Afrika.no Meny

Radikal tenkning i Afrika må starte med politisk utdanning

Ella Baker taler for en forsamling i 1964. FOTO: African Arguments.

Det er enkelt å avfeie utdanning som en iboende del av aktivisme, men uten forblir aktivismen vår reaksjonær, ikke radikal.

«For at vi som fattige og undertrykte mennesker skal bli en del av et samfunn som er meningsfylt, må systemet vi nå lever under endres radikalt. Det betyr at vi må lære oss å tenke radikalt. Jeg bruker begrepet radikal i sin opprinnelige betydning – å nå inn til og forstå sakens kjerne. Det betyr å stå opp mot et system som ikke tjener dine behov, og å finne måter du kan endre dette systemet på.» – Ella Baker, 1969

Ella Jo Baker var aktivisten bak enhver aktivist du sannsynligvis kjenner fra den amerikanske borgerrettsbevegelsen. Hun var en av dem Martin Luther King Jr. ringte når han trengte råd, den Kwame Ture (Stokely Carmichael) henvendte seg til når han trengte hjelp til å tenke gjennom logistikk, og den NAACP, SNCC og SCLC koordinerte med når de planla marsjer gjennom de segregerte sørstatene. Bakers innflytelse på teorier om frigjøring og samfunnsorganisering har sannsynligvis påvirket mange av de ledende protestbevegelsene i verden i dag, i første rekke Black Lives Matter. Men selv om du bor i USA, er sjansen stor for at du aldri har hørt om henne.

Bakers definisjon av ordet «radikal» er presserende viktig for afrikanske aktivister. Progressive bevegelser som jobber for mer rettferdighet i samfunnet har aldri blitt mer bombardert med saker en nå. Bare i Kenya i år har det vært en politisk krise utløst av strenge nedstengninger og trusselen om stengning av flyktningleiren Daadab. En tørke har herjet i nord, flom har rammet vest, og miljøødeleggelsen har blitt forverret av lite gjennomtenkte infrastrukturprosjekter. Presidenten har innrømmet at minst to milliarder shilling (200 millioner dollar) daglig går tapt til korrupsjon, samtidig som sentralbanken fortsetter å ta opp internasjonale lån, noe som gjør dagens kenyanske generasjon til den mest forgjeldede i historien. Om du reiser deg og går hundre skritt i hvilken som helst retning, vil du finne noe som er verdt å protestere mot. Og dette er til og med før du begynner å ser på det fra et panafrikansk ståsted, eller begynner å tenke internasjonalt.

Kravene til aktivister som vil ha sosial rettferdighet har aldri vært større, selv om det føles som om stadig færre slutter seg til kampen. En del av utfordringen er at autoritære regimer har gjort en enorm jobb med å sverte merkelappen «aktivist», slik at mange – på tvers av klasse, kjønn og alder – ikke ønsker å identifisere seg som en. Demokratiforkjempere blir rutinemessig stemplet som «forrædere finansiert av utlandet» fordi ideen om å sette livet på spill for å tjene fellesskapets beste går imot den nyliberale logikken om akkumulering og selvoppholdelse. Som den togolesiske demokrati-aktivisten Farida Nabourema en gang tvitret, «når du er aktivist vil menneskene du kjemper mot kjempe mot deg, [og] menneskene du kjemper for vil kjempe mot deg».

Jeg tror dette delvis skyldes nyliberalismens triumf i den offentlige sfæren i mange afrikanske land. Uten en sterk motfortelling om kommunitarisme, i en situasjon med ulikhet og en illusjon om knapphet, blir vi vitne til noen av de råeste uttrykkene for selvoppholdelse. Korrupsjon, etnisk nasjonalisme og patriarkatet er alle ulike uttrykk for samme grunnleggende onde: ideen om at individets overlevelse og velstand er viktigere enn kollektivets. Vi lever i økonomiske og sosiale systemer som forteller oss at ingen kommer til å ivareta våre individuelle interesser bortsett fra oss selv, og konkurranseinstinktet som slippes løs belønner identitetspolitikk og akkumulering som en måte å sikre at vi er de som overlever på. For aktivister gjør dette det vanskelig å mobilisere folk til å ta de kollektive grepene og risikoene som er nødvendige for at bevegelser skal fungere.

Kravene til aktivister som vil ha sosial rettferdighet har aldri vært større, selv om det føles som om stadig færre slutter seg til kampen.

En annen grunnleggende utfordring moderne afrikanske aktivister står overfor, er at vi sliter med å definere fienden. Under kolonialismen var fienden synlig og alltid til stede. Det gjorde det enklere å dele arbeidet mellom ulike bevegelser, alle forent av det overordnede målet om å få slutt på koloniseringen. Men etter uavhengigheten har vår ufullstendige avkolonisering skapt en forvirrende situasjon der avgjørende etterlevninger fra fortiden bevisst avpolitiseres, der undertrykkere har tatt til seg frigjøringsspråket, og der kjernesakene vi bør organisere oss mot blir skjult bak en stadig mer tåkete ordbruk. Vi skal kjempe for «utvikling» uten å nevne de politiske institusjonene som står i veien for det. Vi skal kjempe mot «ulikhet» og strebe etter rikdom, men ikke etter rettferdighet. Og så danner vi kvinnerettsorganisasjoner som ikke vil bruke ord som «patriarkatet», eller til og med «feminisme». Vi er vitne til krav om å få slutt på politibrutalitet som ikke vedkjenner at logikken til fengselsstaten er å beskytte de rike mot de fattige og bevare fremmedgjøringssystemene som holder disse to gruppene atskilt. Vi lever i samfunn der vi blir bedt om å gå inn for å maksimere vår individuelle rikdom i stedet for å fjerne hindringene for kollektiv velstand. Vi står i konstant spenning med hverandre og på kant med det naturlige miljøet fordi logikken i denne versjonen av «utvikling» er forbruk, akkumulering og konkurranse.

Som et resultat kan det være forvirrende å prøve å utdanne seg politisk som lekperson. Handler nyliberal feminisme om frigjøring eller utnyttelse? Er vi mennesker eller produkter? Bør vi jobbe med politiet eller organisere oss for en verden uten dem? Hvordan forener du en presidents forhistorie med å bekjempe tyranni og undertrykkelse med deres nåtid som tyrann og undertrykker selv? Bør du stole på en aktivist finansiert av internasjonale organisasjoner som prøver å avpolitisere politiske kamper?

Uavhengighetsbevegelser som en gang sto for mye av den politiske utdanningen i Afrika har ikke bare blitt tatt over, men er de fremste undertrykkerne av afrikanere i dag. De kan de riktige ordene, men fratar dem mening. En president kan fengsle kritikerne sine på ubestemt tid og delta i utbredt korrupsjon, men likevel høylytt erklære seg selv som en frigjører og håne krav om økonomisk ansvarlighet som «den hvite monopolkapitalens» tyranni. Det kjærlige forholdet mellom disse undertrykkerne og utenlandske regjeringer, som bare ser på Afrika som et sted hvor de kan tjene penger og ikke et sted hvor folk lever og elsker, forsterker bare utfordringen for aktivister. For å utvide Nabouremas formulering: Du må ikke bare kjempe mot menneskene du kjemper mot og menneskene du kjemper for; du må også kjempe mot regjeringene som støtter menneskene du kjemper mot.

Belastningen for de som står på og sier ifra, og i forlengelsen for deres mentale og fysiske helse, er større enn noen gang. 33 år gamle Luc Nkulula, grunnlegger av kongolesiske LUCHA, en av de mest kraftfulle ungdomsbevegelsene på kontinentet i dag, ble brent til døde i huset sitt. Under valget i 2017 i Kenya ble frontlinjeaktivister ofte utsatt for represalier fra politiske skikkelser, bare for å logge på internett og finne betalte påvirkere som nektet for politibrutaliteten og en offentlig sfære for opptatt av individuell overlevelse til å få med seg det som skjedde.

En løsning for afrikanske aktivister ligger i Bakers ord. Vi må til roten av problemet. I mine øyne begynner det med en politisk utdanning, både for aktivister og lokalsamfunnene vi jobber med. Folk vil måtte rette i det minste noe av sin protestenergi mot å forstå, navngi og definere utfordringene vi står overfor, ikke som abstrakt akademisk arbeid, men som konkret dialog i våre lokalsamfunn. Vi må legge om utdanningen for å gå bort fra formelle systemer og bøker, og mot å tenke nettverk og ha samtaler. Vi må gjøre våre krav om endring til en organisk forlengelse av måten vi lever og beveger oss gjennom verden på.

Det er lett å avfeie utdanning som en del av arbeidet en aktivist gjør, men uten den forblir aktivismen vår reaksjonær. Og reaksjonær aktivisme betyr at makt fortsatt setter betingelsene for engasjement – ​​de leder, vi følger. Å gjenopplive en tradisjon for politisk utdanning som inkluderer bevissthetsgrupper, å lære og avlære måter å møte offentligheten på, og å tenke utover den aktuelle krisen mot den fremtid vi ønsker oss, er et stort skritt mot å gjenvinne en aktivisme som har blitt bevisst undergravd av makt.

Aktivister kan heller ikke gå ut fra at folk vet det de vet: Vi må være villige til å undervise. Black Lives Matters’ suksess med å rette debattene mot rettigheter og rettferdighet – ikke bare for afroamerikanere, men for svarte samfunn rundt om i verden – skjedde ikke over natten. Den ble til gjennom mange år med læring, undervisning og oppbygging, og kulminerte i vedvarende protester som nå finner veien til makten. Det er slik sosial endring skjer: Det er en prosess, ikke en hendelse.

Så for å gå til roten av problemet begynner vi med de riktige spørsmålene, ser forbi den umiddelbare utfordringen og tenker på hvordan vi kan kommunisere dette til og sammen med folket. I Nairobi har grupper som Mathare Social Justice Center og Coalition of Grassroots Human Rights Defenders gjort dette arbeidet, selv mens det vanlige sivilsamfunnet henger etter. Hva forbinder utfordringene med nykolonialisme, korrupsjon, fattigdom, konflikt og alt annet som står i veien for at afrikanere lever fritt? Hva er det med dette systemet som hindrer at vi får det vi trenger, og hvordan endrer vi det? Dette er arbeidet bak arbeidet som Ella Jo Baker var så usedvanlig god til, og som må skje for at arbeidet skal lykkes

Radical Activism in Africa er en spesialserie om hvordan mennesker i Afrika reagerer på urettferdighet, forestiller seg alternative fremtider og mobiliserer på transformative måter. Serien samler ledende forfattere, aktivister og tenkere fra hele kontinentet. Den er gjesteredigert av Stella Nyanzi sammen med James Wan. Et nettbasert panelarrangement vil diskutere temaene for serien 18. oktober 2021, i samarbeid med Africa Writes.


Har du spørsmål eller synspunkter på denne artikkelen? Vil du skrive for oss? Ta kontakt med redaksjonen: carima@afrika.no



Flere aktuelle artikler

Analyse

Somalias politiske historie og utfordringer

Til tross for store utfordringer for Somalia siste 30 årene, ser det fleste somaliere lys i enden av tunellen. Optimismen, troen på en stat, troen på fred og økonomisk velstand kjennes for alvor blant befolkningen.

Emner

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Afrika
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

Landinformasjon



Bedriftsdatabase

Informasjonen i bedriftsdatabasen er basert på offentlig tilgjengelig informasjon om selskapene og på direkte etterspurt informasjon. Det siste arbeidet med bedriftsdatabasen ble gjennomført i 2019. Dersom du er et selskap eller et enkeltindivid som ser mangler eller behov for oppdatering må du gjerne ta kontakt med Fellesrådet for Afrika.