Ifølge programkoordinator ved Amnesty International i Zimbabwe, Vongai Chikwai, som besøkte Norge i desember, preges nå forholdet mellom regjeringen og sivilsamfunnets organisasjoner av skepsis og mistillit.
Statens systematiske maktovergrep
-Suksesshistorier? Jo det er mange suksesshistorier, svarer Vongai på spørsmål fra salen. Sammen med kollega Roselina Muzerengi innledet hun på et seminar i regi av Fellesrådet for Afrika og Amnesty 4. desember, der de fortalte om sine erfaringer fra arbeid med menneskerettigheter i Zimbabwe.
De to beskriver imidlertid en arbeidshverdag der de sammen med sine kolleger opplever systematiske maktovergrep fra myndighetene. Ett eksempel er politiets misbruk av regelverket for å forstyrre og forhindre organisasjonenes arbeid. -Politiet kan helt lovlig plukke deg opp en fredag og holde deg fengslet over helgen, uten rettslig kjennelse, forteller Roselina.
Myndighetene har innført en lang rekke lover som nettopp er utformet for å kontrollere og begrense sivilsamfunnsorganisasjonenes arbeid. En av lovene er The Public Order and Security Act. Med denne loven kan myndighetene fengsle enhver som er ute i det offentlige rom etter klokken 18.00 om kvelden. Slik kan menneskerettighetsaktivister fengsles under påskudd av at deres aktiviteter undergraver myndighetene og slik innskrenkes organisasjonenes rom for handling.
Dette til tross for at deres arbeid i stor grad burde være i myndighetenes interesse, idet aktivistene blant annet jobber for å heve befolkningens utdannelsesnivå, bedre helseforhold, øke tilgangen til rent drikkevann og tilrettelegge for eierskap til egne boliger. Frivillige organisasjoner gjør i mange tilfeller mye av det arbeidet som skulle vært tatt hånd om av myndighetene og det offentlige, framholder Vongai. Myndighetene opererer i stedet med motsatt strategi. Der myndighetene tidligere har gitt tillatelse til bygging av boliger, er tillatelsen plutselig inndratt og boligene revet, uten at myndighetene gir kompensasjon eller bygger nye boliger.
Et gryende samarbeid?
Presidenten opererer i samme ånd idet han nytter sitt nettverk blant lokale ledere til å ramme organisasjoner og deres ansatte gjennom systematisk sjikanering. Dette har bidratt til en stor mistillit fra sivilsamfunnets organisasjoner overfor myndighetene. Samtidig kan en spore det som virker som en ny strategi fra myndighetenes side, der myndighetene aktivt forsøker å vise ”vilje til samarbeid” med organisasjonene.
-Myndighetene har begynt å flørte med organisasjonene og gir inntrykk av å komme oss i møte på våre krav, men er det bare for å infiltrere og passivere oss? spør Vongai. -Vi opplever det nesten som å gå til sengs med fienden når vi går inn i slikt samarbeid!
I dette landskapet kjemper Zimbabwes mer enn 2500 organisasjoner for å manøvrere seg unna myndighetenes maktspill - et forhold som Vongai betegner som en slags ”katt og mus-lek.” Samtidig må de kjempe en annen kamp om økonomiske ressurser, der de internasjonale giverne kan ha andre prioriteringer enn det organisasjonene oppfatter som mest relevant.
Men hvordan arbeider Amnesty International under slike forhold? -Å være til stede og bli sett, bruke enhver anledning til å presentere våre saker, er vår fremgangsmåte politisk. Lobbyvirksomhet er like viktig. Det fungerer bedre enn demonstrasjoner, konstaterer Vongai. –Demonstranter blir fort arrestert, og vi får jo ikke gjort arbeidet vårt fra en fengselscelle.
En annen viktig oppgave er opplysningsarbeid både i rurale og urbane strøk. På den måten lærer befolkningen om sine grunnleggende rettigheter nedfelt i grunnloven. Samtidig bygges Amnestys omdømme lokalt, og bryter ned en oppfatning om at Amnesty og tilsvarende store organisasjoner utelukkende jobber for eliten og bybefolkningen.
Men hva med resultatene? Skjer det forbedringer som følge av all innsatsen? På det spørsmålet svarer Vongai et klart og tydelig: -Ja! Vi får resultater, vi har suksesshistorier! Et eksempel er endringen i grunnloven. Bruken av dødsstraff skal ifølge den nye loven være sterkt innskrenket, selv om dette foreløpig kun er på papiret. Det var et viktig skritt, men arbeidet må fortsette. De viktigste utfordringene nå blir tilpasningen av det nye lovverket, utvidelse av mulighetsrommet for sivilsamfunnet og arbeidet med å forby dødsstraff.