Mange har hevdet at det er en direkte sammenheng mellom terroraksjonen mot gassanlegget i Algerie og den franske intervensjonen i Mali. Jeg tror de tar feil, og jeg tror den franske intervensjonen er dømt til å mislykkes, skriver Ketil B. Hansen, ekspert på fransktalende Afrika.

16. juni var dagen da demonstrasjonene i Khartoum og noen andre større byer i Sudan startet. Det hele begynte på Universitetet i Khartoum som er den nærmeste naboen til mitt kontor. Sju dager senere er ropingen og sirenene en vel integrert bakgrunnsstøy.

Forverringen i forholdet mellom Sudan og Sør-Sudan er bekymringsfullt. Det som fram til nylig har vært en rekke mindre trefninger og gjensidige beskyldninger, har gått over til å bli direkte kamper mellom de to landenes regjeringshærer.

Nigeria har vært gjennom noen urolige uker. ”Nyttårspresangen” fra president Goodluck Jonathan – kunngjøringen om at subsidiene på drivstoff ville bli fjernet med umiddelbar virkning – utløste et 14 dager langt opprør.

Samtidig som Ellen Johnson-Sirleaf, vinner av Nobels fredspris og president i Liberia, ble hyllet i Oslos gater, ble Norges flagg brent under en demonstrasjon i Liberias hovedstad Monrovia. Demonstrasjonen var liten, men aggressiv, og episoden har fått stor plass i liberiske medier.

Blant Afrika-forskere innen flere fagområder har en kritisk bevegelse i økende grad tatt et begynnende oppgjør med bilder av Afrika som et statisk kontinent: Et kontinent uten historie og uten utvikling, et kontinent preget av ”tradisjon.” I politisk debatt har det samme til en viss grad skjedd.