Museveni har sittet lenger ved makta enn flertallet av Ugandas innbyggere har levd: Han har sittet i 30 år, og 70 prosent av befolkningen er under 25. Den sørafrikanske TV-journalisten Imran Garda tvitret spøkefullt etter valget at «Yoweri Museveni har erklært seg selv vinneren av valget i Uganda. Og neste valg. Og det etter der også».
Mange afrikanske land har grunnlovsbestemmelser som sier at en president kan sitte i maks to valgperioder. Men med jevne mellomrom foreslår presidenter lovendringer for å forlenge sine perioder. Nylig stemte parlamentet i Rwanda for å endre valglovene, slik at president Paul Kagame, som har sittet siden 2000, kan regjere til 2034. Den parlamentariske kommisjonen som loddet folkets synspunkter på Kagames planer, fant kun ti personer som var imot. I Republikken Kongo (Brazzaville) fikk Denis Sassou Nguesso sine 32 år ved makten forlenget ved en problematisk folkeavstemning. Både i Burundi og i Den demokratiske republikken Kongo (Kinshasa) har politisk uro og protester fulgt forsøk på å utvide presidentperioden.
Ikke «afrikansk kultur»
En forklaring som går igjen er det såkalte «Big Man-syndromet», som igjen forklares med «afrikansk kultur». Selv om de «store mennene» dominerer i mange afrikanske land, bør fenomenet ikke reduseres til et spørsmål om kultur. Denne «sykdommen» har røtter i nyere afrikansk historie. Koloniadministratorer brukte afrikanske tradisjonelle styringsstrukturer, men deformerte disse for å tilpasse dem til sine egne kontrollbehov. Den personlige makten til høvdinger eller tradisjonelle ledere ble framhevet på bekostning av eksisterende, demokratiske kontrollmekanismer. Etter uavhengigheten er disse systemene ytterligere perfeksjonert av «store menn».
De fleste steder hvor statsledere ikke kjenner sin besøkelsestid, er valgsystemet i realiteten underlagt presidentens forgodtbefinnende. Presidenten kan i praksis lage, bryte og endre lovene når det passer ham (det er stort sett menn). Museveni, for eksempel, kontrollerer valgkommisjonen og statens maktapparat. Og den som kontrollerer valgopptellingen, vinner valget. I opptakten til valget ble politiet og hæren brukt til å trakassere opposisjonen. Musevenis kampanje foregikk uten forstyrrelser.
En angolansk vits er: «Hvem er folket i Angola?» «Presidenten!» «Hvor går alle pengene?» «Til folket!»
Lederne sidestiller gjerne seg selv med folket. Det er kun presidenten som kan og vil gjøre det som trengs, og han trenger alltid mer tid. Museveni trenger fem nye år for å oppnå det han ikke har klart de siste 30 årene. Dette er av patriotiske hensyn. Paul Kagames forsvar for å utvide regjeringstiden sin var: «Det er folket, skjønner du, som vil at jeg skal fortsette.»
Presidenten styrer ikke alene, men er avhengig av et nettverk som igjen er avhengige av ham. Presidentskapet er som en familiebedrift, og det er få muligheter for store inntekter utenfor politikken. Oppsamling av rikdom og forretningsmuligheter er knyttet til kontroll av staten. Når et embete forlates, mister du – og dine allierte i statsapparatet, partisystemet og i familien – muligheten til å styre kontrakter eller få del av fortjeneste.
Styrer ikke alene
Eksterne aktører er også viktige. Den afrikanske unionen (AU) refser sjelden statsledere som bryter sine lands valglover. Den nåværende lederen av AU (en symbolstilling som roterer mellom kontinentets presidenter) er Tsjads Idriss Déby, som har sittet siden 1990. Hans forgjenger var Zimbabwes Robert Mugabe, som har sittet siden 1980. Før han satt den mauritanske kuppmakeren, Mohamed Ould Abdel Aziz. AU vil altså ikke utvise Museveni. Etter Musevenis valgseier, postet presidenten i nabolandet Kenya, Uhuru Kenyatta på Facebook: «Ugandas folk har talt, og de har talt veldig tydelig.»
Presidenten er altså avhengig av både utenforstående og lokale aktører, som den politiske eliten, hæren og politiet. Disse er garantister for en presidents styre, men kan også bidra til hans fall. Hendelsene i Burkina Faso og Senegal var dramatiske. Der ble hær og politi brukt til å trakassere opposisjonen, men viste seg å være avgjørende for å sette en stopper for forlengelse for de sittende regimer. Folkelige opprør og massive protester er viktige, men ikke nok. I Senegal i 2012 tapte sittende president Abdoulaye Wade mot opposisjonskandidaten, Macky Sall, som fikk dobbelt så mange stemmer. Det så allikevel lenge ut som Wade ville erklære seg selv som vinner, men han måtte gi tapt da sikkerhetsstyrkene advarte ham og erklærte at de ville respektere valgresultatet. Inntil da hadde Wade brukt politi og hær til å trakassere opposisjonen.
Sall annonserte nylig en folkeavstemning om å redusere sitt presidentmandat fra sju til fem år. «Har du noen gang sett presidenter redusere sitt mandat?» skal han ha sagt. «Vel, jeg kommer til å gjøre det. Vi må forstå, at også i Afrika kan vi gå foran som eksempler, og at makten ikke er et mål i seg selv.» Sørafrikanske Nelson Mandela er oftest framhevet, også for å gi fra seg makten etter kun en presidentperiode, og landets valgsystem fortsetter solid. Nigerias frieste valg i fjor, må delvis tilskrives at president Jonathan ga fra seg kontrollen over valgkommisjonen. Tanzanias nyvalgte president, John Maugufuli, har utfordret politiske eliter i Tanzania gjennom korrupsjonstiltak, og inspirert en twitter-storm med utfordringer til andre statsledere under emneknaggen #WhatWouldMagufuliDo?
Artikkelen sto på trykk i Dagsavisen 29. februar
