Afrika.no Meny
Ytrings- og pressefrihet

Okkuperte Vest-Sahara: Journalister under press

I okkuperte Vest-Sahara stjeler marokkansk politi telefonene til kvinnelige journalister og aktivister på jakt etter bilder som kan ødelegge ryktet deres. I slutten av november brøt det ut i nye krigshandlinger, etter 29 år med våpenhvile og alvorlige overgrep mot journalister.

I vanlige rettsstater hender det ofte at politiet beslaglegger personlige eiendeler som del av en etterforskning – med en rettslig grunn. I okkuperte Vest-Sahara, der det på ny brøt ut krig i november, er trenden en annen. Der fratas saharawiske aktivister og journalister personlige telefoner og laptoper av politiet, bare for å oppdage at innholdet senere dukker opp, forvridd og manipulert, på nettsider og sosiale medier. Praksisen rammer særlig kvinner – bærere av familienes ære.

For to år siden ble Nazha El- Khalidi ble arrestert for journalistisk virksomhet i Vest-Sahara. FOTO: Privat

I 2018 brukte den unge kvinnelige journalisten Nazha El-Khalidi smarttelefonen sin til å livestreame en gatemarkering på Facebook. På videoen ser vi El-Kahlidi rope ut mot undertrykkelse. Deretter bena til en politimann som løper etter henne på gaten. Politiet arresterte henne, og hun ble tiltalt for å omtale seg som journalist uten å oppfylle kravene som marokkanske myndigheter har satt for å få jobbe som journalist. Strafferammen var to år i fengsel. Etter at FNs Menneskerettighetsråd grep inn og ba Marokko frafalle tiltalen, ble hun ilagt en bot på 4000 dirham (ca 3900 kroner):

– Jeg nekter å betale summen. Hvis jeg gjør det, betyr det at jeg er enig i klagen som kriminaliserer jobben min som journalist, sier El-Khalidi, som har ett år bak seg på fotolinja på en norsk folkehøgskole.

Marokkansk politi sitter fremdeles på telefonen hennes. Det har de gjort siden den gang El-Khalidi satt i et fire timer langt avhør etter hun ble anholdt i 2018. Politiet har så langt ikke begrunnet hvorfor de har beholdt telefonen. I 2016 arresterte myndighetene også El-Khalidi, da hun dekket en kvinnedemonstrasjon i El Aaiún. Politiet holdt henne over natten og konfiskerte kameraet og minnekortet. Heller ikke det har hun fått tilbake.

Etter at telefonen ble tatt i 2018, forteller El-Khalidi, gikk politiet i gang med å sette ut falske rykter om henne. Hun forklarer at de publiserte private bilder som hun selv aldri ville ha delt offentlig, og at de manipulerte og publiserte chat-samtaler hun hadde hatt med mannlige venner og kolleger.

Innhold som pressmiddel

El-Khalidi forsøk på å få tilbake utstyret har blitt møtt med hoderisting på politistasjonen. Ut fra samtaler på telefonen hennes, lagde politiet historier om at hun hadde vært involvert i seksuelle forhold. Sommeren 2020 ble det igjen publisert artikler om hennes privatliv, hvor de mest nedverdigende ord ble brukt for å beskrive henne. Artiklene ligger fremdeles online.

Praksisen rammer særlig kvinner – bærere av familienes ære

Den 21. november giftet hun seg med kollegaen Ahmed Ettanji, som leder medieorganisasjonen som Nazha selv er med i. Nazha forteller at bryllupet ble avbrutt av politiet. De kuttet strømmen til nabolaget, sperret dørene utenfor huset til både Nazha og Ahmed, og gjestene ble nektet å komme inn eller ut av stedet der feiringen pågikk.

Marokkos ulovlige okkupasjon av Vest-Sahara er en lite dekket konflikt i internasjonale medier. Det er det flere grunner til. Én grunn er det totalt fravær av politisk frihete i territoriet. Partier, organisasjoner, demonstrasjoner, aviser som krever rett til selvbestemmelse forbys eller motarbeides. Organisasjonen Freedom House rangerer territoriet som et av de aller mest ufrie stedene i verden. Mer enn 130 nordmenn er nektet innreise til Vest-Sahara de siste fem årene, og norske journalister får ikke pressetillatelse for å dra til Marokko dersom de skal reise til Vest-Sahara. Myndighetene stikker jevnlig kjepper i hjulene for saharawier som vil reise utenlands. Halve Vest-Saharas befolkning har flyktet siden Marokko annekterte landet i 1975. Marokko ser på territoriet som en del av det marokkanske riket. Å protestere mot dette regnes som en trussel mot Marokkos ‘territorielle integritet’. Lovverket gjør at saharawiene som uttrykker seg om sitt lands framtid automatisk risikerer å bli fengslet:

– Å rapportere uavhengig fra Vest-Sahara er en forbrytelse i det marokkanske regimets øyne. Å insistere på å gjøre det, er min måte å utfordre myndighetene, sier den saharawiske journalisten Hayat Rguibi.

Menneskerettighetsforkjempere, studenter, og journalister utsettes for trakassering og avstraffelser. Per i dag er mange dømt til fengselsstraffer på mellom ti år, og livstid. En av dem er medieaktivist Khatry Dadah, som i år ble dømt til 20 års fengsel, sannsynligvis fordi Marokko mener han står bak filmingen av en video hvor marokkanske politi banker opp en annen saharawisk journalist, blogger, Waleed Al-Batal som også sitter i fengsel.

I slutten av november brøt det ut i nye krigshandlinger, etter 29 år med våpenhvile. Dette førte til nye alvorlige overgrep mot journalister.

I denne vanskelige situasjonen forsøker unge kvinner å utfordre myndighetene. Enkle Google-søk vitner om at kvinner er overrepresenterte i gatedemonstrasjoner mot myndighetene. De saharawiske kvinnene er utsatt for vold, fysiske og verbale overgrep særlig de som rapporterer på overgrepene. Å drive journalistikk i et lukket samfunn som dette er mildt sagt utfordrende. Saharawiske journalister kan ikke hente informasjon fra domstoler, eller få innsyn i anklager mot saharawiske politiske fanger. De kan ikke dra til havna for å ta bilder av båter som henter ressurser fra Vest-Sahara, eller få klarhet i hvilke internasjonale selskaper som i strid med folkeretten kjøper inn mineraler fra marokkanske statlige selskaper i territoriet:

– Hvordan kan vi lage undersøkende journalistikk? Hvordan kan vi skrive om hvor mye fisk de tar ut av Vest-Sahara hvis vi ikke får snakke med disse selskapene? Hvis vi finner noen som kan lekke informasjon, setter du livene deres i fare, sier Nazha El-Khalidi som har jobbet sammenhengende med fotografering etter returen fra skoleoppholdet i Norge:

– Vår jobb som journalister kom ikke som resultat av en lang utdanning, og det var ikke noe vi drømte i barndommen om å bli. Vi ble på en måte tvunget inn i denne jobben av nødvendighet. Vi måtte praktisere det fordi det er fullstendig fravær av internasjonale media her, sier El-Khalidi.

Hvordan kan vi lage undersøkende journalistikk? Hvordan kan vi skrive om hvor mye fisk de tar ut av Vest-Sahara hvis vi ikke får snakke med disse selskapene? Hvis vi finner noen som kan lekke informasjon, setter du livene deres i fare

Unge journalister forklarer at teknologi i Vest-Sahara både er en velsignelse og forbannelse. Det er takket være sosiale medier at informasjon om Vest-Sahara slipper ut til verden. Gjennom sine personlige kontoer i sosiale medier kommuniserer saharawiske journalister og aktivister med resten av verden.

Samtidig er teknologien en måte for marokkanske myndigheter å kontrollere de samme journalistene på. Myndighetene hacker og bryter seg inn på kontoer, eller stjeler utstyret de bruker. Deretter misbrukes informasjonen myndighetene får tilgang på. Informasjon manipuleres og publiseres gjennom falske eller anonyme kontoer i sosiale medier, mens familier og aktivister settes opp mot hverandre.

Presset som myndighetene utsetter opposisjonelle for, gjelder også i Marokko. Den 22. juni avslørte Amnesty International at Marokko hadde brukt avansert spionprogramvare for å ‘infisere’ mobiltelefonen til den kritiske marokkanske journalisten Omar Radi. Både i Marokko og Vest-Sahara finnes det anonyme sladre-nettsider som gjennom fiktive historier støtter og bygger opp under myndighetenes anklager mot om opposisjonelle og journalister. En gruppe på 110 journalister påkalte 16. juli marokkanske myndighetene for å stoppe denne floraen av ‘ærekrenkelsesmedier’.

Marokkansk politi pågriper en saharawisk journalist. FOTO: Privat.

I det saharawiske samfunnet har folk et relativt avslappet forhold til religion. I Vest-Sahara liker man å tenke at kjønnene er mer likestilt enn i andre muslimske samfunn i Nord-Afrika og Midtøsten. Selv om det er delvis riktig, er det likevel et tradisjonelt samfunn med et sett av normer som kvinner er forventet å rette seg etter. Som i andre tradisjonelle samfunn, faller mye av ansvaret for å bevare og formidle tradisjoner på kvinners skuldre. For eksempel er det forventet at kvinner fra Vest-Sahara alltid bærer den saharawiske folkedrakten, melhfaen, i offentlig rom. Som i andre land i regionen, er forhold før ekteskap ikke noe samfunnet setter pris på, spesielt ikke når det gjelder kvinner.

I tillegg til å publisere innhold fra beslaglagte enheter, utsettes ofte kvinner for enten hacking eller annen form for overvåkning. Innholdet – som vanligvis er konstruert eller forvridd – publiseres så med falske kontoer på sosiale medier eller på sladre-nettsider opprettet av anonyme brukere. Å ødelegge en kvinnes rykte eller ære kan gjøre det vanskelig for henne ikke bare å drive sitt virke under den marokkanske okkupasjonen, men også håndtere sitt eget samfunn. Å bli omtalt som hore eller som umoralsk, gjør at man kan mistros lokalt, også blant sine egne:

– Teknologien har bidratt til avanserte misinformasjonskampanjer. De bruker telefoninnhold for å presse oss og skade psyken vår, forklarer journalisten Salha Boutanguiza som er en av de første kvinnene til å stå fram og fordømme den offentlige ærekrenkelsen. Boutanguiza lager nyhetssaker og rapporterer til den saharawiske nasjonale eksil-TV-stasjonen som opererer fra de saharawiske flyktningleirene i nabolandet Algerie.

Salha Boutanguiza opplevde at private bilde fra telefonen hennes ble publisert etter at politiet beslagla den. FOTO: Privat.

Boutziga er muslim og dekker vanligvis til håret. Kort tid etter at politiet fratok henne telefonen, publiserte en nettside og en anonym konto på sosiale medier et bilde som hun selv hadde tatt da hun var hos frisøren.

Bildet kan framstå nokså uskyldig i et norsk perspektiv, men er likevel et grovt overtramp overfor hennes privatliv. Bildet ble publisert sammen med en tekst om at hun er i et forhold.

Saharawiske kvinnelige aktivister forklarer at deres rolle som bærere av sine familiers gode rykte nesten utnyttes systematisk av myndighetene som et svakt punkt.

Overvåket med egne kameraer

Hayat Eguibi er en av grunnleggerne av en av de mest aktive mediegruppene i den okkuperte delen av Vest-Sahara, Equipe Media, som ble etablert i 2009. Erguibi startet sin aktivisme allerede på ungdomsskolen, men familien hennes visste ikke at hun drev med disse aktivitetene før en natt hun ble arrestert og måtte overnatte på politistasjonen.

I åttende klasse straffet skolen henne med utvisning i 15 dager. I niende klasse fikk hun ikke lenger lov til å delta i en vanlig klasse. I stedet måtte komme på skolen og måtte sitte alene i et eget klasserom, helt for seg selv, gjennom hele skoleåret.

Hayat Eguibi er grunnlegger av Equipe Media. FOTO:Privat

Fem ganger har Erguibi blitt forhindret fra å reise utenlands av myndighetene. I 2010, på vei til et internasjonalt ungdomsforum, ble Erguibi arrestert på flyplassen for sin deltakelse i lokale protester i Vest-Sahara:

– Veggen på avhørsrommet var dekket med blodmerker. Ferskt blod. I det øyeblikket, antar jeg at hvem som helst kunne blitt redd. Jeg var det før de kalt meg inn, men frykten forsvant da jeg så den veggen. Jeg visste at det var mine venners blod, at de hadde blitt torturert. Istedenfor å bli redd, ble jeg sint, og jeg gjentok slagord om frihet og rett til selv-bestemmelse, sier Erguibi.

– Jeg er journalist, aktivist som ble anklaget for å danne et terror-apparat og for å bære våpen. Under avhøret ble jeg bedt om å signere på disse påstandene. Hver gang vi nektet, ble vi banket opp igjen og slått i ansiktet mens vi hadde bind for øynene. I fengselet fikk jeg i oppgave av å vaske lokalene. Jeg nektet fordi jeg ikke er kriminell, men dømt på bakgrunn av mine politiske holdninger. Jeg startet å sultestreike. I motsetning til alle andre, ble vi nektet familiebesøk i en måned. De nektet oss alt, til og med penn og papir, sier hun.

I dag er Erguibi midlertidig løslatt, noe som betyr at myndighetene fortsatt har et kort på hånden som de kan presse henne med. I mellomtiden er hun og kollegene under overvåkning med kameraene som hennes egen medieorganisasjon har fått frastjålet av politiet.


Har du spørsmål eller synspunkter på denne artikkelen? Vil du skrive for oss? Ta kontakt med redaksjonen: carima@afrika.no



Flere aktuelle artikler

Emner

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Afrika
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

Landinformasjon



Bedriftsdatabase

Informasjonen i bedriftsdatabasen er basert på offentlig tilgjengelig informasjon om selskapene og på direkte etterspurt informasjon. Det siste arbeidet med bedriftsdatabasen ble gjennomført i 2019. Dersom du er et selskap eller et enkeltindivid som ser mangler eller behov for oppdatering må du gjerne ta kontakt med Fellesrådet for Afrika.