Afrika.no Meny
Sør-Afrika

Nelson Mandela: Et liv i kamp

Det er gledelig at Sør-Afrikas frigjøringsleder fikk leve så lenge, skriver Tore Linné Eriksen. Her er Nelson Mandela avbildet på en workshop om aids mot slutten av sitt liv.

En hel verden har fulgt med i Nelson Mandelas siste kamp mot sykdommen. En svekket frigjøringsleder på 95 år har nå sovnet inn. Med tanke på alle seinvirkninger av hans langvarige fengselsopphold er det overraskende og gledelig at han fikk leve så lenge.

I de mange artiklene som er skrevet om Nelson Mandela det siste året, er det fred og tilgivelse som er den røde tråd. Det er derfor lett å glemme at hans liv først og fremst var en kamp mot et umenneskelig apartheidstyre og brutal rasisme, der også ANCs væpnete avdeling var viktig. Nelson Mandelas rolle som en forsoner og brobygger var først mulig etter at ANC, fagbevegelsen, kirkesamfunn og kompromissløs ungdom hadde seiret. Sammen med internasjonal støtte til apartheidstyrets motstandere, og den sørafrikanske hærens nederlag i krigen mot Angola, var det dette som presset det hvite diktaturets ledere til forhandlingsbordet. Først da var det mulig å tale om fred og forsoning.

Selv om det var brede folkebevegelser og frigjøringskamp med mange ofre som førte fram til et fritt og demokratisk Sør-Afrika i 1994, er det viktig å minne om at Nelson Mandela spilte en viktig rolle ved mange avgjørende veivalg. Rett etter den andre verdenskrigen var han blant dem som blåste nytt liv i ANC, der han sammen med Walter Sisulu og Oliver Tambo sto for en langt mer radikal og aktivistisk kurs. Ved inngangen til 1950-tallet ble kampen ført gjennom streiker, demonstrasjoner, masseaksjoner og sivil ulydighet. Nelson Mandela var blant de mange som på denne tida var skeptisk til å lage et kampfellesskap med folk av europeisk og indisk bakgrunn. Men midt på 1950-tallet snudde han, og fikk de fleste med seg. Resultatet ble den store Folkekongressen i 1955, som munnet ut i den berømte Frihetserklæringen om demokrati, folkelig kontroll med naturressursene, rettferdig jordfordeling og et Sør-Afrika fritt for rasisme.

Denne fasen i frigjøringskampen på 1950-tallet ble møtt med forsterket undertrykking, og ANC ble tvunget til å gå under jorda da all åpen motstand ble forbudt etter politiets massakre i Sharpeville i 1960. I diskusjonen om hvilken vei ANC nå skulle slå inn på, veide Nelson Mandelas stemme tungt. Etter mange motforestillinger argumenterte han sterkt for at det nå var blitt nødvendig å forberede seg på væpnet kamp. Deretter tok han på seg ansvaret for å bygge opp de styrkene som ble gitt navnet Umkhonto weSizwe – Nasjonens spyd. De første sabotasjeaksjonene ble innledet midt i desember 1961, bare noen dager etter at ANC-presidenten Albert Luthuli var i Oslo for å motta Nobels fredspris. Nelson Mandela kom seg ut av landet for å sikre seg støtte og militær opplæring i andre afrikanske land. Ved hjemkomsten i 1962 ble han arrestert, og tilbrakte deretter sitt liv i fengsel fram til 1990. I 1964 ble han dømt til livsvarig fengsel på Robben Island. Det vil si fengsel så lenge apartheidsystemet var i live.

Myndighetene håpet nok at Nelson Mandela, Walter Sisulu, Govan Mbeki og de andre ANC-lederne ville bli glemt bak murene på den forblåste fangeøya. 1960-tallet ble da også et tungt tiår i motstandskampens historie, mens apartheidstyret gjennomførte militær opprustning og et økonomisk investeringsprogram med solid støtte fra vestlige land. Situasjonen endret seg fra midten av 1970-tallet, ikke minst med streiker i flere byer og Soweto-oppstanden 16. juni 1976. Det var også en mektig inspirasjon at frigjøringsbevegelsene i Angola og Mosambik beseiret Portugal, og at de nye regjeringene der åpnet sine dører for ANC. Mandela-navnet ble også mer kjent over hele verden gjennom den viktige rolle som hans daværende ektefelle, Winnie Mandela, spilte som et talerør både for ANC og for utålmodig ungdom.

Midt på 1980-tallet begynte apartheidstyret for alvor å merke motvinden. En samlet frigjøringsfront (UDF) bygde på Frihetserklæringen fra 1955 og krevde løslatelse av Mandela og andre politiske fanger. Myndighetene åpnet for at Nelson Mandela kunne bli løslatt dersom han tok avstand fra vold. Isteden smuglet han ut et brev som datteren Zindzi leste opp for et fullsatt stadion i Soweto. Budskapet var at apartheidstyret var et voldsregime, og at han aldri ville svikte ANCs kamp. Hans frihet var lite verdt om raselovene og forbudet mot frigjøringsbevegelsene ikke samtidig ble opphevet. Det var et valg som fikk stor betydning. Isteden fulgte flere år med hemmelige samtaler. Mandela gjorde det klart at hans mandat bare var å undersøke om det var muligheter for reelle forhandlinger, men at alle avgjørelser måtte treffes av ANC. Det er vanskelig å se at noen andre kunne ha utført en slik oppgave.

Ved inngangen til 1990-tallet var apartheidregimet alvorlig svekket av indre motstand og ytre press. Den sørafrikanske hæren hadde dessuten lidd et alvorlig nederlag i Angola, og ble tvunget til å gi opp okkupasjonen av Namibia. Mer enn tjuefem år etter de første oppfordringene fra Luthuli, Tambo og Mandela, begynte også økonomiske sanksjoner endelig å bli iverksatt, selv om de var halvhjertete og fulle av hull. Også Norge hadde nesten helt til det siste avvist ANCs krav om straffetiltak. Uten unntak godtok skiftende norske regjeringer i årevis at norske redere sto i første rekke for å levere olje til den sørafrikanske krigsmaskinen.

Da Mandela ble løslatt, håpet mange hvite i Sør-Afrika at han skulle avblåse kampen og sette seg lydig ved forhandlingsbordet. Igjen ble Mandelas veivalg avgjørende. Han ba om fortsatte økonomiske sanksjoner, og nektet å legge ned ”Nasjonens spyd” før apartheid var avskaffet. Det fulgte fire år med uthalinger fra regimets side, samtidig som myndighetene med vold og skitne triks gjorde så godt de kunne for å svekke ANC. Presset nedenfra fortsatte, og da ANC-lederen Chris Hani ble myrdet, befant landet seg foran et blodig oppgjør. Nå sto Nelson Mandela fram som den eneste nasjonale leder av format, og medvirket til at det ble en forhandlingsløsning til slutt.

Men det var også en pris som måtte betales: det ble kompromisser som gjorde det vanskelig med radikal omfordeling, sosial rettferdighet og en økonomisk politikk i tråd med Frihetserklæringen. Apartheid etterlot seg en tung arv, og etter tjue år med frihet, er sårene langt fra leget. Altfor mange sørafrikanere er derfor dypt skuffet over utviklingen.

I 1993 måtte Nelson Mandela dele fredsprisen med president Fredrik W. de Klerk. At Mandela aldri før hadde fått fredsprisen, selv om han år etter år var blitt foreslått, er en av nobelkomiteens store forsømmelser. I dag vet vi mye om hvordan president de Klerk aktivt saboterte fredsprosessen og gjorde alt for å svekke ANC og beholde så mye makt som mulig for det hvite mindretallet.

Resten er en velkjent historie. I 1994 vant ANC en overveldende seier, etter at Nelson Mandela ble førstegangsvelger i en alder av 76 år. Han gjorde det klart fra første øyeblikk at en femårsperiode var nok i hans alder, og skilte seg dermed ut fra mange andre afrikanske statsledere. Men han var ikke taus etter 1999, og igjen kom han til å treffe avgjørende valg av stor betydning. Han gikk ut med kraftig kritikk mot ANC-ledere som trakk medisinsk kunnskap i tvil, og krevde en forsterket innsats mot hiv/aids. Tidlig i 2005 gjorde han det kjent at hans eldste sønn døde nettopp av denne sykdommen, og bidro dermed til større åpenhet.

Det er altså et liv i strid som nå har ebbet ut. På sine gamle dager opplevde Nelson Mandela å bli en høyt elsket statsleder og en moralsk røst på den internasjonale arena. Han ble også hyllet og fikk æresbevisninger i land hvor regjeringene tidligere hadde støttet apartheidregimet og kalt Nelson Mandela og ANC for terrorister. Men hans enestående posisjon hviler like mye på kompromissløs frigjøringskamp som på fred og forsoning. Det første var en forutsetning for det andre. Slik vil Nelson Mandela alltid være en kilde til inspirasjon for alle rundt om verden som kjemper mot rasisme og undertrykking.


Har du spørsmål eller synspunkter på denne artikkelen? Vil du skrive for oss? Ta kontakt med redaksjonen: carima@afrika.no



Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Afrika
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

Landinformasjon



Bedriftsdatabase

Informasjonen i bedriftsdatabasen er basert på offentlig tilgjengelig informasjon om selskapene og på direkte etterspurt informasjon. Det siste arbeidet med bedriftsdatabasen ble gjennomført i 2019. Dersom du er et selskap eller et enkeltindivid som ser mangler eller behov for oppdatering må du gjerne ta kontakt med Fellesrådet for Afrika.