oftest framhevet, også for å gi fra seg makten etter kun en presidentperiode, og landets valgsystem fortsetter solid. Nigerias frieste valg i fjor, må delvis tilskrives at president Jonathan ga fra seg kontrollen over valgkommisjonen. Tanzanias nyvalgte president, John Maugufuli, har utfordret politiske eliter i Tanzania gjennom korrupsjonstiltak, og inspirert en twitter-storm med utfordringer til andre statsledere under emneknaggen #WhatWouldMagufuliDo?


Artikkelen sto på trykk i Dagsavisen 29. februar


Har du spørsmål eller synspunkter på denne artikkelen? Vil du skrive for oss?” Ta kontakt med redaksjonen her: redaksjonen@afrika.no



Flere aktuelle artikler

Foto: UN Photo/ilyas Ahmed/Flickr

Kommentar:

Optimistisk skifte i Somalia

Valget i Somalia ser ut til å være en fortsettelse av bølgen av politiske overraskelser som mange land har opplevd den siste tida. 8. februar ble Mohamed Abdullahi Farmaajo valgt til president - noe ingen somaliske politiske analytikere hadde spådd.

Gambia:

Hvordan oppnå forsoning og rettferdighet?

Gambia, kjent som den smilende kysten i Vest-Afrika, smiler igjen, etter at tidligere president Yahya Jammeh nå har forlatt landet. Jammeh, som tok over makten i Gambia i et militærkupp i 1994, hadde hatt et jerngrep på landet i 22 år.

Emner

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe