Mye av det vi i dag aksepterer som global «fremgang», forblir basert på usynlige systemer for utvinning, gjeld og kontroll. Under overflaten av utviklingsløfter binder det seg mønstre av konstruert fattigdom, bevisste design maskert som økonomisk bistand. Jeg ønsket å forstå hvordan hele nasjoner rike på ressurser, som Kongo, andre i Afrika, Midtøsten, og Filippinene ble etterlatt i ruiner. Hvordan økonomier ble konstruert for å skape sult.
Å lese Tilståelser fra en økonomisk leiemorderav John Perkins ga språk til det jeg alltid hadde følt, men ennå ikke kunne sette navn på. Boken forklarte ikke bare hva som skjer eller hvorfor det skjer – men viste også hvordan det fungerer, hvordan fellen settes. Hvordan land blir tilbudt lån under løfte om utvikling, og når økonomien ikke klarer å innfri disse prognosene, blir gjelden et verktøy for å influere. Et kontrollmiddel.
Denne modellen fra imperiet er ikke avhengig av synlig okkupasjon. I stedet engasjerer den økonomer, konsulenter og utviklingsbyråer til å gjøre koloniseringsarbeidet. Disse aktørene, bevisst eller ubevisst, opprettholder illusjonen om at det som tilbys er fremskritt. Men fremgangen er selektiv. Rikdommen forblir ofte i hendene på en liten elite, mens resten av befolkningen blir overlatt til å håndtere konsekvensene: hungersnød, fattigdom, smuldrende helsevesen og økende gjeld. Dette før ikke bare til økonomiske konsekvenser. Disse konsekvensene former folks liv, kropper og fremtid på dypt urettferdig måte.
Vi har sett denne strategien utfolde seg før. I Vietnam og Irak gjentok mønsteret seg. Først kommer de økonomiske «leiemorderne» som tilbyr lån som er for store til å betale tilbake, knyttet til utviklingsprosjekter som er utformet for å gagne utenlandske selskaper.
Hvis lederne gjør motstand, sendes de CIA-støttede styrkene inn for å fremme – kupp, attentater og destabilisering. Og hvis det mislykkes, griper militæret inn under frigjøringens og demokratiets banner. Irak handlet aldri om masseødeleggelsesvåpen. Det handlet om å omforme en hel økonomi: å omskrive lover om oljeutvinning, håndheve omfattende privatisering og kanalisere gjenoppbyggingskontrakter til amerikanske selskaper. Ingenting av dette var tilfeldig. Manuset er klart: forføre, true og invadere. Alltid i demokratiets navn, for fremskritt eller av humanitære hensyn. Dette er noe forfatteren John Perkins bemerker: «det er nesten latterlig, gitt hvordan disse oppdragene utfolder seg på de mest brutale, umenneskelige måtene man kan tenke seg.»
På steder som Sudan har verktøyene endret seg – mindre om utviklingsbanker og mer om stedfortredende kriger (proxy wars) og ressursavtaler. Gull smugles ut mens militser bevæpnes av Gulf-maktene, og der økonomisk kollaps blir bakteppet for en ny type kontroll.
Tenk på Gaza. I 2023, mens verden så på i redsel, beveget noe annet seg under ruinene. Gaza, lenge fremstilt som fattig og avhengig, sitter på rike gassreserver til havs. Men palestinerne har aldri hatt reell kontroll over dem. Avtaler ble inngått – med britiske selskaper, på israelske premisser, med utenlandske hender – men aldri med Gaza selv.
Og da det økonomiske presset sviktet og motstanden holdt, endret narrativet seg til: terror, sikkerhet og gjengjeldelse. Så kom makten. I et øyeblikk med global energikrise er Gazas gass viktig igjen. Dette var ikke bare krig. Det var utvinning – uten samtykke, uten suverenitet.
Boken til John Perkins er ikke perfekt. Den er formet av forfatterens personlige skyldfølelse, hvis perspektiv som tidligere «økonomisk leiemorder» er til tider selvsentrert. Likevel samsvarer det strukturelle mønsteret den avslører, med flere tiår med postkolonial («hvis vi i det hele tatt kan kalle det det mens koloniseringen fortsatt pågår») økonomisk kritikk. Den bekrefter det mange i det globale sør lenge har hevdet: at underutvikling ikke er en naturlig tilstand, men et produkt av ekstern manipulering.
Mens jeg leste, fortsatte jeg å tenke på systemene jeg prøvde å forstå, hver gang en ny rapport kom på Al Jazeera News om flyktningkrisen, eller om de dårlige forholdene i tredje-verdensland. Den fulgte med hvert spørsmål jeg stilte om hvordan folk kunne lide så dypt bare fordi de var født på «feil» sted og tid. Og så begynte jeg å se det klarere: geopolitikken rundt utvinning. Multinasjonale selskapers rolle. Måten utvikling forklares gjennom tall som ofte skjuler mer enn de avslører. Jeg tenkte på hvor vanskelig det er å snakke om alt dette med folk som bare har sett på imperiene som noe siviliserende eller godt. Hvordan ord som "vekst" og "stabilitet" brukes til å skjule kontroll.
Noe åpnet seg for meg. Verden er ikke ødelagt. Den ble bygget slik. Med vilje. Nøyaktig. Systematisk.
Innsikten jeg fikk var alt annet enn behagelig. Det er den sjelden. Men den bekreftet noe essensielt: at kaoset og ulikheten vi er vitne til faktisk ikke er tilfeldigheter, men en del av en bredere logikk, et system som opprettholdes av de som drar nytte av det, og håndheves gjennom institusjoner som presenterer seg som nøytrale.
Det er nødvendig å forstå dette. Foruten det, risikerer vi å forveksle symptomer med årsaker. Vi risikerer å tro på fortellingen om at noen land rett og slett har mislyktes, at noen mennesker er i konstant krise og at noen liv er mindre verdifulle enn andre.
Det er dette jeg vender tilbake til nå. Ikke bare ønsket om å vite, men ansvaret som kommer etterpå. Å se under overflaten, og synliggjøre det som alltid var ment å forbli skjult. Ikke bare for kunnskapens skyld, men fordi klarhet, ekte klarhet, forstyrrer. Og fra denne forstyrrelsen kan det fortsatt komme muligheter for rettferdighet. Hvis dette er den delen de lot oss vite, hva er fortsatt skjult?
Først publisert av Africa is a Country 03.07.2025.
