Hvordan det radikale ble det normale i Angola

Så sterkt var MPLAs hegemoni – kulturelt, politisk og økonomisk – at din angivelige suksess i Angola var direkte knyttet til hvor vennlig du var mot partiet. Hvis du bare spilte kortene dine riktig – hvis du sa de riktige tingene, så den andre veien når du kom over åpenlyse tifeller av statlig korrupsjon, og ikke sa noe om mangelen på rettssikkerhet eller ytringsfrihet eller et uavhengig rettsvesen – så hadde du muligheten til å bli en partipamp. Det var alt som skulle til. En fot innenfor døra, og du ville være sikret for livet. I beste fall kunne du til og med bli parlamentsmedlem og dermed være garantert høy lønn, hushjelper og tjenere, gratis bensin og helsetjenester, og diverse andre fordeler i et av de fattigste landene i verden.

Ikke overraskende ble rikdommen i Angola raskt konsentrert hos denne politiske eliten og de med bånd til den. Dette gjaldt ikke bare angolanere. Vestlige banker, forsikringsselskaper, advokater og konsulenter var også med på spillet. Da utenlandske finansanalytikere beundret Angolas økonomiske vekst på midten av 2000-tallet, ble presidentens datter, Isabel dos Santos, en kjæledegge i Vesten og kjøpte betydelige eierandeler i Portugal. Det gjorde ikke noe at Angola var et av verdens mest korrupte land, og at alle visste det. Hun hadde tilgang til angolansk rikdom; hun var inkarnasjonen av den.

I denne konteksten ble offentlig motstand mot MPLA i seg selv en radikal handling. Det innebar å si fra seg materiell velstand, ønske trakasseringen fra statlige sikkerhetsstyrker velkommen, og invitere til økt mistenksomhet og gransking på jobben. Det innebar å bli utstøtt. Og som en følge gjennomsyret selvsensur alle områder av det offentlige liv i Angola. Lærere og professorer frarådet studenter fra å engasjere seg i samfunnet. Fagforeningene ble føyelige av frykt for å forstyrre status quo. Nyhetsredaksjonene ble propagandakanaler. Universitetene oppmuntret ikke lenger til politisk forskning og diskusjon. Musikere ble kun invitert til å opptre på regimets offisielle samlinger. Og parlamentsmedlemmer sto ikke lengre i gjeld til velgerne sine, ettersom deres eneste funksjon var å stemple under på det partiets leder ba dem om. Gateprotester ble fullstendig frarådet, og de som fremmet dem ble anklaget for å ønske en retur til krigen.

Å offentlig gå imot denne gruppetenkningen, uansett område, var en radikal motstandshandling. I et land der alle vet at keiseren er naken, men ingen tør å si det høyt, blir selv det minste utfall mot fryktkulturen radikalt. Xe menino, não fala politique. Før jeg flyttet tilbake til Angola i 2013, skrev jeg og vennene mine som bodde i utlandet på den tiden noen ganger artikler som var kritiske til regjeringen. Hver gang fikk vi telefoner fra irriterte og redde familiemedlemmer som spurte om vi var gale: «Du bor i utlandet, du får en utdanning – hva mer vil du ha? Hvorfor biter du hånden som mater deg? Hvordan tror du vi betaler for utdanningen din?»

Og det stemmer at kritikere ikke ble behandlet pent. Mens den anerkjente journalisten Rafael Marques vant priser i utlandet for å avsløre korrupsjonsskandaler, for eksempel, ble han anklaget for å være en CIA-agent og en forræder hjemme. Han ble banket opp og fengslet og kunne ikke gå i butikken uten å bli overvåket. Medborgerne hans ville hviske positive ord om ham på familiesammenkomster, men deretter skjelle ham ut i TV-opptredener. Marques la ikke skjul på at han hadde venner i MPLA, og at flere av dem var sentrale kilder for det uhyre populære nettstedet hans, Maka Angola. Likevel var det å bli assosiert med ham sett på som et svik mot partiet. Det er smått ironisk at etter at João Lourenço ble president i 2017, har de samme menneskene som ikke ville bli sett innen en kilometers radius fra Marques, invitert ham til presidentpalasset og gitt ham priser for innsatsen hans eller, alternativt, anklaget ham for å selge seg når han takket ja til disse invitasjonene.

En annen fremtredende dissident var Luaty Beirão. Rapperen var kanskje den mest kjente av de 17 ungdommene regjeringen arresterte i 2015 – og senere dømte – etter å ha organisert en lesesirkel om den amerikanske akademikeren Gene Sharps bok From Dictatorship to Democracy fra 1993. Beirão var allerede ansett som en subversiv radikal etter å ha sagt offentlig at MPLA hadde sviktet Angola og oppfordret president dos Santos til å trekke seg. Det var spesielt irriterende for regimet at han var sønn av en av presidentens nærmeste allierte, og statens kampanje for å skremme ham var nådeløs og motbydelig. I 2012 fylte sikkerhetstjenesten til og med Beirãos sykkeldekk med kokain før han fløy til Portugal, i håp om at han skulle bli fengslet for narkotikasmugling.

Det er interessant å merke seg at verken Marques eller Beirão noen gang sto alene. De var dissensens mest fremtredende ansikter, men frustrasjonen over regimet kom fra mange hold og vokste gjennom dos Santos’ regjeringstid. Det har alltid eksistert offisielle opposisjonspartier som har hatt en mer eller mindre effektiv rolle, men motstanden begynte også å komme fra Angolas middelklasse – lei av de nedslående følgene av tiår med utbredt korrupsjon og elendig forvaltning – og fra de fattige.

En så langtrukken periode med ekstrem oljeavhengighet og finanspolitisk uansvarlighet var rett og slett uholdbar. Og da oljeprisen stupte i 2014, ble det mye vanskeligere for MPLA å kjøpe folks samvittighet og opprettholde selvsensurapparatet, som så effektivt hadde kvelt enhver dissens. Uten oljepenger for å skjule regimets vanstyre, og med et stadig større gap mellom landets inntektsnivå og de rystende sosiale indikatorene, ble det umulig å unnslippe virkeligheten.

Da landet styrtet inn i en økonomisk krise, gjorde det angolanske folket noe som, i de nesten førti årene som var gått siden 27 de Maio, hadde vært utenkelig radikalt. Som en del av en betydelig sosial bevegelse, løselig holdt sammen og uten en klar ledelse, krevde de at dos Santos måtte gå. Dette skiftet gjenspeilte et land i endring, hvor rundt 68 prosent av befolkningen er under 24 år og ikke har noe minne fra verken borgerkrigen eller 27 de Maio. Likevel vil jeg påstå, gitt vårt politiske klima, at dette var radikalt.

Folket ble belønnet. Dos Santos gikk med på å tre til side etter 38 år ved makten, og etter valget i 2017 ble han etterfulgt av Lourenço. Denne overgangen hadde en enorm effekt på den nasjonale psyken. Den nye lederen så ut til å takle korrupsjon på strak arm, og staten begynte å straffeforfølge personer som hadde blitt ansett som urørlige. Han lovet dyrt og hellig å demontere propagandamaskinen som de offentlige mediene var blitt til, og å demokratisere institusjonene våre. Populariteten hans økte, og det tok flere måneder før vi ble knust av skuffelsen over å se at handlingene hans ikke stemte overens med retorikken hans.

Fire år senere kjemper Angola for å bli et mer åpent samfunn – Lourenço vekket i det minste en følelse av endring – men MPLA sitter fortsatt ved makten og gamle vaner er vonde å vende. Det regjerende partiet er fortsatt antidemokratisk, imot endring og vil ikke utvikle seg. Det som er annerledes er at i dag er stemmer på gaten og internett åpenlyst foraktfulle overfor partiet. Det er litt av en snuoperasjon.

Handlingene til noen få utviklet seg til et nasjonalt oppgjør som utslettet frykten for å snakke om politikk og åpnet mange muligheter for hvor vi skal gå som land. Det er utrolig oppmuntrende at en ny generasjon skal stemme ved neste valg, planlagt i 2022, og aktivt deltar i borgersamtaler, offentlig debatt, og til og med gateprotester. Samtidig som fortidens lenker brytes, blir det som en gang ble ansett som radikalisme nå oppmuntret og kjempet for. I Angola etter 27 de Maio er det radikalt at folk føler at de endelig har noe de skulle ha sagt, og en medvirkning, i sine egne liv.

Denne artikkelen er en del av spesialserien Radical Activism in Africa, gjesteredigert av Stella Nyanzi.