Afrika.no Meny
Økonomi

Vil Afrika virkelig bli «Europas neste bensinstasjon»?

Mens noen produsenter kan komme til å tjene på Europas jakt etter ikke-russisk olje og gass, vil realitetene vanskelig leve opp til de store forventningene.

Russlands invasjon av Ukraina og grusomhetene den har ført med seg har fått mange land til å redusere sin avhengighet av importert russisk olje og gass. USA har for eksempel innført et umiddelbart importforbud. Storbritannia har til hensikt å stoppe oljeimporten innen utgangen av 2022. EU planlegger å kutte russisk gassimport med to tredjedeler innen utgangen av 2022 og avslutte all olje- og gassimporten innen 2030. Denne europeiske planen er spesielt viktig ettersom Russland står for 25 prosent av EUs oljeimport og 45 prosent av gassimporten.

Disse endringene, kombinert med at vestlige olje- og gasselskaper trekker seg ut av operasjoner de har i Russland, gir en mulighet for andre petroleumsproduserende land, om enn en mulighet begrenset av tiltak for å møte klimakrisen. Dermed har regjeringer og kommentatorer diskutert hvordan afrikanske produsenter vil tjene på Europas forsynings gap, med snakk om et «seismisk skifte» til Afrika og om kontinentet som «Europas neste bensinstasjon».

Slike overskrifter overser den komplekse virkeligheten. Det er sant at flere etablerte produsenter – som Algerie, Angola og Nigeria – allerede høster større inntekter fra skyhøye olje- og gasspriser. Land med prosjekter som skal starte i løpet av det neste året, som Mauritania og Senegal, vil sannsynligvis også dra nytte av høyere priser. Imidlertid har de fleste av dagens produsenter begrenset med ledig kapasitet for å øke forsyningene sine og må tiltrekke seg flere investeringer først.

Det er ikke sannsynlig at det tas beslutninger om å investere i nøkkelprosjekter for flytende naturgass (LNG) i potensielle produsentland, som Mosambik og Tanzania, før tidligst i 2024. Grunnen er sikkerhetsutfordringer i Mosambik, og pågående forhandlinger og uoppgjorte prosesser for prosjektdesign i det andre. Dette betyr at en betydelig produksjon er usannsynlig før 2030. De fleste av Mauritanias og Senegals olje- og gassreserver vil ikke bli utviklet før i senere prosjektfaser. Og enhver forsyning fra prospekter som utforskes for øyeblikket er sannsynligvis enda lenger unna. Historisk sett har det tatt land sør for Sahara rundt tolv år å gå fra funn til produksjon – ofte lenger enn først forespeilet av myndigheter og selskaper.

Mens noen afrikanske prosjekter kan komme i gang raskere, vil investorer ta beslutninger basert på et usikkert langtidsperspektiv. Den nåværende prisøkningen er en sterk påminnelse om den grunnleggende uforutsigbarheten til olje- og gassmarkedene. Syv år etter prisøkningen i 1979, hadde prisene falt mer enn to tredjedeler siden oljekrisen var på topp.

Tre faktorer gjør dagens perspektiv spesielt usikre. Den første er Russlands rolle i olje- og gassmarkedet. Landets forsyning til Europa vil bli påvirket av hvordan forhandlingene med Ukraina utspiller seg, noe som vises i hvordan prisene har svingt i tråd med oppfatningene av hvordan samtalene utvikler seg. Russisk forsyning øremerket Europa kan bli avledet til asiatiske markeder på lang sikt. Dette vil redusere asiatisk etterspørsel etter gass fra andre steder, og oppveie fordelen med økt europeisk etterspørsel etter olje og gass fra disse produsentene.

Den andre faktoren er hvor stor markedsandel andre ikke-afrikanske produsenter tar. Europa ser ikke bare til Afrika for å fylle gapet. Amerikansk LNG-eksport til Europa øker, flere store amerikanske LNG-prosjekter er klare for utvikling, og europeiske ledere inngår langsiktige avtaler i Midtøsten. Mange av disse produsentene har mer ledig kapasitet og prosjekter som kan godkjennes raskere enn det afrikanske produsenter har.

For det tredje må potensielle leverandører vurdere en mulig vedvarende nedgang i etterspørselen «demand destruction», og påvirke farten på energiomstillingen. En lærdom fra 1970-tallet er at høye priser og markedsuro ofte fører til en permanent nedgang i etterspørselen gjennom forbedret energieffektivitet og utvikling av alternative teknologier. Dagens krise kan føre til enda større «demand destruction», siden den ser ut til å ha forsterket EUs overbevisning om å fremskynde energiovergangen bort fra fossilt brensel. Utover å sikre ikke-russiske forsyninger på kort til mellomlangsikt, har EU også som mål å fase ut fossilt brensel for godt.

Hva afrikanske og europeiske ledere kan gjøre

Ledere i både Europa og Afrika kan treffe tiltak for å gjøre dette øyeblikket til en større mulighet for Afrika.

EU kan begynne med å klargjøre sin strategi for energiomstilling for afrikanske produsentland og potensielle private investorer. Så langt har veien vært et minefelt av blandede signaler. For eksempel, da EU i februar 2022 kunngjorde sine planer og merket noen typer gasskraft som «grønne», flere produsentland så det som et signal om å gå videre med gassprosjekter. Imidlertid virker det som flere europeiske ledere i økende grad mener fornybar energi ikke bare er nødvendig for å takle klimakrisen, men også for å bedre energisikkerheten.

For å sikre en globalt rettferdig overgang, bør EU vurdere å møte enhver langsiktig etterspørsel med petroleum fra afrikanske land først, gitt deres presserende utviklingsbehov. EU kan også gå foran og inkludere insentiver for god styring i hvert ledd av den globale utfasingen av produksjon av fossilt brensel. I denne prosessen bør EU finne en balanse mellom å sørge for europeisk energisikkerhet og å redusere afrikansk energifattigdom som del av en bredere strategi, som også støtter afrikanske lands egne overganger til ren energi. Endelig bør EU, i sitt forsøk på å øke bruken av ren energi, sikre at afrikanske produsenter får gode og rettferdige avtaler av de kritiske mineralene som trengs i grønn teknologi.

Uavhengig av hvordan EU går videre herfra, bør ledere i eksisterende og potensielle olje- og gassproduserende land i Afrika nøye vurdere de langsiktige usikkerhetene. Selv om prisene skyter i været nå, innebærer denne uforutsigbarheten at det kan bli færre forsyningsmuligheter og lavere priser over tid.

Afrikanske myndigheter bør sikre at sterke rammer for inntektsstyring, inkludert ved å rette eventuelle uventede inntekter mot bærekraftig utvikling og økonomisk diversifisering. Å diversifisere økonomien i landene er fortsatt avgjørende. Myndighetene bør også analysere sine prospekter grundig ut fra ulike scenarioer og ta hensyn til prosjektenes tidsplan og mulige utviklinger i markedet. De må være varsomme og unngå å bruke offentlig kapital til en risikabel satsning på olje og gass.

Mens noen afrikanske produsenter kan komme til å tjene på Europas kappløp om ikke-russisk olje og gass, vil realitetene vanskelig leve opp til de store forventningene.


Denne artikkelen ble først publisert på African Arguements 29.03.2022.


Har du spørsmål eller synspunkter på denne artikkelen? Vil du skrive for oss? Ta kontakt med redaksjonen: rahwa@afrika.no



Flere aktuelle artikler

Foto: Science Photo Library/NTB Scanpix

Afrikansk frihandelsavtale:

Kan Afrika bli en økonomisk stormakt?

Den nye afrikanske handelsavtalen som inngås i disse dager kan medføre enorme endringer både for Afrika og resten av verden. Den omfattende størrelsen på avtalen gjør den til en av de mest betydningsfulle internasjonale handelsavtalene å følge.

Foto: John Wessels/AFP/NTB Scanpix

De hemmelige lånene:

Bankranet i Mosambik

Mosambiks president Filipe Nyusi er i disse dager på offisielt besøk til Norge. Det er grunn til å bruke dette besøket til å rette søkelyset mot bekymringsfulle politiske og økonomiske trekk ved utviklingen i landet.

Emner

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Afrika
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

Landinformasjon



Bedriftsdatabase

Informasjonen i bedriftsdatabasen er basert på offentlig tilgjengelig informasjon om selskapene og på direkte etterspurt informasjon. Det siste arbeidet med bedriftsdatabasen ble gjennomført i 2019. Dersom du er et selskap eller et enkeltindivid som ser mangler eller behov for oppdatering må du gjerne ta kontakt med Fellesrådet for Afrika.