I min forrige tekst for Afrika.no hevder jeg ikke at hvite mennesker, i kraft av sin hudfarge, alltid egentlig er rasister. Jeg hevder at vi i den hvite gruppen gjør ting vi oppfatter som normale, hverdagslige og tilfeldige, men som likevel kan få rasistiske konsekvenser.

I hjertet av det afrikanske kontinent ligger det som så riktig beskrives som et «grønt skattkammer», den tropiske regnskogen i Kongobassenget. Den er rik på naturmangfold og ressurser, så vel som på mytologi og kulturer. Nå er alt dette truet.

Noen bevegelser blir konstruert som frihet, mens andre blir vurdert som upassende og oppfattet som trusler. Det er den dobbeltheten vi ser i klassisk liberal tenkning. Det er spøkelset som hjemsøker klassisk liberale stater, fra den gang da til i dag. Vi er ikke blitt kvitt det spøkelset.

Begrepet hvithetsstudier kan gi et misvisende inntrykk av at denne teorien dreier seg utelukkende om hudfarge. Men hvithetsteori bidrar til å kaste lys over kompleksiteten som kjennetegner den formen for hverdagsrasisme som mange nordmenn kontinuerlig blir utsatt for.

Hvis vi hvite ikke gjenkjenner rasisten i oss selv, vil vi gjenkjenne rasismen kun hos noen personer, og ikke som et strukturtrekk, skriver Merethe Giertsen i dette innlegget i vår debatt om hvithet og rasisme.

Den formen for iboende rasisme som Sandra Fylkesnes tilskriver hvite mennesker, er etter mitt syn grunnleggende problematisk – og dessuten svært lite konstruktiv dersom målet er å skape forandring, skriver Åse Røthing ved Seksjon for mangfoldsstudier på OsloMet.