Afrika.no Meny
Analyse

Somalias politiske historie og utfordringer

Somalia trenger en ordentlig sosial kontrakt, maktfordelingsstruktur, frie institusjoner og et politisk system som tar hensyn til somalisk historie og kulturarv, mener artikkelforfatter. FOTO: Lars Heltne.

Til tross for store utfordringer for Somalia siste 30 årene, ser det fleste somaliere lys i enden av tunellen. Optimismen, troen på en stat, troen på fred og økonomisk velstand kjennes for alvor blant befolkningen.

Somalia har en lang og sterk historie og er i dag et av de landene i Afrika med eldst dokumentert historie. Landet har hatt en rekke bystater, sultanater og ligger i en strategisk viktig posisjon som gjennom mange generasjoner har vært ettertraktet av utenlandske stormakter. Blant de store sultanatene og imperiene som kan trekkes fram, er Adal-sultanatet (1415–1577) med Ahmed Ibrahim Al-Gazi i spissen og Ajuran-imperiet (1300-tallet til sent 1700-tallet. Landet var blant annet et viktig knutepunkt i middelalderen (1476–1453), og handlet blant annet med gull, elfenben, myrra og røkelse. Stort sett handlet de med egyptere, fønikere, babylonere og romere.

Den strategiske beliggenheten og posisjonen har imidlertid ikke vært godt nok håndtert og kan ha forårsaket store problemer og konflikter for landet. Blant annet har stormaktene alltid hatt interesse i Somalias beliggenhet og dette kom til uttrykk blant annet ved slaget i Banadir, Baraawe eller den nylige hendelsen om det maritime området som tilhører Somalia.

Argumentene for et føderalt system har nettopp vært at man ikke lenger har tillit til bare sentralstaten, derfor har det vært viktig å spre ut makten for å unngå at sentralstaten misbruker makt igjen.

I en tid hvor det allerede var konflikter mellom stater i områdene, kom de europeiske kolonistene. Portugal med store handelsinteresser var i spissen, og ble møtt med motstand av den daværende befolkningen i Somalia. Målet til portugiserne var å søke seg til posisjon i det indiske hav, men de ble drevet tilbake av Ajuran-imperiet. Etter hvert tok Adal-sultanatet over store deler av dagens Somalia og store deler av abysinnia, dagens Etiopia. Til tross for en mektig forhistorie, ble det somaliske området delt mellom Frankrike og Storbritannia under Berlinkonferansen i 1884-1885.

Storbritannia gjorde den nordlige delen til protektorat – Britisk Somaliland, og senere, i 1889, kom Italia inn i bildet og etablerte protektorat etter interesser fra Storbritannia. Alt dette skjedde på bakgrunn av avtaler som kolonistene inngikk med de store klanene. I 1960 ble Nord- og Sør-Somalia selvstendige stater, og dannet republikken Somalia. Den fransk – kontrollerte delen ble selvstendig, kjent som Djibouti. De somaliske områdene i Etiopia og Kenya kom aldri tilbake i Somaliske hender. Dermed er den somaliske statsdannelsen et resultat av den europeiske koloniseringen av Afrika og de knuste drømmene til frigjøringsheltene og den somaliske befolkningen om å danne en felles stat bestående av de fem somaliske delene. Et håp som fortsatt lever blant veldig mange somaliere.

Et spørsmål som du sikkert nå stiller deg er, hvordan har et land som har vært såpass framtreende, med en så sterk historie og utvikling, har klart å kollapse og ikke reist seg igjen etter fire tiår. Jeg skal nå prøve å belyse dette spørsmålet ved å gi korte historiske analyser av Somalias politikk, og utfordringene landet står ovenfor. Den første valgte presidenten i den Somaliske republikken, var Aden Abdulle Osman, bedre kjent som Aden Adde. Han satt i ved makten fra 1960 til 1967 og fratrådte makten på en fredfylt måte. Han tapte for sin tidligere statsminister Abdirashid Ali Sharmarke, som satt ved makten fra 1967 til 1969. Sharmarke døde i 1969 etter et attentat utført av hans egen livvakt. Dette var ikke bare en grusom handling som rystet hele det somaliske folket, det ble også starten på slutten for et ungt, spennende og lovende demokrati som ble beundret av mange afrikanske nasjoner. De to presidentperiodene til Osman og Sharmarke blir betegnet som «Africa's First Democrats» av forfattere som skriver om Somalias politiske historie. En av dem er Abdi Ismail Samatar, en Somalisk forfatter og professor i geografi, som skriver om dette i boken Africa’s First Democrats: Somalia's Aden A. Osman and Abdirazak H. Hussen, som kom ut i 2016.

Den 21 oktober 1969, startet en ny epoke for Somalia da Mohammed Said Barre som da var Somalias majorgeneral tok makten i landet gjennom et kupp . Det unge, demokratiske landet Somalia ble nå et kommunistisk land, der Barre var president. Til tross for at lederskapet og styresettet i landet ikke var demokratisk, gjorde regimet til Barre store fremskritt og levestandarden blant somaliere økte drastisk. Oppbygningen av landet ble for alvor et faktum, og nå kunne somalierne være stolte over å dyrke sin eget mat, drive egne fabrikker som produserte sukker, pasta, fisk, fyrstikker og sigaretter, og utbyggingen av store veier som endret hele infrastrukturen i landet. Barres kommunistiske slagord "felles dugnad-Iskaa wax u qabso", og en nasjonalfølelse av en annen dimensjon fungerte som suksessfaktorer i 21 år.

Men som mange kommunistiske regimer, gikk Barre’s regime i oppløsning i 1991. Mye av grunnen til regimets fall, var konsekvensene av krigen mot nabolandet Etiopia. Tilliten sank mellom høytstående offiserer, og redselen for kuppforsøk ble mer reell. Dette skapte interne strider, kamper, usikker og ubalanse i innenrikspolitikken. Frormålet med krigen var å få kontroll over den somaliske provinsen Ogaden, som ligger på grensen mellom de to landene. Dermed var enda en epoke i somalisk historie forbi, og storhetstiden var over.

Borgerkrig og veien mot en ny statsdannelse

Etter at det kommunistiske regimet ble felt, brøt det ut borgerkrig mellom ulike klaner. I ettertid kan man trygt si at det ikke fantes noe form for plan for hvordan man skulle stabilisere landet, skape ro og orden, og forene et veldig splittet land og dets folk. Opprørsgruppene som hadde ønsket å styrte Barres regime, hadde verken en felles politikk eller plan for landet ved en eventuell maktovertakelse. Dystre scener som ble spådd skulle være kortvarige, fortsatt tiår etter tiår. Man jobbet med ulike løsninger for å stoppe borgerkrigen, og i 1991 ble Ali Mahdi Muhammad valgt som president. Han satt ved makten til 1997. Valget, som skjedde i hovedstaden, var ikke formelt – og de færreste somaliere var delaktige.

Det første håpet for en reell statsdannelse etter ti år med borgerkrig var i Arta, Djibouti i 2000. Her møttes representanter for de fleste somaliske klanene, professorer, næringslivet, forfattere, poeter og sangere fra Somalia for å finne en felles løsning etter et ti-år med krig og elendighet. Arta-konferansen varte i en måned og til slutt endte man opp med å stable en regjering for Somalia på bena, og Abdiqasim Salad Hassan ble valgt som president. Men til tross for at det ble dannet en regjering (TNG – transitional national goverment of Somalia), og staten nå skulle gjenreise seg, demonstrerte bevæpnede styrker fra ulike klaner sin motstand mot dette.

Hassans regjering satt fra 2000 til 2004 og jobbet under vanskelige forhold. Hovedstaden var delt inn i ulike soner ut ifra hvilken klan du tilhørte. Under Arta-konferansen hadde det blitt vedtatt en maktfordelingspolitikk av de ulike representantene. Sammen kom de fram til en maktfordelingspolitikk basert på klansystemet, der man delte befolkningen opp i fire store klaner og en liten klan – det såkalte 4,5 systemet. Dette er et system som de fleste somaliere i dag er enige om at var et stort feilgrep, som førte til tap av rettigheter for en stor gruppe mennesker. På tross av løftene etter Arta-konferansen forble mye uforandret, og enda en gang ble en ny konferanse holdt for å prøve å løse situasjonen i Somalia. Denne gangen ble konferansestedet satt til Mbagathi i Nairobi. I Mbagathi satt man nå igjen sammen en ny regjering, og valgte Abdullahi Yusuf Ahmed som president.

Der ble det vedtatt at Somalia nå skulle gå over til en føderalstat. Ahmed’s regime skulle være TFG – transitional federal goverment. Tross store vanskeligheter prøvde Ahmed å gjenreise Somalia, men lyktes dessverre ikke med det. I 2006 tok politikken en ny retning og enda en ny epoke for Somalia ble faktum. Det oppstod en gruppe mennesker som fikk nok av bevæpnet militser som hovedsakelig først og fremst skulle frigjøre hovedstaden fra disse militsene. Religionen som gjenforente dem, var islam, og etter bare noen måneder var hovedstaden fri for alle militsene.

Folket var i ekstase, og friheten var nå mer eller mindre vendt tilbake til hovedstaden. Etter å ha skapt fred og ro i hovedstaden i en periode på seks måneder, og opparbeidet seg stor tillit fra folket i store deler av Somalia, ble det erklært en islamsk stat. Med hjelp fra Etiopiske styrker kjempet Ahmed mot den islamske gruppen, og tok tilbake store deler av Somalia og hovedstaden. Enda en gang måtte den somaliske befolkningen være vitne til krig og elendigheter. Den islamske gruppen ble splittet, og i 2009 ble Sharif Sheikh Ahmed som brøt med den islam-drevede gruppen valgt som president i Somalia. Sheikh Ahmed’s embete ble avsluttet 20. august 2012. Regjeringen skulle fortsatt være TFG, da ble føderalsystemet innviet. En føderalstat (også kalt forbundsstat) er en stat bestående av delvis autonome, men ikke fullstendig suverene, delstater med separate regjeringer og til dels egen lovgivning. I følge norsk leksikon defineres føderalstat slik: "Forbundsstat, føderalstat, føderasjon, er betegnelse på en stat som består av flere delstater. Delstatene kan blant annet kalles stater (USA), provinser (Canada), kantoner (Sveits) og land (Tyskland), og de er knyttet sammen av en felles forfatning" . The Federalist Papers defineres som forløperen til føderalismen. Federalist papers er en serie på 85 artikler hvor Alexander Hamilton, James Madison og John Jay argumenterer for ratifiseringen av USAs grunnlov. De første artiklene ble gitt ut som en serie i aviser i New York, men kom ut som en samling 28.mai. 1778 .

For å bringe den føderale staten Somalia videre, ble Xasan Sheekh Maxamuud valgt som president i 2012. Maxamuud gjorde en god jobb, selv om han også høstet en del kritikk gjennom sine år ved makten. Maxamuud ga stafettpinnen videre til Mohammed Abdullahi Farmaajo, som satt ved makten fra februar 2017 til februar 2021. Farmaajo sitter ved makten enda, da landet ikke klarer å finne en felles enighet om hvordan valget skal håndteres og gjennomføres. Til tross for den store utviklingen nasjonen har gått gjennom i perioden Maxamuud og Farmaajo har sittet ved makten, har landet fremdeles store utfordringer. Blant disse finner vi et ikke fungerende klan-basert føderalsystem, ikke eksisterende maktfordeling og en grunnlov som ikke er ferdigstilt.


Politiske & sikkerhetsmessige utfordringer

I 2004 ble det bestemt at landet skulle gå over til et føderalt system når perioden for TFG-regjeringene var over. TFG perioden var da altså over den 20. august 2012 og først da gikk landet offisielt over til føderalstat. Føderalstatene består av Hirshabelle, Galmudug, Sout West State, Jubbaland og Puntland. Som tidligere nevnt, er Somalia stort sett klanbasert, og de føderale statene er inndelt ut ifra klansystemet hvor klanene som tilhørte hverandre deler samme føderalstat. Galmudug er den eneste føderalstaten hvor ulike klaner styrer sammen grunnet bosettingspolitikken som var helt umulig å unnvike.

Argumentene for et føderalt system har nettopp vært at man ikke lenger har tillit til bare sentralstaten, derfor har det vært viktig å spre ut makten for å unngå at sentralstaten misbruker makt igjen. En annen tanke har også vært at enhver klan kan styre sitt eget området og på denne måten unngår man at klaner i strid unngår å ha noe med hverandre og gjøre. Et eksempel hvor dette kommer tydelig til utrykk i storbyen Galkacyo, hvor den ene delen tilhører delstaten Galmudug, mens andre delen tilhører delstaten Puntland. Å inndele føderalstatene ut ifra klansystemet så tidligere ut som svaret på problemet, men har i ettertid vist seg å være en dårlig løsning for klan-idealistene. Det at landets grunnlov ikke er ferdigstilt, har heller ikke gjort saken enklere. Å ferdigstille grunnloven kunne bidratt til bedre politiske løsninger, og kunne blitt brukt som rettesnor for alle stridsspørsmålene. Det er heller ikke spesifisert hva slags makt føderalstatene sitter med, og hva som er forbeholdt sentralstaten. Lenge har det vært en politisk kultur der føderalstatene fritt kunne inngå avtaler med andre nasjoner uten at sentralstaten i det heletatt har vært innblandet. Under ledelse av Farmaajo og tidligere statsminister, norsk-somalieren Hassan Khayre, ser vi en kulturendring på den fronten.

På toppen av et føderalt system som ikke fungerer og en ikke ferdigstilt grunnlov, har landet heller ikke et rettssystem som kan ta høyde for stridsspørsmål ved grunnloven. Dette har bidratt til at alle bruker grunnloven til fordel for seg selv og sine politiske hensyn. I tillegg til de nevnte utfordringene har ikke landet en ordentlig og tydelig maktfordelingsstruktur. Parlamentet velges ikke av folket, men utpekes av klan-høvdingene blant de forskjellige klanene. Der mandatene er delt ut ifra klanens posisjon, makt og størrelse. Et spørsmål som ofte stilles, er hvorvidt parlamentsmedlemmene representerer klanens valgkrets? Ofte er de lojale til presidenter som ofte betaler store summer for å få sine kandidater valgt gjennom det klanbaserte systemet.

Dermed er ikke den vanlige mann i gata lenger representert i de viktige instansene. Den utøvende, dømme og lovgivende makten har smeltet såpass godt sammen gjennom årene at de ikke lenger er mulig å skille mellom. Slike maktfordelingsprinsipper gjør det ikke enkelt verken å opprettholde, eller sørge for rettferdighet. I tillegg til alle disse utfordringene, har landet et sikkerhetsproblem. Enkeltpersoner, klanene og tidligere sjefer for militser er sterkt bevæpnet, og derfor er det ikke enkelt å opprettholde sikkerheten ved upopulære politiske valg. Man er redd for konsekvensene det kan skape dersom man trykker på visse såre punkter. Staten er også i krig med den delen av den islam-drevne gruppen som ikke inngikk avtale med staten tidligere, noe som også utgjør et stort sikkerhetsproblem.


Somaliske problemer, somaliske løsninger

Til tross for store utfordringer for Somalia siste 30 årene, ser det fleste somaliere lys i enden av tunellen. Optimismen, troen på en stat, troen på fred og økonomisk velstand kjennes for alvor blant befolkningen.

Ordtaket "Nabad ayaa naas la nuugo leh", som betyr "alle får ro til å vokse under freden”, reflekterer hvor lei de fleste er av krig og elendighet. Samtidig diskuterer velig mange somaliere nå at en mulig årsaksforklaring på hvorfor situasjonen aldri stabiliserte seg er utenlandsk innblanding, og at internasjonale aktører alltid har spilt en rolle i jakten på fred i Somalia. Internasjonale forslag til somaliske løsninger har vist seg å ikke fungere, dermed ønsker de aller fleste nå at somaliere selv skal finne løsningene på sine egne problemer.

Det Somalia nå trenger er en ordentlig sosial kontrakt, maktfordelingsstruktur, frie institusjoner og et politisk system som tar hensyn til somalisk historie og kulturarv. Med store grep, toleranse for hverandre, ærlighet og rettferdighet for individet og institusjonene kan Somalia en gang reise seg tilbake til hva de en gang pleide å være.


Har du spørsmål eller synspunkter på denne artikkelen? Vil du skrive for oss? Ta kontakt med redaksjonen: carima@afrika.no



Flere aktuelle artikler

Pressefrihet

Kvinnene i frontlinjen

Somalia er kategorisert som et av de farligste stedene i verden for journalister. De er stadig gjenstand for trusler, både fra myndigheter, væpnede grupper med tilknytning til Al Qaeeda, al Shabaab, og konservative krefter i samfunnet.

Emner

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Afrika
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

Landinformasjon



Bedriftsdatabase

Informasjonen i bedriftsdatabasen er basert på offentlig tilgjengelig informasjon om selskapene og på direkte etterspurt informasjon. Det siste arbeidet med bedriftsdatabasen ble gjennomført i 2019. Dersom du er et selskap eller et enkeltindivid som ser mangler eller behov for oppdatering må du gjerne ta kontakt med Fellesrådet for Afrika.