I desember 2021 vedtok det etiopiske parlamentet å etablere en nasjonal dialogkommisjon, som skal lede en «bred og inkluderende offentlig dialog for å skape nasjonal konsensus».
Ikke lenge etter kom en koalisjon av etiopiske kvinneorganisasjoner med en felles uttalelse, hvor de ba om en meningsfull kvinnerepresentasjon i det nye organet. Men da parlamentet reduserte utvalget av 632 potensielle kommisjonsmedlemmer, som ble nominert av allmenheten, til 42, var det bare fire kvinner igjen. På den endelige listen med elleve medlemmer, er det tre kvinner.
Etablering av en mannsdominert kommisjon når det ikke er mangel på kompetente kvinner, tyder på store svakheter i utvelgelsesprosessen. Disse svakhetene bør tas opp før kommisjonen går videre med sitt arbeid.
Etiopiske kvinnegrupper tok tidlig til orde for at kjønnskvotering skulle med i loven som oppretter kommisjonen. Da dette mislyktes, ba de om at utvelgelsesprosessen likevel skulle sikre jevn kjønnsfordeling, at kvinneorganisasjoner skulle delta i nominasjonsprosessen, og at de skulle ha mulighet til å være med på vurderingsprosessen. Heller ikke noe av dette skjedde.
Generelt var det mangel på åpenhet og klarhet i utvelgelseskriteriene: hvordan de ville bli brukt, hvordan sivilsamfunnet ville delta, og hvordan prosessen ville bli styrt. Ingen ser ut til å vite hvordan parlamentet gikk fra 632 til 42 kandidater, eller fra 42 til 11. Utvelgelsesprosessen var verken deltakende, inkluderende eller åpen.
Formålet med den nasjonale dialogen er å minske forskjellene og misforståelsene mellom ulike politiske og ideologiske ledere og deler av samfunnet i Etiopia. Det ville derfor vært fornuftig at kommisjonsmedlemmene i den nasjonale dialogen i størst mulig grad representerer mangfoldet i Etiopia – inkludert kvinner.
Hva parlamentet fortsatt kan gjøre
Selv om elleve kommisjonsmedlemmer er allerede valgt, kan parlamentet fortsatt ta et steg tilbake. Det kan endre loven bak den nasjonale dialogen og åpne for nominasjon av flere medlemmer. Oppfordringen til nye nominasjoner kan begrenses til kvinner, for å sikre et bredt utvalg av kandidater som kan rette opp kjønnsubalansen.
Parlamentet kan også ta grep for å øke folks kjennskap til de valgte kommisjonsmedlemmene og eventuelle nye medlemmer, og slik sikre offentlig innsyn. Det kan for eksempel avklare utvelgelseskriteriene, publisere begrunnelsen for utvelgelsen, eller sende intervjuer med utvalgte medlemmer på TV. Slike tiltak vil bidra til at befolkningen føler seg mer involvert i prosessen.
I fremtiden bør kommisjonsmedlemmene sørge for å ta hensyn til inkludering på alle nivåer når de velger ut eksperter, komitémedlemmer og andre ansatte i kommisjonen. De bør rådføre seg med offentligheten, spesielt kvinnegrupper og andre som føler seg underrepresentert, for å utvikle en felles visjon for kommisjonens overordnede sammensetning, med inkludering i sentrum. Hva er offentlighetens forventninger til deltakelse fra kvinner, ungdom, etniske grupper, mennesker som lever med funksjonshemninger, diasporaen og sivilsamfunnet? Denne visjonen bør ha som mål å sikre mangfoldet kommisjonen trenger for å bli akseptert av et stort antall av den etiopiske befolkningen.
Jo mer representativ kommisjonen er, og jo større deltakelse fra hele samfunnet, jo mer produktiv vil den være.
Inkludering på et større plan
Siden statsminister Abiy Ahmed delte regjeringens planer om å etablere kommisjonen i juli 2021, har spørsmålet om inkludering vært heftig debattert.
Debatten har først og fremst handlet om i hvilken grad kommisjonens sammensetning og prosessen fram mot etablering vil inkludere politiske opposisjonsgrupper, inkludert grupper som er i åpen konflikt med den føderale regjeringen. Noen hevder at kommisjonen bør gå videre i sitt arbeid, med mulighet for at opposisjonsgrupper kan bli med i prosessen på et senere tidspunkt. Andre foreslår en tilnærming i flere stadier, der oppnåelsen av en fredsprosess (eller i det minste en våpenhvile) vil muliggjøre deltakelse fra alle politiske grupper i Etiopia.
Representasjonen av kvinner – og andre grupper – er imidlertid ikke et aspekt som har vakt særlig debatt. Til forskjell var inkludering åpenbart en prioritet da Abiy ble statsminister og dannet en regjering hvor halvparten var kvinner. På kontinentalt og globalt nivå beskytter og støtter Maputo-protokollen og FNs sikkerhetsrådsresolusjon 1325 kvinners rett til likestilt deltakelse i det politiske liv og i freds- og sikkerhetsprosesser – og historien viser at disse prosessene har større sannsynlighet for å fungere når kvinner deltar i dem.
Selv om parlamentet kan kjenne på et politisk press fra ulike lokale og internasjonale aktører om å sikre at kommisjonen starter sitt arbeid, bør de i stedet bremse ned og reflektere grundig over hvordan og hvorfor inkludering ikke er oppnådd i en prosess for å ta opp kritiske spørsmål og bygge nasjonal konsensus.
Uten denne refleksjonen vil strukturelle ulikheter og samfunnstendenser som ekskluderer kvinner, minoriteter, mennesker som lever med funksjonsnedsettelser og andre marginaliserte grupper, sannsynligvis resultere i en kommisjon som ikke klarer å nå målene for den nasjonale dialogen.
Kvinner lider under de negative konsekvensene av mangelen på nasjonal konsensus. Deres stemmer og lederskap bør bidra i like stor grad for å adressere de grunnleggende årsakene til krisene i Etiopia.
Denne artikkelen ble først publisert på African Arguements 08.03.2022.
